Blå Akustisk V8-er

Harald Thune - Blå Vinyl (Rabagast Lydforlag A/S)

Det er tidlig morgen. Klokka viser 05:49. Det ligger en blå vinylskive på platespilleren, og det sitter en blå mann ved tastaturet. Det er lørdag før menigmann har tenkt en eneste tanke, og jeg, altså undertegnede, sitter her i et akustisk landskap formet av Harald Thune og hans våpendragere. Min kjære dro nettopp ut døra til Helsinki for å jobbe noen dager, og her sitter min hund og jeg omgitt av mørket som har en egen svarthet så dypt inne i skogen på denne årstiden. Musikken har et solid grep om situasjonen, som er mørk blå, og det er med en blanding av sjelden, nesten desperat ensomhet, og tanker utstrakt i alle retninger, jeg finner min plass i den. Harald Thunes Blå Vinyl er som skapt for denne morgenen.

Nå viser klokka 07:14. Da jeg satt her ved tastaturet for en drøy time siden kjente jeg plutselig at jeg hadde 3 valg. Jeg kunne skritte opp i kjøkkenet å mekke meg en uanstendig svær frokost med egg, burgere, hashbrowns, loff, smør og hvem vet, for så å ta en lang drømmeløs kjempeblund, eller jeg kunne flytte meg over i sofaen rett bak meg, åpne en flaske Jack Daniels, og legge én av mine tre favoritter, de tre veggene som jeg ikke selv har satt opp rundt meg, enten Tom Waits, Johnny Cash eller Townes Van Zandt, på platetallerkenen, og bare sittet der til jeg var nullet ut. Jeg gikk for det tredje og definitivt beste alternativet. Jeg tok hunden og en jævla banan med meg ut i regnet som fosset ned fra en svart usynlig himmel, og ikke før lyset på sedvanligvis hadde vunnet kampen mot mørket og regnet hadde stanset igjen, gikk vi tilbake til vårt kjære krypinn her inne i skogen blant sultne ulver og høye trær - åpenbart for å skrive denne plateomtalen.

Så da sitter jeg her med en kopp kaffe, vi har fyrt i peisen min hund og jeg, og Harald Thune synger "Hypernova", første spor på B-siden. Det er tørt her, og alt er vel.
For et par dager siden gjorde jeg et lite intervju med mannen, et intervju som med all tydelighet viser at det ikke kommer an på mengen spørsmål som blir stilt. Denne gangen holdt det med bare to. Det vil si det siste spørsmålet kom i en slags naturlig treenighet.
Heisann, sveisann! Gratulerer med nytt album. Kan du fortelle litt om innspillingsprosessen?

Vi var tre dager i studio i juni i fjor (20-22). Gutta, dvs Trond Augland på trommer og Atle rakvåg på kontrabass, la alle ti kompa på en dag.
Hvilket er helt rått, trommer og ståbass er fysisk krevende instrumenter. Så å legge så mange vel avstemte (ift stemning/vibb) og søkke swingende komp. Jeg bøyer meg i både cowboyhatten og saloongølvstøvet, hvilke menn!
Så la jeg sang og 25-30 kassegitarer på tirsdagen og onsdagen og det var det. Siden har produsent Lars Voldsdal brukt frua si og minst en god venn til å legge på noen deilige detaljer.

Heftige greier, rett og slett, særlig med tanke på det strålende resultatet. Men OK... Kan du fortelle litt om deg selv, og kanskje litt om hva som inspirerer deg - óg muligens litt om hvem som har hatt innflytelse på deg opp gjennom årene?

Pappa spilte jazz. Charlie Parker, Satchmo, Ella...så jeg digga jazz som liten. Ble med far til Oslobyen for å gå på Gullfisken og Malla. Satt med nesa nedi colaglasset for å unngå røkforgiftningsdøden og digga jazz som bare faen, jeg var rundt ti år.
Han spilte klassisk også. Vivaldi, Grieg, alle på "B". Så jeg digga klassisk. Han spilte viser så jeg digga viser, Lillebjørn, Prøysen, Bye.
På et punkt spilte han "For The Good Times" av Kris Kristoffersen og jeg fikk gåsehud skjønt jeg knapt skjønte et ord. Da jeg begynte å nærme meg puberteten hørte jeg Eddie Cochran synge "Summertime Blues" på radioen og tok helt spinnvilt av. Jeg var fjorten år og begynte å kjøpe plater selv. Som tenåring spilte jeg i et band som het Lost Souls. Da vi begynte var vi en trio og hørte bare på rockabilly og tidlig Elvis - ispedd årgangsrock fra Chuck Berry, Bo Diddley og Little Richard m.fl. Skolekamerater kalte oss ensporet. Men vi spøkte med at "hallo, vi hører på alt Gene Vincent har gitt ut på Capitol, vi. Så enspora? Tenk en gang til"!
Den dagen jeg virkelig så lyset hadde en av gutta kjøpt en samleplate fra Sun Records. Johnny Cash sang "I Walk the Line" og jeg var frelst for livet. Skjønt pappa kalte det ødelagt...

