Terry Lee Hale - Bound, Chained, Fettered

Jeg kan likegodt bare si det med en gang. Jeg elsker Terry Lee Hale. Kombinasjonen av hans stemme, hans gitar, og hans låter, sender meg alltid og uten unntak, rett til det stedet som bare heter Terry Lee Avenue. Det er den gata der livet alltid er fylt med en helt unik atmosfære. Det er alléen jeg vandrer langs når ettertenksomhetens time plutselig tikker inn, eller når jeg bare vil lytte til Mr. Hale, hans stemme og hans gitar. Hans gitar er på mange måter en forlengelse av hans stemme, og jeg har vært avhengig av dette universet i godt over 20 år nå, óg jeg kan med hånden på hjertet si at jeg vil fortsette med å være det til jeg en dag stuper. For en dag stuper jeg. 

Terry Lee Hale er en artist jeg aldri nøyer meg med å bare lytte til gjennom kun ett album, når jeg først er i siget. Neida. Når jeg vandrer langs Terry Lee Avenue, ender det opp med at jeg blir der gjennom minst tre av hans eminente utgivelser, og ofte gjennom hele backkatalogen. Og når jeg lytter til denne mannen, spiller jeg albumene helt i gjennom fra A til Å.
Det sier vel litt om mitt forhold til Texaneren som vokste opp i Seattle og satte sitt musikalske avtrykk der, før han flyttet hit til Europa, nærmere bestemt, Marseille i Frankrike. Det sier i alle fall at når jeg først svinger inn i den gaten, så blir jeg der ganske lenge. Det kan sammenlignes med å komme hjem, samtidig som det er så langt hjemmefra som det er mulig å drømme seg.

Jeg har hatt TLHs siste album i hus denne siste tiden, og jeg har bare lyttet til det og ett annet album jeg også skal skrive noen ord om denne uka. Det første jeg må si her jeg sitter i Bound, Chained, Fettered's enorme og altoppslukende stemning, er at jeg er bundet og lenket. Bundet og lenket til musikken. Og det er selvsagt det beste som kan skje en musikkelsker. Fra de første rundene ble jeg sittende å undres over den gjennomgående kvaliteten på alle låtene. Jeg var på ingen måte overrasket, bare undrende beveget. Jeg ble sittende å gape litt. For så mye som jeg har elsket denne mannens tidligere utgivelser, og da mener jeg virkelig elsket, slår det meg at mannen nå har kommet til nye høyder i sitt musikalske imperium. En ting er samarbeidet med gitarist, arrangør og produsent, Antonio Gramentieri, og en annen er selve låtene - selve innholdet på dette albumet. Selve mannen - Terry Lee Hale. For i motsetning til på hans forrige album The Long Draw fra 2013 der han var en slags tilskuer til livet, er han denne gangen selve karakteren i det. Låtene pløyer dypt inn i kjøttet på meg her jeg sitter. Det er livserfaringer og sannferdige små historier sunget med en stemme som reflekterer over livet så langt, der følelsen og innlevelsen hele tiden ligger å svever i sin tankefulle stemning, og hvor den helt nydelige instrumenteringen bare er med på å gjøre selve kjernen i hver enkelt sang mer troverdig, og nærmere... Tettere på kroppen, på et vis. Sangene engasjerer og tar meg langt på vei med inn i Terry Lee's emosjonelle landskap, der hver eneste lille tanke, og alle de små refleksjonene, blir til mine egne. Det sier seg nesten selv at det er en kunst, og Terry Lee med sitt mannskap makter dette gjennom hele dette totalt praktfulle albumet. Det finnes ikke en lyd, eller et pust som ikke hører hjemme nøyaktig der hvor den befinner seg, og det musikalske bildet blir som et kunstverk sammenvevd av de fineste tråder i stand til å skape den nesten overjordiske atmosfæren som rett og slett er og blir vanedannende. Den ene låten, "Signed Blue Angel" er et dikt skrevet av barnebarnet (en 8 år gammel jente) til en av Terry Lee's aller beste venner gjennom livet, og er i følge mannen selv på mange måter essensen i hva han ville med dette albumet. Diktet uttrykker døden med en enkelhet bare et barns skjønnhet og visdom kan makte.

The light will guide you to the sweetest angel the sun can find
Calm, if you can be calm
You can be strong
The butterfly will fly you to things you've never seen
Maybe things
Things better than the world
Your body will adjust
Your body may fly away
Leaving your soul in charge
Leaving
Adjusting to the new angel may be hard
But you may be happy
That your body is gone
I know grandma was happy
When her body is gone
Calm, if you can be calm
You can be strong

Dette er kanskje Terry Lee Hale's beste album så langt. Og det sier sitt. Mannen har en produksjon som strekker seg over tre tiar, og alle skivene han har gitt ut er gjennomsyret av kvalitet. Jeg har rukket å få Bound, Chained, Fettered godt inn under huden gjennom denne uka, og der vet jeg at det kommer til å være så lenge jeg trekker luft ned i lungene. Det er nesten som om sangene kommer opp gjennom selve jordsmonnet - via Terry Lee's sjel...
Dette er enkelt og greit et mesterverk.

https://open.spotify.com/album/5Cc3aYCgbV5uzi8nfmeRT5