Industriell Samtidsgospel

Thåström - Centralmassivet (Razzia)

Thåström venter til natten faller på. Han har gjort det før, og han gjør det heldigvis igjen. Når det bleke lyset fra neonskiltene treffer storbyens struktur og kaster sine lange skygger gjennom gatene, når blytunge ensomme tog bryter metallisk gjennom natten, og når verden trekker pusten for å atter ta sats i stillhetens mørke bakgater, gjør skandinavias ubestridte rockesjef det han gjør bedre enn noen. Han maler bilder av vår tidsånd gjennom sitt eget liv og sine personlige relasjoner. Du kan godt si at vår mann illustrerer dagens samfunn, og tiden vi lever i, gjennom komposisjoner med utgangspunkt i sitt eget indre liv og gjennom sine tanker. Uten å bli direkte politisk formidler han menneskehetens sinnstilstand gjennom sine egne følelser, og han gjør det bedre enn noen politisk analytiker. Thåström er en sann kunstner, kanskje den største vi har, i alle fall i rocken, for tiden.

Det er lett å se forlatte metallkonstruksjoner for sitt indre øye når Thåström og hans våpendragere fyrer opp forsterkerne sine. Gigantiske ståldinosaurer som strekker seg langt opp mot den mørkeblå himmelen som henger der truende over oss. Men det er også mulig å høre ekkoet av kjærestepar som beveger seg ut på fortauene langs byens bakgater. Kanskje aner vi også en samtale som sildrer avsted som en bekk mellom gamle trehus, eller en latter som triller ubekymret over brosteinen i det fjerne. Det er egentlig ingen grenser for hvor Thåströms musikk kan lede oss, om vi bare lar den ta oss med uten å gjøre alt for stor motstand. For min del havner jeg ofte dit jeg nettopp prøvde å beskrive, og det er alltid i et slags nostalgiens skyggespill jeg havner der. Og det er faen tute akkurat det jeg liker så utrolig godt.

Det er litt over to år siden "Pimme" slapp sitt forrige album Den Morronen, og fem år siden fantastiske Beväpna Dig Med Vingar, når han nå er ute med sitt niende soloalbum - Centralmassivet. Et album som visstnok har fått sin tittel fra fjellregionen sør i Frankrike, et fjellmassiv bestående av utdødde vulkaner og annet elgammelt spill. Jeg velger å tro at poeten legger noen få andre betydninger i dette ordet. Kanskje noe sånt som det solide byggverket et ekte kjærlighetsforhold er avhengig av. Og hvorfor ikke også storbyen med sin sentraliserte massivitet, eller byens industrielle utkant som ofte kan bryte himmelen med sine voldsomme og massive konstruksjoner. Her finnes ingen grenser, spør dere meg.

Det er natt her i skogen. Jeg krøp til køys ved 21-tiden for å stå tidlig opp å skrive, og med tidlig mener jeg før Gud går på, om han noensinne gjør det. Jeg hadde vekkerklokka på 03:30, men ble bare liggende å vri på meg med vissheten om at Thåström ville dukke opp på Spotify ved midnatt. Og da uret viste 00:00, satt jeg klar med verdens sterkeste kaffe mellom fingrene og med Centralmassivet i hørlurene.
Jeg hadde ingen planer om å gå løs på denne skiva nå i natt, men da jeg hadde hørt den to ganger, hadde jeg intet valg. Jeg måtte bare skyve de andre omtalene jeg har planer om å gjøre litt foran meg. Det er rett og slett ikke hver dag jeg hører musikk som dette. Det vil si, ikke siden Beväpna Dig Med Vingar. Det er som sagt fem år siden nå.

Albumet åpner svært med "Bluesen i Malmö". Som en symfoni over storbyens nåtidsblues dras vi rett inn gjennom Thåströms åpne vindu som har utsikt over jernbanesporet i natten utenfor. Vi er altså i Malmö der selve bluesen synger blues, som Thåström synger, og den instrumentelle veggen er like mørk og massiv som selve natten. Joachims fantastiske poesi passer hans raspende røst bedre enn noen gang før, og den symfoniske lydveggen gjør det hele til ren nytelse. 60-åringen er råere og mer kontant enn sist vi hørte han, og jeg er på ingen måte overraska. Bare jævla happy.

