World At Large - World At Large (On Top Recordings)

Stavangerbandet World At Large feirer 10-års jubileum i disse dager, og slipper sitt fjerde album i samme slengen. Det selvtitulerte albumet som slippes i dag, 7 oktober, flørter med det vi fort kan kalle 90-talls rocken, men gjør selvsagt mer enn bare det. Jeg har hatt gleden av å kunne kose meg med dette albumet et par uker nå, og jeg kan like godt med en gang fortelle at det har vært en meget god opplevelse.

Veien som har ledet frem til bandets fjerde langspiller, har vært alt annet en rak og rett på den satte destinasjonen. Trommis Magnar Hansen og gitarist Jo Tandrevold var en hårsbredd fra å drukne, mens sanger Leif Harald Flikkeid bevitnet det hele. Dette skjedde på vei til en av bandets øvinger, og må selvsagt ha vært en traurig opplevelse for alle berørte parter. Og som om ikke det var nok, får trioen beskjed fra sin tidligere produsent, Ashley Stubbert, om at låtene som allerede er komponert og gjort klar for den nye skiva, ikke holder mål. De blir bedt om å skrote alt, og må starte forfra igjen.
Gutta, som hart en stor respekt for Ashley, berømmer han for hans mot, og hans profesjonelle hang til å fortelle sannheta. For akkurat det førte til at World At Large fant frem gammel galskap og ny inspirasjon. Sånt er gull verdt i min verden. Disse tingene sendte de tre kameratene rett ned i kjelleren for å starte alt på ny, og der nede i mørket fant de gull, eller så lyset, om du vil. Resultatet står altså klart og tydelig å skinner her blant oss nå, et år senere. Albumet inneholder 10 sterke låter som er manet fram der nede i kjelleren. Her er verden sett gjennom kjellervinduet. En degenerert, kunstig og passe avstumpet tilværelse, gjennom både frykt og selvforakt i i-landsomgivelser og problematikken rundt disse, har generert og manet frem det som i dag ligger klart som et fjerde album fra World At Large. Her er melodiøse partier, vill råskap, og rendyrka rock inspirert av '90-tallet. Her er ting som minner om både punk og hardcore. Man kan ane vibrasjoner som beveger seg i retning band som NoMeansNo og The Jesus Lizard i noen av låtene gjengen har komponert. Her finnes elementer som kan minne oss om musikk i områder helt fra Radiohead, gjennom The Killers, helt til et band som f.eks The Pixies. Men, som jeg ofte bruker å si om folk som skriver msikken sin selv... Her oser det først og fremst av nettopp det Egen vilje og trangen til å skape noe eget. Identitet og signatur gjennomsyrer alle låtene på dette selvtitulerte fjerdealbumet.

[embed]https://youtu.be/9fzLnulO6rk[/embed]

Som den observante leser nok allerede har fått med seg, betår World At Large av:

Leif Harald Flikkeid - vokal og bass
Magnar Hansen - trommer
Jo Tandrevold - gitar

Da jeg fikk mail om denne utgivelsen, og fikk tatt en kjapp liten lytt, skjønte jeg med en eneste gang at jeg måtte omtale den. Etter en liten stund dukket CD-en opp i postkassa, og i den siste drøye uka har jeg spilt denne meget mye. Jeg hadde bare såvidt hørt om dette bandet før, for jeg var så heldig at jeg snublet over et par av deres tidligere låter via det store nettet for noen år siden. Men etter det, druknet de øyeblikkene i et hav av andre band og artister, og det er tross alt jævla synd. For jeg mener at World At Large er et band som bør være på alle rockinteresserte folks lepper.

World At Large minner meg om mange band med helt forskjellige stilarter, uten at jeg skal henge meg for mye opp i det. La meg bare si at jeg hører mange elementer som lett kan finnes i mye av '80-tallets soundtrack, og selvsagt, som nevnt i '90-tallets generelle rocketryne.

Åpningssporet, "Endure" er uten tvil en favoritt her i gården. Den brillefine introen, så kommer bassen og trommene inn i umotståelige støt. Gitaren ligger fint å svever over dette kompet før refrenget flerrer en rift i himmelen, og alt som kan komme ned, kommer ned.

Said hi to the guillotine, i don't know
But i was machine

Andrelåta "The Difference" er en hybrid mellom alt fra Duran Duran til langt tøffere gitarbasert åttitallsrock. Det fungerer som faen, og refrenget går rett inn på første forsøk. Så fortsetter det bare med jævla bra sang i "Radio Invader". Kompet og ført av en instrumentel maskin full av sjel og vilje til å drive alt videre inn i musikalsk euforia. Gitarene sitter som skudd og herr Flikkeids stemme er fullpakka av innlevelse og ektefølte uttrykk. World At Large mener noe med denne musikken, og om ikke annet, så bare at rock er livsviktig og skal røske litt i ballene til lytteren.

