Hvil I Fred, Chris Cornell

Jeg hadde ærlig talt ikke tenkt å skrive noe minneord eller noen hyllest til Chris Cornell. Han fortjener det selvsagt, og jeg har alltid vært en stor fan, men siden så mange andre gjør det, óg siden det stadig vekk rives vekk kjære og umistelige musikanter, har tanken vært å holde seg unna den slags.

Men så har det seg sånn at siden jeg gjennom en R.I.P.-posting på Facebook, like etter at nyheten ble sluppet, postet av frontmannen i Jack Stillwater, ble klar over at det var en mulighet for at Chris var død - og etterhvert fikk dette bekreftet, ikke har klart å få mannen og denne tragedien ut av mine tanker.

Jeg har vært utrolig begeistra for Chris Cornell siden han rett og slett sjokkerte meg en høstdag i 1992, for snart 25 år siden. Jeg hadde akkurat, etter en anbefaling, kjøpt soundtracket til filmen Singles (som jeg forøvrig ikke har sett ennå) både på CD og kassett, og jeg var på tur til jobb da en helt grei Pearl Jam-låt ble etterfulgt av en 12-strengers gitar i en vidunderlig åpen stemming, og av en stemme som gjorde at jeg ble nødt til å stoppe i en busslomme for å sjekke hva som foregikk. Og det som foregikk var Chris Cornell. Et helt ukjent navn for meg på den tiden da jeg såvidt hadde fått med meg at det fantes et band som het Soundgarden. Låten som nesten stoppet mitt hjerte het "Seasons", og jeg tror jaggu jeg kjente låta så sterkt at jeg ble litt våt i fjeset der jeg satt å krampholdt meg i rattet på min Citroen Visa fra 1979. Eller "Blåbæra" som vi kalte den. Singles sto forresten i kassettspilleren da den kjære bilen ble kjørt på skraphaugen med full tank høsten etter dette, men det...

Neste morgen (jeg jobbet ettermiddag/kveld) satt jeg i bilen på tur til platesjappa helt nord i Storgata for å finne ut om Cornell hadde gitt ut noe mer, og da Kent åpnet butikken sto jeg klar utenfor med en sigg i kjeften. Vi kom oss opp i andre etasje, og da jeg spurte han om Chris Cornell, så han bare ut som et spørsmålstegn. Han letet gjennom sjappas kataloger, men kunne bare konstatere at vi her snakket om et ubeskrevet blad, i alle fall for han, ja, også meg da. Jeg visste fortsatt ikke at han frontet Soundgarden, som forøvrig har et par sylfete låter med på det nevnte soundtracket, på dette tidspunktet. Men det skulle selvsagt forandre seg etterhvert.

Det ble mye Soundgarden i årene som fulgte, og det største kicket fikk jeg da Down On the Upside ble sluppet i 1996 - Det vil si 5-6 uker etter at det ble sluppet. Jeg var nyforelsket, og den skiva gikk på fulle mugger dag ut (og natt) og dag inn (og natt) gjennom hele den sommeren og høsten som fulgte. Skiva ble rett og slett lydsporet sammen med noen andre uunnværlige album. Det var ingen tvil om at den store stemmen tilhørte Chris Cornell.

Så kom hans solodebut - Euforia Morning i 1999, og jeg ble først en smule skuffet. Men, etterhvert kom også denne sigende inn på meg. Etterhvert oppdaget jeg endelig mannens tekster for alvor, og ikke bare stemmen og melodiene. La meg bare si det først som sist. Chris Cornell skrev (snodig å bruke fortid her) utrolig vakre tekster som traff meg så utrolig godt et sted der inne i mannfolkhjertekammeret, noe hans videre karriere skulle understreke da han startet supergruppa Audioslave. Jeg skal ikke utbrodere dette, eller sitere noen av hans lyriske perler, for det ville tatt tid å velge bare én fra den lange rekken av favoritter. Hans tekstunivers bærer på mye mørke, og det beskriver mye av det vi mennesker går igjennom fra tid til annen, på en utrolig vakker, sterk og poetisk måte.

Mannens karriere har ikke stått i ro siden den startet for ca tredve år siden, og den fortsatte altså helt til den fatale kvelden etter den mye omtalte Soundgarden-konserten i Detroit - en konsert han altså avsluttet med Zeppelins - "In My Time of Dying".
Det litt underlige når det kommer til det øyeblikket jeg fikk vite om denne tragedien, var at jeg satt å holdt i et album som heter Somewhere Over Detroit. Et livealbum med Captain Beefheart som jeg nettopp hadde kjøpt på en platesjappe i Göteborg, hvor jeg befant meg da. Det er sikkert ikke rart for folk flest, men jeg fikk meg en liten poetisk støkk der og da.

Jeg har altså ikke klart å få denne ufattelig triste hendelsen ut av systemet siden jeg fikk vite om den, så da fant jeg det best å skrive noen ord om mitt forhold til en musiker og pioner som har inspirert meg gjennom mange år. Om forholdene rundt hans selvmord, er det bare å si at jeg dessverre har en sterk tro i retning av at han nok fikk fucka opp sentralnervesystemet sitt gjennom elendig kjemi som ofte blir kalt antidepressiva. Hva han tenkte i timene, eller kanskje bare minuttene før han utførte noe av det tristeste i rockens historie, er det bare han selv som vet. Det er synd å se alle disse konspirasjonsidiotene som boltrer seg på nettet for tiden, og det eneste jeg kan ønske for hans etterkommere og alle oss som satte så stor pris på han, er at de finner ut av det tekniske her, og at legemiddelindustrien får seg nok en karamell å tygge på (som om det kommer til å skje). Det er ufattelig mange som sliter med depresjon og påfølgende selvmordstanker. De fleste er selvfølgelig helt ukjente for omverdenen. Det er et alvorlig problem som får gå forholdsvis upåaktet hen i de fleste land, og jeg er stygt redd dette bare vil eskalere, istedenfor det motsatte. Det er hjerteskjærende. Det er mange ting som leder til depresjon, og det beste botemiddel er medmenneskelighet, åpenhet, og forståelse. Det nytter ikke å koste dette problemet under teppet, selv om det nok vil være medisinen som brukes, i uanskuelig framtid.

Chris Cornell kom til verden 20. juli 1964 i Seattle, Washington, og han forlot oss 17. mai 2017 i Detroit, Michigan. Han ble 52 år. Jeg vet vi er mange som kommer til å savne hans nærvær i musikkuniverset, og vi er mange som kommer til tenke på han i lang tid fremover. Heldigvis har vi hans musikk som vil leve videre.

Hvil i fred, Christopher John Boyle - See you on the other side, Chris Cornell.

[embed]https://youtu.be/TksqEIl1uxU[/embed]