Gribbene - Gribbene (Voices of Wonder)

Så er endelig Oslorockerne i Gribbene ute med sitt selvtitulerte debutalbum. Gjengen som leverer bredbent og kompromissløs rock'n'roll har hatt førsteretten på den dyrebare spilletiden her i mannehula den siste tiden, og jeg merker det greit på gangen når jeg er ute å vandrer med hunden, og når ulvene uler der borte i sneia. Vi er tøff i trynet og ingenting kan stoppe oss. Vi har fylt tanken med høyoktan rock, så bare kom å ta oss hvis du tør.

Fullmånen henger lavt over trærne denne fredagen, altså fredag den trettende. Den bader den krystallblinkende puddersnøen i et blått lys denne tidlige januarmorgenen, og får hele landskapet til å fremstå som et slags magisk scenario fra en eller annen jævla vampyr/varulvfilm. Jeg hater vampyr og varulvfilmer, men jeg hater ikke omgivelsene som heftig nok blir lydsatt av ulven som uler. Jeg elsker disse. Ulver som synger sin blues og lyden av Gribbene som ringer i skallen min. Det er ikke "We Are Motörhead" som durer i skallen, det er "Vi Er Gribbene", åpningssporet på denne debuten. Jeg har ingen tekniske duppedingser å hjelpe meg med på min vandring ute i det fri, bare hjernen som har satt denne låta på repeat. Dette passer perfekt til lydene av de tunge skrittene som får en sånn typisk knirkelyd der vi skritter avsted i minus 17, og snart, når er vi hjemme igjen, kan vi spinne vinylskiva og se hva vi finner på å si om den i disse dager med skrivesperre og fanden vet. Kanskje de fantastiske omgivelsene jeg kommer inn fra kan hjelpe min penn.

Foto: Ole Morten Wilhelmsen

Tekstforfatter og vokalist Marius Roti forteller at albumet er hans dagbok fra 20-årene, og at det bare måtte ut før eller siden. Og da snakker vi om en dagbok pakket inn i rock'n'roll og temmelig urbane følelser. Det er i alle fall sånn undertegnede ser det. Tekstene er akkurat personlige nok, og de passer veldig bra inn i lyden av flerrende gitariff og drivende komp. Bandet som består av frontmann Roti på vokal, rommer også Kim Raaden Hoque på gitar, Ole Henrik 'Gambler' Lund på bass, og Ronny 'Pøbel' Olsen på trommer. Kvartetten som nå er Gribbene har virkelig funnet en formel som kler de meget godt, noe denne debuten som er helt blottet for dødpunkter beviser så det synger etter. Vi snakker om høyt tempo, tett driv og massevis av deilig overskudd. Det er kanhende en enkel formel de her har funnet, men alle som har satt sine ben i rock'n'roll, vet at DET ikke er det samme som at ting går av seg selv. Det er mulig det føles sånn for de involverte, og om det gjør det er det nydelig, men for at et band skal funke og lyde fett, er det mye som skal stemme. Det enkle er ofte jævla vanskelig. Bare prøv deg på en "Ramones" f.eks.

Gribbene finner heldigvis ikke opp kruttet med sitt første album. Jeg sier heldigvis, og jeg har sagt det før. Og nå sier jeg det igjen: Rock'n'roll trenger ingen nye ingredienser så lenge de som er obligatoriske blir tilsatt og levert på den rette måten. Og den rette måten er et spark i ballene. En på trynet...etc. Det er svette som spruter, det er smådjevler i blodet og det er full pedal. Jeg kan godt si at Gribbene minner om både Jokke, Ramones, Dumdum Boys, Raga og faen vet. Men det trenger jeg ikke, for rock som sparker rett frem og forover minner ofte om alt det nevnte, og sånn skal det være. Så... Gribbene kommer ikke med noe banebrytende her, men de bryter lydmuren. Lett.

Foto: Tina Pammer

Jeg har tenkt mange ganger i denne tiden jeg har spilt denne skiva, at av og til minner vokalist Roti meg om en eller annen. Ikke selve stemmen, men i måten han synger på. Jeg måtte fundere litt på dette før det slo meg at det var James Hetfield jeg tenkte på. Nå har ikke jeg for vane å lytte til Metallica, men likevel kjenner jeg igjen måten ordene dras ut på, når Marius synger. Han minner meg litt om Mr Hetfield. Men nok om det.

Det er bare tull å trekke frem noen bestemte låter her, for alle 10 funker godt. Dette er altså et album med 10 tettpakkede låter som sparker i samme retning, og det er jo som kjent alle veier. Hit og dit, opp (aldri ned), og til høyre og venstre. Det finnes en mening i tekstene, og den urbane betongfølelsen passer like godt blant høye trær, som det gjør det i byens og syndenes teaters mørke bakgater.

Jeg føler det er på sin plass å takke gitarist Kim for alle riffene han forer på med her, selv om vi kanskje har hørt disse før i en eller annen fremtoning. Ja, jeg har hørt mye som ligner før, men får likevel aldri nok. Når disse riffene plasseres sammen med de andre elementene, sitter vi igjen med nok et norsk rockeband vi har god bruk for her på bjerget, for er det én ting det aldri blir nok av, så er det tøffe rockeband. Og GRIBBENE er utvilsomt et av dem.

Det ryktes at gjengen allerede er i gang med materiale til neste album, og det forteller meg noe jeg likevel mistenker, nemlig det at vi her har å gjøre med en gjeng som liker det de holder på med. Og det er en forutsetning for at du i det hele tatt skal være i stand til å servere noe så inn i helvete viktig som god gammeldags bredbent og steintøff rock'n'roll.

Kjapt oppsummert: Det er mulig du tror du klarer deg fint med Jokke-skivene og alle de andre dødsfete fonogrammene du allerede har. Eller at du har nok ballesparkende rock på norsk. Vel. Du tar feil. Du trenger Gribbene, og Gribbene trenger deg. Det er sånn det funker.

[embed]https://open.spotify.com/album/6LHnm3s0cJLsD3II4srVvz[/embed]