Eminent Boston-Americana

Jeg hørte om bandet første gang for noen år siden, da en av karene i americana-bloggen Dust of Daylight tipset meg om dem, men ble for alvor klar over at de ga ut knakende kul country da Eivind Eide Skaufjord uprovosert og helt ut av de blå sendte meg ei skive med dem i fjor høst. Skaufjord er en av karene bak den entusiastiske og herlige konsertarrangøren Die With Your Boots On, en liten gjeng som i tillegg opererer som agenter og DJs. Det er selvsagt de som har booket GGG til Norge nå som de tar turen til Europa igjen,, og i den forbindelse har Skaufjord igjen minnet meg på bandets eksistens, og det er jeg takknemlig for i og med at det har ført til nitidig lytting til bandets diskografi.

Resultatet av denne nilyttingen er at jeg har fått et nytt band å virkelig følge med på i denne sjangeren, et band som i mine ører ikke har gitt ut dårlige skiver, og et band som gjorde at jeg så meg nødt til å børste støvet av Katalogen vår. Det alene burde si noe om hvor sterkt jeg anbefaler folk å dra på konsert med Girls Guns & Glory. Benytter du ikke sjansen denne gang vil du angre på det helt til julaften. Minst. 

Fireworks & Alcohol (2006) er en solid mix av låter som sorterer under den ulne americana-paraplyen, med alt fra smooth countryrock i “The Last Ride (of The Broomstick Pony)”, en låt som sender tankene i retning Grateful Dead anno 1971, via en beint ut stilig tolkning av “Streets of Laredo”, til låter som etterhvert skal bli bandets varemerke. Åpningssporet “Chasing the Night” er et godt eksempel på det, med bandets ubestridte leder Ward Haydens vibratostemme, trommis Josh Kiggans og bassist Paul Dilley som til stadighet tar noen uventede komp-retninger, og gitarplukking av Ward som pynter låten med lekre licks og melodilinjer. Et annet eksempel er “Cause & Effect”, låten alle med et snev av interesse for tradisjonell amerikansk rock og country bør ta seg tid til å sjekke ut. Hayden kan innimellom minne om Terry Lee Hale, av og til hører jeg hint av Dwight Yoakam, og på denne låten er det ikke rent lite Chris Isaak å spore. Men, selvsagt er han først og fremst Ward Hayden, ikke minst som låtskriver. “The Devil And the Deep Sea” er et annet eksempel på utmerket låtskriverkunst, mens avslutningssporet “Anti-Establishment Love Song” med all tydelighet forteller oss at det er en politisk engasjert ung herremann som vil noe med musikken sin.

Året etter kom oppfølgeren, Pretty Little Wrecking Ball, og utforskingen av den amerikanske folkemusikken fortsatte. Denne gang er de hakket mer up-tempo, steelgitaren er viktigere i lydbildet, og det er ikke fritt for at rockabillygenet presser på. Åpningssporet “Big Man”, fete og dystre “Love God Murder” og party-tunge “Oh My” er tre låter det er bortimot umulig å sitte stille og lytte til, mens tittelsporet er countryrock støpt i samme form som band som Caleb Caudle og American Aquarium bruker. Allikevel er det de rendyrkede countrylåtene som treffer meg best, som George Jones-aktige og vakre “Here’s To the Girls” og “Just Can Win”, en låt så vakker og mørk at den vil kle alle høstkvelder inn i evigheta. Favorittlåten min fra albumet er nok “Lust For Gold”, ene og alene fordi jeg i mitt stille sinn tenker at denne låten ville ha hevet kvaliteten på de fleste skivene til band som Drive-By Truckers og American Aquarium, samt at låtskrivere som Jason Isbell og Hayes Carll stolt ville ha stått inne for disse. Når det er sagt så har jeg merket meg at GGG vet hvordan et album skal avsluttes. “Wait a Minute” er rett og slett en fabelaktig låt som kan minne om det Dylan LeBlanc drev på med på Pauper’s Field, og da skjønner alle at vi snakker om snadder.

