Terje Nicolaisen - Saturday Painter (Safe & Sound Recordings)

[embed]https://youtu.be/JGnZBgXsTAA[/embed]

Kunstneren og musikanten Terje Nicolaisen slipper i dag videoen "Saturday Painter", og det tenkte vi i The Wilhelmsens å si et par små "velvalgte" ord om. Ikke mange, noen.
Da jeg hørte denne låten for første gang i morgentimene i dag (inne i mellom en hel masse annen musikk), gikk mine følelser, like mye som mine tanker, til salige John Lennon. Ikke for at det er noen helt umiddelbare likheter i stemmebruk og lyrikk, men antagelig for at følelsen i selve instrumenteringen og bildene denne videoen formidler, satte mine tanker i kontakt med assosiasjoner jeg har når det kommer til mannen fra verdens fineste by. Mine egne sære assosiasjoner som stammer fra tiden før han ble skutt av tullingen jeg aldri nevner med navn. Føleser om sene Lennon-komposisjoner og svimmel sommer på plenen utenfor barndomshjemmet mitt.
Det høres ut som om Terje er en mann som setter pris på morgenen, jeg vet ikke, men jeg kan nesten kjenne det når han synger. Han setter nok i likhet med alle andre også pris på lørdagen, som jeg også får en følelse av her.
Kanskje lyset en lørdag morgen er fint å skape bilder i. Om de er figurative som den tydeligste melodi, eller abstrakte som en obskur åndelig åpenbaring, er lyset, og skyggene det skaper, alltid avgjørende for hva som til slutt vil ende opp på canvassen. Her er jeg ute på tynn is, og det skal man jo være av og til. Jeg prøver å få til en beskrivelse...

"Saturday Painter" som er hentet fra Nicolaisens kommende album, 1974, og som kommer en gang i august, er en låt som har den kvaliteten det er å hente inn lytteren med en eneste gang (i alle fall denne lytteren). Det er noe melankolsk men samtidig "akkurat her og nå-aktig" over denne låten. Kanskje som et bilde av et fint øyeblikk tatt for flere tiår siden, men aldri sett siden.
Kanskje denne låten er øyeblikket da du finner dette bildet, og det øyeblikket er NÅ. Det er nesten sånn jeg føler låten. Do you feel me? OK. Good.

Lyrikken her er av det selvkritiske slaget som bunner i den dårlige samvittigheten mannen føler på når det kommer til atelieret (Trafo) hvor han jobber. Han synger om å forandre verden én gang i uka, og det sier nok, spør du meg. Følesen som fremkalte trangen til å skrive denne teksten, kommer godt frem i det musikalske landskapet. Og det er vel det som for min del gjør den så "akkurat her og nå".

Musikantene som er med på denne låta, og sikkert på hele albumet som snart kommer, er:
Eminent trommeslager og altmuligman - Alexander Lindback. Produsent, bassist og gitarist - Petter Pogo, og tangentmann - Ketil Kielland Lund. På kor hører vi Suzanne Sumbundu. Disse musikantene skaper en helt nydelig atmosfære sammen med Terje Nicolaisen.

Videoen som snurrer rundt i Terjes leilighet, vil jeg anta, skifter stadig fargenyanser, akkurat som stemningen i selve låten. Selv om poesien er av det selvkritiske og litt melankolske slaget (særlig den moll-akkorden som faller langt, der inne), sitter jeg her å tror det er lørdag. Jeg har lyst på et glass tidlig vin til lunsjen, og jeg føler meg klar for en strålende fin dag med en lett sommerbris inn fra det åpne vinduet.
Jeg tror Nicolaisen er i ferd med å male sitt mesterverk snart. Vi får se. Jeg gleder meg i alle fall til å ta fatt på hele albumet når det foreligger.