Jeg lar meg inspirere av alt med nerve... jeg er opplagt nok veldig inspirert av den gamle outlawgjengen; Willie, Waylon og allerede nevnte Kris og Cash. De beste gutta, og de ville spille det som var riktig, ikke det som ikke var feil. Patsy Cline for måten hun kan legge en helt livshistorie i bare en enkel tone. Stevie Ray Vaughan fordi når han begynner å spille på Fender´n sin, så sirkulerer hele universet rundt ham. Det helt rått å se på. Ole Einar Bjørndalen for hans fokus på å aldri slutte å jobbe med de detaljene som tilvirker gullet. Kenny Hibbitt (fordums fotballstjerne som spilte for mitt kjære Wolves) som ga glatt faen i om han hadde en albue i grillen og åtte mann mellom seg og kassa, han klinte til uansett, og det ble stadig mål av det. Tammy Wynette, når hun knekker i stemmen, da detter buksene rett av meg.
Lars Håvard Haugen fordi før den ene gitarbølgen hans har lagt seg, er han allerede i gang med en ny, spillet hans er et søkke sammenhengende løft. Jones, Merle, Emmy, Ray, Elvis, Lucinda, Brennen Leigh og så mange, mange flere som har disse stemmene som gjør at når de begynner å synge så blir jeg totalt vektløs. Sister Rosetta Thorpe fordi hun kan blåse taket av en hvilken som helst Juke Joint godt under minuttet i en hvilken som helst låt hun fant det for godt å gjøre.

Musikk er livet! Musikk er lidenskap, trøst, fest...musikk er alt. Og country er den beste musikken. Den skjærer dypere. Således heler den bedre.

Musikk er livet, ja. Ha ha! Alle på "B". Kommer på Bach og Beethoven uten å google. Det er nesten så jeg blir rørt av svarene dine. Av grunner jeg ikke skal komme inn på her og nå. Dessuten, slenger du inn en Coltrane, en Davis, en Terje Rypdal og en høyt elsket Chet Baker, er jeg all-in på jazzfronten, og bare så det er sagt. Johnny Cash er jo livet. Han er mannen å lene seg mot når selv det dypeste mørket faller på... Det du sier om Stevie Ray og vår egen Lars Håvard treffer 100% blink herpå, sistnevnte beskrives perfekt av deg her, og det du sier om han derre Wolves-duden. Respekt! Er det ikke det de hippeste kidsa sier. Og gamle Rosetta. Forget about it. FOR en FONTENE.
Nuvel du. Takk for praten og de helt fabelaktige svarene. Takk, mann! Rett og slett. Nå skal jeg prøve å si noe "fornuftig" om Blå Vinyl. Det blir nok ikke enkelt, men jeg skal prøve så godt jeg kan.

Det har gått 9 år siden forrige utgivelse Love, Heartbreak and Drinking. Men nå er altså Herr Thune tilbake med et norskspråklig abum, og det åpner med låten, "Vesla". Vi havner rett inn i en slags dyp akustisk tunnel der kontrabass, veldig akustiske trommer, kassegitar og poetisk sang fyller tilværelsen. Det lyriske har Harald skrevet sammen med en av mine favorittpoeter, Kjetil Almelid, mens melodien er utformet av mannen selv. Og la meg bare si det først som sist. Harald Thune er full av helt nydelige melodilinjer. Det er nesten så en skulle tro at han datt ned i melodifatet da han var liten. Uansett. Vi havner i en verden sammen med en angrende synder som er full av både kjærlighet og tvil. Hva vet jeg. Jeg føler at poesien som står frem kan tolkes i flere retninger selv om historien er klar nok. Vakkert er det, og et lite stopp på tampen er som når fortelleren må hente mer fart for å fortsette. Neste låt som er "Demning", er pennet av samme duo, og melodiert av Harald selv. Vi havner fort inn i et smakfult og elegant, helakustisk Tennessee Two format. Tennessee Two var før Cash og hans menn signerte med Columbia og ble Tennessee Three. Vel, egentlig var det vel bare Tennessee Three da Cash for aller første gang presenterte seg selv, Luther Perkins og Marshall Grant for Sun-direktør Sam Phillips, men Phillips mente det var bedre med Johnny Cash and the Tennessee Two (noe det ble), så da ble det sånn. Da de gikk tilbake til Tennessee Three med trommis og greier (W.S. Holland), en stund etter at Columbia kom inn i bildet, ble de altså endelig hetende Johnny Cash and the Tennessee Three, men nå får det jaggu være nok om det.
Harald Thune kan fint kalles en slags norsk Johnny Cash, for hans stemme har mange likheter med The Man In Black, og når takta blir som her, er det vanskelig å styre unna sammenligningen. Fin låt som filosoferer i poetiske drag. tror John R selv hadde elsket denne.