"Körkarlen" overtar, pågående og intens. Deilig rocka blues med sterke gospeldragninger i koret. Gitarene som ligger som piggtrådwire over keyboardene og trommene, river rått og deilig i den dystre strukturen. Jeg vet ikke om tittelen har noe med Selma Lagerlöfs roman å gjøre, men det spiller ingen rolle så lenge det høres så jævla fett ut, og så lenge körkarlen kommer. Og det gjør han. I tillegg til å være tøffere enn Den Morronen, er årets album også langt mer kontrastfylt dynamisk i sin form, noe som utkrystalliserer seg ganske tydelig når tittelsporet "Centralmassivet" kommer sigende inn som selve kveldsmørket har en tendens til å gjøre når tiden er inne. Intensiteten og desperasjonen i Thåströms stemme underbygges av det fantastiske koret som får meg til å tenke at dette er mannens gospel, og av de sedvanlige gitarstrukturene til Pelle Ossler. Atmosfærisk er dette selvsagt mesterlig. Ingen skaper soniske landskaper som kan sammenlignes med dette. En utrolig låt som holder meg i et fast grep fra start til slutt.

Så kommer den tunge og fremoverlente "Old Point Bar" der Joachim slår fast at han har knappe én fjerdedel igjen før han er der vi alle er på tur. Det er dette jeg føler for å kalle en industriell samtidsgospel. Både lyrisk og sonisk nærmer Thåström seg himmelen (eller helvete) her, og han gjør det med en desperasjon og en innlevelse du skal lete lenge etter uansett hvor enn du velger å lete. Bare det å åpne låta med å si "la oss si du befinner deg på nylagt asfalt, og la oss si du har mindre enn én fjerdedel igjen", er usannsynlig vakkert i min verden. Det er prosa, poesi og alt du kan tenke deg i en og samme setning.
"Låt Det Goda" er svart som natta i både struktur og uttrykk. Her demonstrerer Joachim at det ikke er noen som synger blues som han selv heller. Det tøffe og tunge landskapet drives frem med et ustoppelig momentum, og Thåström er fullstendig i sin egen verden hele veien. "Langsomt flyter floden", langsomt, men helt ustoppelig. 

Kontraster og dynamikk, dynamikk og kontrast. Det er ord jeg smaker på hele tiden. Ikke bare i forhold til forgjengeren, men også inne i hver enkelt låts natur. På "Aldrig Av Med Varandra" flyer vi inn på enkle tangenter lagt vakkert over en forsiktig kassegitar. Og det er heller ingen som skildrer kjærleiken så vakkert og sårt, så lengtende og drømmende som Thåström. Stemningen hans ord tryller frem underbygges av det alltid intelligente orkesteret bak (eller foran)... Det er rett og slett så vakkert at det er poengløst å prøve på en brukbar beskrivelse. "Som Mästarna Målat Himlen" tar over roret med dramatiske lyder og filmatiske trommefigurer. Stemningen tegner et mørke som fint kunne beskrevet situasjonen i enkelte deler av vår verden nå, samtidig som det dystre mørket også har en helt uimotståelig nostalgi over seg. Det er noe alarmerende over det hele, og det er noe som lengter tilbake under den dramatiske himmelen. Denne komposisjonen griper et så heftig tak i meg, at jeg bare blir sittende her å dirre bak kaffekoppen. Jævla heftig. Jævla deilig. Jævla Thåström.

"Karaokebaren" er kanskje den skumleste låta jeg har hørt på år og dag. Den bekmørke og blytunge atmosfæren napper meg ut av den eventuelle sammenhengen som jeg befinner meg i, og tar meg inn i et altoppslukende miljø som sonisk sett fort kan minne stygt om dommedag, noe det å havne på karaokebar også fort kan være. Sistelåta "Natten För Det Här" er noe av det sterkeste jeg har hørt, både tekstmessig og atmosfærisk. Det er også noe av det vakreste. Det er umulig å beskrive hva man føler når Thåström og hans lekekamerater serverer sånt som dette. Så jeg driter i å prøve. Jeg bare elsker det jeg kjenner.

Thåström har laget et mesterverk. Og jeg skjelver av glede og ærefrykt. 

[embed]https://open.spotify.com/album/3pOsx45hHJniMqEIZAzh0y[/embed]