Hardrock fra Skogens Dyp

Bror Din - Stormen (Utmark)

Det temmelig nye bandet, Bror Din, er et psykedelisk hardrockband fra Elverums dype skoger. De spiller en litt mystisk, tung og ganske seig rock som stemmer godt overens med skogen nå som høsten er her og de lange mørke skyggene mellom tykke trestammer strekker seg langt inn i dagen som for å suge næringen ut av lyset og gjøre det om til et pulserende skyggelandskap. Et musikalsk skyggelandskap som lener seg på rocken fra '70-tallet.

Bandets mangesidige, eller komplekse uttrykk, om du vil, består av tunge, luftige trommer i et solid komp, angrepsklare Hammond orgel, og frittsvevende synther. Det består av tøffe, men kontrollerte gitarriff og innlevd sang med norske tekster. Tekstene er av det kryptiske slaget, noe som gjør at de legger seg fint tilrette i det meget analoge lydbildet som til enhver tid kommer veltende utover gulvet. Det er i det hele tatt mye '70-tall ute å går her, noe som kanskje ikke er så merkverdig med tanke på at gutta etter sigende spilte hull i sine Led Zeppelin og Pink Floyd-skiver, tilbake på gutterommet. Nå er det etter min mening ikke så veldig mye av hverken Floyd eller Zeppelin i uttrykket til Bror Din (snodig bandnavn), bare elementer og gjenkjennbare fraksjoner. Og det er jo like greit, spør dere meg. Bror Din har rett og slett en ganske egen fremtoning i det store rockelandskapet.

Bror Din, her på Stormen er: Markus Vollan - trommer og perkusjon, Magnus Østvang - Hammomd A100, synthesizer og kor, Morten Wærhaug - gitarer, ekkomaskiner og vokal, og tilslutt Marius Tofthagen på bass og kor. Fra mars i år har Anders Børresen overtatt for Marius Tofthagen (med forbehold om at jeg oppfatter coverinfoen korrekt). Det er bandet selv som har miksa albumet i Memphis Bound Studio på Hamar, og det er mastret av Chris Sansom i Propeller Mastering, altså i Oslo. Den flotte coverkunsten som avspeiler en viss kompeksitet, er det Torgrim Torve som står for.

Jeg er usikker på om det umiddelbare slektskapet jeg føler for dette bandets uttrykksform stammer fra tiden på gutterommet i hine hårde dager, eller om det rett og slett er skogen rundt meg som tar meg inn og gir meg et "hjem" i det soniske landskapet. Det er mest sannsynlig en kombinasjon av dette som beveger meg, selv om jeg føler litt mer for at det er de temmelig like omgivelsene i Elverum og Trysil som setter meg i den stemningen som musikken antagelig ble skapt i. Skogen har en for meg, udefinerbar kraft ved seg, og kanskje det er denne som har satt sitt særpreg på selve uttrykket. Det er en teori, og man kimser vel ikke av teorier, gjør man vel?

Det seks låter lange albumet, som utfolder seg i et tidsrom på litt over 41 minutter, åpner med låta "Mesmers Magneter (Part I & II)". Hvorvidt det er den omstridte forskeren/psykiateren/heksedoktoren Franz Anton Mesmers såkalte animalske magnetisme som pulserer i denne låta, skal jeg fornuftig nok la være usagt, men at den har en bevegelig energi i seg, er det liten tvil om. Mesmer var vel kjent for å be pasientene drikke en væske med høyt jerninnhold, hvorpå han flyttet diverse magneter rundt på kroppen til vedkommende menneske, for å flytte energien dit han ville ha den. Uansett hvordan det enn henger sammen, så åpner låta med skummel hvisking i et psykedelisk terreng. Det svært filmatiske inntrykket finner etterhvert veien til '70-talls synthen, som jeg jo er jævla glad i, og før vi vet ordet av det står den analoge lydveggen opp av selve jorden - og driver dette "dyret" av en instrumentallåt fremover med stor kraft. Kompleksiteten er hele tiden tilstede. Det er den som er selve strukturen her (som seg hør og bør i psykedelisk hardrock med et progresivt snitt i ryggen), og den gjør sitt til at den animalske magnetismen, i alle fall Mesmers magneter, manifesterer seg sånn rent musikalsk. Stilige greier, altså.