"Discipline" er nok en hardtslående rocker med pop og melodi, kraft og lidenskap i sømmene. Trioen koker på riktig temperatur, og vi blir hentet inn i en atmosføre som bedyrer at vi er maskiner, mer enn kjøtt og blod... Jeg vet da faen, men jeg elsker det. Spiller du dette høyt, vil du kjenne en liten djevel komme opp gjennom gulvet for å fortelle deg at det er fredag.

A dreamers heart
and the dream is dead
Wanted a part
Now we're machines instead

Denne trioen har virkelig gjort en satans fin jobb med å brygge flotte komposisjoner, nydelig samspill og kraftfulle melodier. Måten de skaper sin egen dynamikk på, ligger hele tiden i intelligente vers med perfekte melodilinjer, instrumentert med en pondus der det hele tiden er gjort plass til et slags organisk luftrom. "Confession" er et godt eksempel på dette. Så komme "Insidious" snublende bestemt bort etter parketten, og jeg får et par Iggy Pop-vibber, før et saftig typisk nittitallsrock tema kommer inn å gjør hele verden om til et refreng. Alt som minnet om nevnte Iggy Pop forsvinner, og det er direkte nydelig. Dynamikken, oppriktigheta og drivet er bare til å ete opp. Dette er krutt å klemme på når fredagen skal omformes fra arbeid til full fest.

"Inglorious" er en poprocker som tar meg fint tilbake til en tid da band som Ultravox og andre strømlinjeforma flytere fylte dansegulvene og sofakrokene med storfornøyde romantikere med høyt hår og skulderputer store nokk til å bo i. Det er lekkert, og det er fullpakka med små elegante detaljer. Med punkaktig rock med en viss attitude er aldri langt unna, for her kommer "Fox Hunting" med steintøffe gitarer og masse deilig rom. Stemningen er passe oppkjeftig, og strukturen lever i et industrielt minefelt av følelser og uttrykk. Om du ikke lar deg rive med, kan det fort hende at du sover.

Et dystert og mørkt mannekor åpner ballet når skivas nest siste låt, "Samsarian" kommer luskende inn fra alle kanter.

Do this thing for life and be free

Det er best å sørge for en viss mentalhygiene så du ikke ender opp slevjende i et ubelyst hjørne av ditt eget lille liv, sier nå jeg. Jeg vet ikke helt om det er meninga, men likevel. Dette er følelsen jeg sitter med da siste låt, "Fear, Fear" tar form. Skiva avrundes i frykten for å miste forstandens eget lille univers. Denne greia vi alle av og til kan havne i om vi ikke passer oss, eller om vi noen ganger har vært så langt nede eller ute av det at vi ikke lengere ser hva som er opp og ned, eller inn og ut.

I've got a feeling that this is the beginning
I can see the signs
Crazies understand
Fear fear

Jeg har dannet meg mine egne bilder gjennom denne musikken i løpet av de siste to ukene, og jeg mener at du som lytter har en fordel om du var en del av det som skjedde på '80-tallets pop og rockhimmel, om du skal forstå hvor jeg vil med mine beskrivelser, og kanskje også gjennom World At Larges intensjoner. Men dette er intet must. Langt i fra...

Det er noe uskyldig over uttrykkene her, samtidig som det ligger en viss dysterhet, og en ganske tydelig frykt, å hviler over alle disse fete refrengene og alle de detaljerte og utmerkede mellompartiene. Kompet er hele tiden spot on, uttryksfullt og grundig i stadig bevegelse, og gitarene er hele veien både krydder og reisverk, drivkraft og inferno. Leif Harald Flikkeid er en djevelsk kraftfull og følsom vokalist som hele tiden lever i lyrikken som har en tendens til å overlate mye til lytteren, i alle fall nok til at drømmene tar fyr og alt bare driver avsted inn i den metafysike sværen musikk kan og bør være med jevne mellomrom. Dette er et album jeg blir å ta frem rett som det er, det kjenner jeg. Jeg håper også i rettferdighetens navn at det også havner på en sånn sort 12" der rillene råder. Det er på tide at folk får øynene opp for World At Large.

Vurdering: En utmerket reise gjennom minst 2 tiår. Elegant, dynamisk og overbevisende.

[embed]https://open.spotify.com/album/5xACY7dYRP3Jmu06YsYp7N[/embed]