I 2008 fullførte de sin rimelig kjappe trippel, med mer av det samme. Inverted Valentine skiller seg noe ut fra forgjengerne med at låtene er mer dansbare, altså country og rock for låvedansen, og et album nærmest konstruert til å få cowboys og cowgirls i Texas og Louisiana på tå hev. Tre år med intenst turnéliv, noe dårligere tid til å skrive låter, og det som muligens er et litt slitent band, gjør at jeg personlig synes at dette albumet er hakket tammere enn de to foregående skivene. Men, det er allikevel noen skikkelige knallerter av noen låter her óg. Tittelsporet er rett og slett en höydare i bandet katalog, og en låt som hører hjemme på de fleste spillelister der country eller americana er tema, “Temptation” med blåsere og full pakke en sak som minner meg om The Wilhelmsens-heltene Helldorado, og ikke langt unna min favorittlåt med bandet. “Suzie” er en artig liten sak, med et smått mystefistisk komp, og igjen avslutter de med en meget solid låt, “Unrequited Love”. Den låten alene er verdt prisen på skiva, og her synger Hayden ut hele sitt register, som en blanding av Roy Orbison og Chris Isaak. Skal du bare høre på én låt i dag så kan det like gjerne være denne.

Så tok bandet en pause på tre år, ihvertfall når det kom til albumutgivelser. Fansen måtte vente til 2011 før Sweet Nothings lå i platesjappene. Og, det var tydelig allerede fra åpningssporet “Baby’s Got a Dream” at vi snakket om et revitalisert band. Steelgitaren er med fra start, og bandet høres både tightere og mer fullkomne ut. Fullkomne i den forstand at orgel er en viktig bestanddel i lydbildet, vi får servert mandoliner og perkusjon, barytongitar, mellotron og trekkspill, og produksjonen er langt tyngre enn tidligere. Låtene virker óg mer gjennomarbeidet, selv om honky tonk, rockabilly og country ligger i bunn hele veien som tidligere. “Nighttime” er fest type-Pokey LaFarge, “Last Night I Dreamed” country av det vakreste slaget og noe en skikkelig påskrudd Dwight Yoakam kunne ha gjort, mens en låt som “1000 Times”, en duett mellom Hayden og Sarah Borges, er så erke-amerikansk som en sang kan få blitt. Og det mener jeg på mest positive vis. “Snake Skin Belt” er nok låten jeg velger meg om jeg må plukke én, og gjør at GGG blir en del av en fin amerikansk klubb der JD McPherson og Nick Waterhouse er fra før. Igjen rundes det hele vakkert av, med “Universe Began”, en kjærlighetserklæring vakker som fy.

Så går det igjen tre år før et nytt album kommer, og igjen sitter jeg med en følelse av at Hayden virkelig har gjort en bunnsolid jobb med låtskrivinga. Dette skal bli den siste skiva på labelen Lonesome Day Records, og igjen får vi en herlig mix av folkrock, rockabilly og countryrock. “Shake Like Jello” er Stray Cats goes country, og det er med denne skiva jeg begynner å skjønne Rolling Stone sin beskrivelse av bandet – legg Dwight Yoakam til en 2017-utgave av Buddy Holly, og divider på The Mavericks. Dette tette lydbildet er tettere, og bandet eksperimenterer mer enn tidligere, som f.eks. på “C´mon Honey”, en blytung countryrocker, og “Built For Speed” som er mørkere i soundet enn noe de har gjort før. Et eklektisk band velger og vraker fra øst og vest, og stjeler som ravner fra hele rock’n’roll-historien, og de gjør det med stil. Den vakre countryballaden “Rockin’ Chair Money” er både underfundig og av sorten som klistrer seg fast i hjernen øyeblikkelig, “Centralia” får meg i Daniel Norgren-stemning, og selvsagt avslutter de med stil denne gangen óg. “It’s Your Choice” kunne like gjerne vært en låt av Sturgill Simpson, og GGG burde nevnes i samme åndedrag som Sturgill og Daniel Romano. Bandet er såvisst en del av denne bølgen av nye amerikanske band som utfordrer countryens rammer.