"Mørket Kommer" drønner i dypet før den tar sin form. Den uttrykksfulle gitaren ligger sentralt i den rytmiske topografien en god stund før Morten Wærhaug begynner å synge med innlevelse og vokal styrke. Etterhvert oppstår det en liten kamp mellom orgel og gitar, noe som for min del er best kjent gjennom det Richie Blackmore og Jon Lord holdt på med da Deep Purple var på sitt beste. Selv om selve låta kanskje er langt unna noe Purple ville kommet opp med, føler jeg sammenligningen er på sin plass. 

A siden på vinylskiva jeg fikk i posten i går formiddag, som jeg sikkert har spilt 10-12 ganger allerede, avrundes med "Skyggen". Det er noe ettertenksomt med denne låta der den kommer forsiktig snikende akkurat som skyggen har en tendens til å gjøre det her i skogen. Den kommer sakte men sikkert krypende frem mellom trærne før den tilslutt omslutter deg helt. Jeg har virkelig sansen for Wærhaugs vei med seksstrengeren. Han har en rytmisk sans som kombinert med hooks og riff skaper et lydbilde det er lett for resten av bandet å henge seg på. Det er selvsagt ikke sikkert det er sånn det henger sammen, men fra en lytters posisjon, i alle fall dennes, er det såntnoe jeg ser for meg. Orgel og komp, gitar og sang, akkorder og tekst. Det hele henger sammen, og gjør låta til hva den har blitt. Noe annet hadde vært oppsiktsvekkende.

B-siden åpnes med "Øyet av Stormen". Dette er en ganske typisk '70-talls hardrocker som er nydelig krydret med gitar, Hammond og tydelige, akkurat passelig, småsynkoperte overganger. Dette kunne vært tidlig Scorpions, eller UFO i flekkene, med det er Bror Din, og Bror Din er ganske så unik i sitt uttrykk, særlig på grunn av den norske vokalen, og måten arrangementene er bygget opp på. Det er sannelig ikke lett å si så mye mer om den saken.

Nestesiste låt, "Hogd i Stein", er kanskje albumets høydepunkt. Den starter med tunge trommer, et orgel som bruser litt i skogbunnen, en dødsfet gitar som kommer kakkende inn før den finner selve kroppen - noe den gjør. Og når bassen finner trommene, blir det hele temmelig fett. Bare å guffe på full spiker. Den luftige tyngden gjør at sangen kommer ekstra godt frem, og rommet i låta gir god plass til alle instrumentene som får boltre seg i tur og orden akkurat som på '70-tallet da dette var greia for en hel rekke tøffe band. Jeg liker sånt. Har gjort det hele livet, og vil nok fortsette med det til jeg stuper.

Det sammensatte i Bror Din kommer nok best til uttrykk på sistesoporet "Våken i En Annens Drøm". Den 10 minutter lange låta åpner med klangfullt fingerspill og sakral sang. Hele tiden dukker det opp små detaljer som preger lydbildet og gir det en drømmeaktig atmosfære. Før det tar av med riff og tyngde, havner vi i et slags psykedelisk vakuum, et sted for energien å hente sitt siste fraspark. Det går ikke fort, men det slår. Det er godt mulig jeg fabler her jeg sitter, men husk at jeg sitter midt i musikken, og da har det konkrete og håndfaste ofte en tendens til å vike plassen for den abstrakte følelsen, eller tanken, for den saks skyld. Låta leker seg mellom tykke trestammer, over myr, over tjern, lyng, lysninger og høyder. Det er ikke spøk å være våken i en annen manns drøm. Et mareritt vil jeg nok kalle det. Akkordvalgene illustrerer fint det slitsomme i situasjonen, og etterhvert setter bildene fart gjennom skallen i takt med tempo og energinivå. Låta finner tilbake til åpningsatmosfæren. Det sarte i stemmen til Morten bidrar masse til både troverdighet og ektefølt innlevelse, og terenget stemmen befinner seg i, er vakkert sakralt.

Først likte jeg denne plata jævlig godt, men så havnet jeg et øyeblikk litt i tvil. Men det spiller liten rolle, for etter noen gjennomlyttinger har jeg funnet kjernen, og den liker jeg veldig godt. Dette er en knakende fin debut. Jeg har ligget å vaket mellom en firer og en femmer på terningen de siste timene, og savner kanskje litt mer aggressivitet her og der på enkelte låter, der det hadde vært naturlig. Men, det kommer kanskje neste gang. Anyways. Musikken er det lett å bli glad i om du gir den en sjanse, så hvorfor ikke gjøre nettopp det.

[embed]https://open.spotify.com/album/4xRgrsw2NrLXBGwiyksXv2[/embed]