Tredje låt ut på Blå Vinyl er på lyrikkfronten signert Bjørkmo, Vålandsmyr og Thune. Det er forresten Thune som står for alle 10 melodiene, så er det sagt en gang for alle. Låta "Du" er den første låta der den akustiske V8-eren begynner å brumme litt. Bass og kassegitar er som blods eller smøroljebrødre der de driver avsted inn i det meget stemningsfulle terrenget. Det funker som bare faen, og åpner seg fint hver gang refrenget kommer. Med ett leser en nord-norsk kvinne (Kjersti Bjørkmo) et dikt som passer fint inn, før vi atter er tilbake i refrengland. Tøft og oppfinnsomt. Det er mye kjærlieik ute å går her, med alt det innebefatter.

"Runddans" er en duett med Christelle Ravneberget (som også står for teksten), som har en meget flott stemme. Sammen gjør de låta til en slags hybrid en duett mellom Leonard Cohen og f.eks Lucinda Williams, og Johnny Cash/June Carter ville vært. Jeg føler at låten har en genuin kjerne (hva enn det måtte bety), og at stemmeparet er en perfekt match. En nydelig låt om den evige runddansen livet er, kanskje. Sist ut på A-siden kommer "Snodd" Her er Almelid tilbake for å holde i pennefjæra sammen med Thune. Den blå akustiske V8-eren brummer småskummel, sexy og kåt mens Harald synger "Da øllet tok slutt - kom hånden din i min". Noe som har slått meg denne uka med dette albumet som ett blant de jeg har hatt på tung rotasjon, er at Harald har en snert, eller en vibb i stemmen som minner meg en hel masse om James McMurtry, og det mine damer og herrer, er en kvalitet som blir verdsatt her.

Siden jeg har nevnt klokkeslett av ymse stemningsgrunner her allerede, kan jeg jo likegodt fortsette. Grunnet et avbrekk med frokost og en halvliter svart kaffe, viser uret nå 09:52. Det er på tide å høre hva B-siden har å by på.

Det buldrer godt i det organiske maskineriet Trond Aukland og Atle Rakvåg er når "Hypernova" river igang. Disse to er selvsagt en langt mer allsidig og teknisk dyktig base enn det de fantastiske gutta Perkins/Grant var. Jeg kjenner det smerter meg litt å si det, men siden det er sant, får det gå. Christelle er en fantastisk poet, og teks/melodi funger her som hånd i hanske. Det gjør jo det hele veien på dette albumet, men her velger jeg likevel å trekke det frem. Så kommer "Morgenyr" som er et resultat av at Knut Ragnar Hem overtalte Thune til å gjendikte "Early Morning Rain" til norsk. Denne barske og helsikkes festlige låta kler det norske språket om mulig enda bedre, uten at jeg skal påstå å ha hørt originalen alt for ofte. Harald bruker hele sin stemmeprakt her, og avslører med det at det bor en aldri så liten, for ikke å si, stor rocker i han. For meg er denne låta med sin fele og sitt trampende driv et lite høydepunkt, om det finnes sånt på en så jevnt god skive. Teksen må bare oppleves, så jeg driter i å sitere.

"Maskefjes" er kanskje min favoritt på albumet. Her er poesien Almelids alene, og den mannen er en bøddel med blyanten. Hans ord skjærer seg vei inn i sjela og setter like tydelige spor som en kniv ville gjort det... Låta har en skikkelig spagetti-western fremtoning, og passer dermed poesien perfekt. Mer er det ikke å si om den saken. Låta er allmektig, og det var dikteren Tor Johnson som skrev fortellerens liv.
"Liv" er Almelid og Thune på lyrikken igjen. Thune finner akkordrekken før den velkjente V8-eren valser ustoppelig opp og ned alle tenkelige bakker, uten så mye som å ansrtrenge seg. Drivet er bunnsolid og går velsmurt på alle sylindre mens Thune forteller sin historie om sterke storebrødre og mins like sterke lillesøstre. Det vil jeg i alle fall påstå. Utrolig flott og sterk låt.
På sistelåta "Skam" har forfatter Bertrand Besigye fra Uganda, oppvokst i Nord-Norge, skrevet teksten sammen med vår mann Thune. Drivet er sterkt, akkurat som teksten er selvransakende og åpen, undrende og voldsom. Det tunge drivet gjør låta til en pangavslutning på et jævla tøft og originalt album. En blå akustisk V8-er av et album.
Hele veien er albumet krydra med et eller annet som gjør atmosfæren litt større, det være seg piano, fele eller andre lyder. Jeg håper virkelig ikke det går 9 år til neste gang, Harald Thune.
Uret viser 10:24. Det er på tide å snurre skiva en gang til, men først en kopp sterk kaffe.

[embed]https://open.spotify.com/album/6I47X5mJhwyq6tXAG505wo[/embed]