Nå er Guns Girls & Glory i siget, og i 2015 slipper de en noe uvanlig, men fryktelig stilig skive. Det er på tide med et live-album, og de velger altså å gi ut ei skive som utelukkende består av Hank Williams-låter. A Tribute To Hank Williams – Live! byr på knakende fine tolkninger av mesterens låter, et spillesugent band, og en Haydens som spriter opp Hanks beste låter. “Jambalaya”, “Hey Good Lookin'”, “Move It On Over”, “So Lonesome I Could Cry”, “Honky Tonk Blues”, “Your Cheatin’ Heart” og “I Saw the Light” er alle opplagte valg, og beviser om ikke annet at gjengen kan sin Hank. Høydepunktet er forøvrig artige og tøffe “My Bucket’s Got a Hole In It”, en låt som riktignok ikke er skrevet av Hank, men som han vokste opp med og som var en av de første låtene han lærte seg. I tillegg avslutningssporet, himmelsk vakre “The Old Log Train”, en låt fra Hanks diskografi jeg synes får for lite oppmerksomhet. GGG tolker den så pent og stilig at sjefen sjøl nok satt “der oppe” sammen med Gud og nynnet og storkoste seg. Hayden er en frontfigur som ikke prater konserter ihjel, og definitivt ikke kødder med skaperverket.

Rett før jul i fjor kom altså den foreløpig siste skiva til GGG, kritikerroste Love and Protest. Nå har de fått inn et fjerde medlem i Cody Nilsen, en gitarist som vet å putte deilige lyder inn i låtene. Det samme gjør så til de grader Duke Levine, en kar som bl.a. har spilt med Roseanne Cash og J. Geils Band, samt Buddy Cage, pedal steel-gitaristen som har spilt med storheter som Bob Dylan og New Riders of the Purple Sage. Det er med andre ord et kvalitetssterkt band som har kost seg i studio, og det merkes. Vi snakker om bandet høydepunkt så langt, og et album som kommer til å ha ei lang levetid her i gården. Sterke låter, slitesterkt og en Hayden i sitt livs form er det som slår meg. Det snakkes om et album som er sjangertro og country through & through, men jeg må si meg litt uenig med ekspertene her. Det er mye heartland-rock, referanser til Tom Petty (RIP), og tror dere pinadø ikke jeg hører noen doser The Replacements i rocka “Stare At the Darkness”? Men, på ytre venstre fløy av rocken lurer alltid countryen, og det er definitivt der Hayden & co befinner seg. Den store bonusen her er coverversjonen av Gram Parsons “Burrito #1”, og det faktum at Hayden synger den like vakkert som Gram sier litt om de vokale kvalitetene denne karen har. Hatten av, og dæven steike som jeg gleder meg til fortsettelsen.

The Wilhelmsens har fått et nytt band som bare må følges med argusøyne i framtiden, og et band med en såpass stor katalog at den kan spilles i månedsvis før vi går lei. Ward Hayden har en gudbenådet stemme, og i ryggen har han et band som i løpet av årene har blitt så solid at de nærmest ikke kan trå feil. Med et låtskrivertalent de fleste kan misunne ham er det på tide at flere får opp øynene for Girls Guns & Glory, og det har dere nå sjansen til i Trondheim, Oslo og Halden. Ei spilleliste skal dere óg få med dere, sånn for å skikkelig lytte dere opp på herligheten. Riktignok bare i Tidal, siden Spotify er noe mellombar når det kommer til Girls Guns & Glory.

https://tidal.com/playlist/2960145b-41da-42d2-b1c2-0684ff9f7c43