Hjerterå - Balladen om Jonny og Jeanette (Finito Bacalao Records)

Jeg hadde bare hørt Balladen om Jonny og Jeanette sporadisk via digitale filer før jeg en dag fikk skiva i posten på fersk og feiende flott vinyl. Jeg pakket ut skiva, rusla ned på musikkrommet, senket etterhvert nåla ned i første rille, før jeg la meg flat på sofa'n og stirret inn i coverfotoet mens musikken omringet meg fra alle kanter. Det ble en følelsesladd seanse, let me tell you.

Det er alltid vakkert og betydelig når jeg får sterke reaksjoner på ting jeg får servert. Ikke minst for min egen del (hehe). Særlig når det kommer til musikk. Og når musikken sammen med det visuelle uttrykket som presenteres går rett inn, er jeg jo på mange måter ganske forsvarsløs, noe det er meningen vi som elsker musikk skal være når alt kommer til alt. Det er altså lurt å senke garden når ny musikk skal prøves. Og ny musikk prøves over en lav sko her på bruket. Alltid. "Jeg bruker musikk", som en gammel kompis sa til meg for noen år siden.

Hjerterå var et ubeskrevet blad her i kneipa da de slapp dette, sitt andre album i fjor høst. Om jeg fortsatt hadde bodd i Tromsø, hadde jeg garantert visst om de, med det samme de begynte å inta scenene rundt om i ishavsbyen, men siden jeg er en utflyttet herting, kom Balladen om Jonny og Jeanette ganske brått på. Den kom bardus, den traff og den kunne kjennes på mer enn bare musikken.

For der jeg ble liggende på den nevnte sofa'n, forsvant jeg inn i fotografiet på coveret. Som Tromsøværing og som en fyr som har flyttet rundt på den kjære øya óg rundt omkring den, ble jeg liggende å drømme meg tilbake til fordums tider. På flyfotoet som er knipset fra fly en vakker dag i 1969, da jeg bare var tre år gammel, kunne jeg se et aldri så litte knippe med steder der jeg har lagt min hatt ifra meg opp gjennom årene, og med musikken som både baketeppe og hovedperson, ble denne opplevelsen av det sterke slaget. Jeg var Jonny og jeg hadde kjent mange Jeanetter der jeg ble liggende å flyte inni musikken som utspant seg. Skattøra, Breivika, Myreng, Godthåp, Trykkbassenget, Stakkevollan, Tønsnes, Movika, Skjelnan og Kroken. Tromsøysundet, Grøtsundet og Ringvassøya som en utydelig hemmelighet, langt bak der på bildet. Alt dette er mer enn nok til å sette følelsene i sving hops en gammel Tromsømann. Det gamle steinbruddet i Ørndalen der Vekve og Co,  gnog seg inn i fjellet med dynamitt og tenner av stål. Der borte hvor jeg hadde mine første sommerjobber helt på tampen av '70-tallet og litt ut på det påfølgende tiåret... Hm. Stopp meg her. Bildet vrimler av potensielle minner for en nostalgiker som ikke lar seg be to ganger.

Men nå får minner være minner uansett hvor tungt det kan være å gi slipp for en nostalgisk romantiker som gjerne hadde skrevet en liten bok om tiden bakover. Nå er det dette bandet det handler om. Dette bandet som jeg har rukket å bli veldig glad i. Det begynner å bli en ganske så lang rekke av disse nye norske bandene, som jeg óg min broder, har lagt vår elsk på.

Hjerterå er altså: Johan Martin Aarstein - gitar og vokal, Rikard Toften Holst - bass, Roger Tunheim Jakobsen - trommer, og Tarjei Antonsen - tangenter. Dette andre albumet som de har laget er et såkalt konseptalbum, og konseptet er rett og slett kjærlighet og det meste av det som følger i kjølvannet av sånt. De har fått litt hjelp utenfra også, på dette utmerkede albumet. Folk som Tor Farstad på bass, Vidar Alvestad på trompet. Jakop Janssønn er med på sag, Ida Løvheim korer litt, det samme gjør Jonas Langfjord. Litt dobro serveres av Sverre Reppe, litt tuba tilsettes av Vegard Stranda. Åsa Johansen spiller litt tverrfløyte og Zoe Bazilchuk tilfører klarinet der hun skal. Produksjonen har frontfiguren, poeten, låtskriveren og sangeren Johan tatt seg av. Alt dette er bare helt ypperlig.

Det er alltid en viss risiko når man styrer et album inn på konseptfronten. Det er snart gjort å falle fullstendig i grus om ikke konseptet og låtene som representerer det, er sterke nok, eller om sammenhengen blir for søkt og det meste oppleves som mas og fjas. Men det slipper vi heldigvis å ta stilling til her, for Balladen om Jonny og Jeanette, er gjennomgående strøken (i den grad et sånt begrep bør brukes om musikk), og låtene er hele tiden i utmerket bevegelse. Alt er troverdig når Johan serverer sin lyrikk så direkte og hjertefølt som han gjør det med sin meget anvendelige stemme. Det er også imponerende å registrere at orkestreringen hele tiden er på hugget, og treffet planken gang på gang på gang. Med det mener jeg at denne pop-musikken er både progressiv og fremoverlent, like mye som den er helt der ned i hjerterota når det kreves. Tangenter, blåsere, arrangementer og ikke minst låtstrukturene i hver eneste låt... Alt er overbevisende og nydelig fremført.

Jeg finner ingen grunn, eller alt for mange, til å rusle gjennom albumet låt for låt, for her sitter alt fra start til mål. Vi blir tatt med på en reise i kjærlighet gjennom fortellerkunst. Gjennom refleksjoner, dramaturgi og store følelser. Det kunne kanskje vært på sin plass å dratt noen referanser til folk som både Springsteen og faen vet, men det er egentlig unødvendig. Hjerterå står godt uten dette. Her kommer energien like brått som det ettertenksomme helt nede på hvilepuls seiler inn, og vi er like fort inne på jazzaktige passasjer som vi plutselig kjenner krafta fra orkesteret når det sparkes i fra og når det er på sin plass å utvise nødvendig dynamikk. Det er i det hele tatt mye å skryte av her. Det er helt sikkert. Og igjen må jeg bare berømme måten frontmann Johan gjør dette på... Da glemmer jeg selvsagt ikke de som fremhever alle de utmerkede øyeblikkene Balladen om Jonny og Jeanette har blitt.

Kjapt og fjongt sånn avslutningsvis, må jeg bare si at dette er bra saker. Uhyre bra. Den lyriske treffsikkerheten som er både personlig og universell på en og samme tid. Bandets unisone vesen...
Følelsene tok som sagt litt overhånd da jeg spilte vinyskiva for første gang, og det kom jo rett og slett av at dette er ekte vare. Om du liker popmusikk med tydelige elementer av rock og andre smakfulle innslag fra musikkens mange ansikter, er dette et album du bør spandere litt tid på. Du trenger ikke å være fra Tromsø, det er nok at du kjenner til kjærleiken, og at du setter pris på god musikk. Jeg nevner ingen enkeltlåter framfor noen andre. For dette er hel ved.
Albumet ble sluppet i fjor høst, men vinylen lot altså vente på seg, og er her nå i disse dager.

 

[embed]https://open.spotify.com/album/0cjDHs6LGeNntc6lk1aRGs[/embed]

 

Kategorier