Jadda, Jabba!

Jabba - Vice (Loyal Blood Records)

Sørreisa. Dette lille, rolige tettstedet i Midt-Troms, som fungerer som sovebyen til den lille, rolige byen Finnsnes. Plassen som for meg er "hotellet", utestedet som ligger plassert i rundkjøringa som fungerer som navet i bygda. Og tante Karin med sin mann og sine tre barn, som da er mine søskenbarn. Og et heller dårlig fotballag, som en gang i tiden fostret Tore Rismo. Ja, så kjenner jeg jo en del fine folk som nå bor der, samt at jobben min med å pushe folk ut i arbeidslivet har ført til at jeg har vært i kontakt med enda flere fine folk. Sørreisa er ikke så verst, og nå har tettstedet blitt enda bedre. Jabba har satt bygda på rock'n'roll-kartet med sin kruttsterke debut Vice, og akkurat det har jeg skrevet noen ord om.

Jabba er noe så uvanlig som en bass 'n drum-duo som spiller beinhard rock. Duoer er bortimot vanlig i disse dager, noe White Stripes må ta en stor del av "skylda" for. Under årets Buktafestival får vi bl.a. stifte bekjentskap med kule duoer som The Bonnevilles og Quarter Wolf. Den store forskjellen er at de stiller med trommis og gitarist, mens bass/trommer er en konstellasjon jeg vel egentlig kun har digget i The Mormones sin innpakning tidligere. Lillehammer-duoen var ville, kule og heftige, både på scene og i studio. Men, mens The Mormones tok utgangspunkt i punken, har våre menn fra Sørreisa definitivt blitt mer inspirert av hardere saker. Her oppdages stadige spor av metall, hardrock og hardcore, og det rappes og lånes fra band som Motörhead og Black Sabbath. Når de i tillegg framfører herligheten med en intensitet og energi som lett plasserer dem sammen med band fra den såkalte indiebølgen i USA tidlig på 80-tallet, med band som The Replacements, Minor Threat, Big Black og Hüsker Dü, så skjønner alle at vi snakker om et band The Wilhelmsens bare må digge.

Jeg har forsåvidt hørt om bandet ei god tid nå, de startet opp allerede i 2007, men har aldri hatt anledning til å se dem live. Det får jeg nå, med plateslipp og intimkonsert på Backbeat torsdag 20.juli, og det jeg tror blir en vilt kul konsert på Little Henrik lørdag 22.juli. Jabba består av de to barndomskompisene Rolf Ole Rydeng Jenssen (bass og vokal) og Lars-Erik Kroken Mikkelsen (trommer), som etter sin spede oppstart for ti år siden bestemte seg for å flytte til Tromsø for å studere og fortsette med rock'n'roll. Med debutalbumet sitt håper de å få litt fart i sakene, og kommer til å kjøre på med tung turnering i tiden som kommer, samt låtskriving så blekket spruter. Her skal det ikke slappes av, men smis mens det berømte jernet er rødglødende. 

For en måneds tid siden ble jeg gjort oppmerksom på en spillerny musikkvideo med bandet. Filmen er lagd av Carl Christian Lein Størmer, altmuligkunstneren som driver med film og rock i alskens former, og er sånn bortimot det kuleste jeg har sett av musikkvideoer på år og dag. En av grunnene er selvsagt at det hele foregår i hjembyen min, Tromsø. I tillegg så er kameraføringa og klippinga strøken, samt at låten selvfølgelig er knallbarsk. Når så de to tassene som har "hovedrollene" gjør den innsatsen de gjør så blir det rett og slett en innertier. Her synger og brøler de som om det er de som har vært i studio, breaker og smådanser seg gjennom byen, og ser ut som de tøffeste kidsa in town. Helt til minstekaren kommer med et nusselig lite hosteanfall, som CC selvsagt har tatt med i filmen. Herlig. Dette er forøvrig sønnene til iTromsø-redaktør Stig Jakobsen, karen som sammen med Egon sørget for at avisas storsatsing på kulturfronten, Feedback, ble en realitet.

https://www.youtube.com/watch?v=7-O-oKA9DKc

Vice er et helstøpt album på mange måter. Her gis det ikke ved dørene, og de åtte låtene er unnagjort på rundt regnet tjue minutter. Det åpner med "Final Form" og avsluttes med "Drugs", og innimellom disse knallertene har de formidlet det de har hatt på hjertet om "Smoke", "Drink", "Moon", "Prof.", "Rat" og altså låten de har lagd en video til, "Mathlete". Og, for å ta den siste låten først. Her lager de en låt som handler om et erkeamerikansk fenomen, nemlig folk som konkurrerer i ymse matematiske øvelser. Ordet er sammensatt av mathematics og athlete, og dette arrangeres det altså olympiader i, og skrives låter om av folk fra Sørreisa. Det er vanskelig å få tak i eksakt hva Rolf synger om, så jeg satser på at tekstene er printet på innercover. Nå er det uansett ikke de lyriske vendingene som er det viktigste Jabba kommer med til bordet, men derimot energien, villskapen, riffene og hamringen. Og, to karer som vet nøyaktig hva de skal gjøre for å høres ut som en enhet. 

Det er ikke spesielt vanskelig å høre at Melvins, Montesano-trioen som snart har holdt det gående i trettifem år, er en tung inspirasjonskilde. Ta en lytt til f.eks. "Rat", hør på Lars-Eriks bruk av symbaler og generelle hardhendte bruk av tam'er, eller den dritstilige koringen i refrengene. At de i tillegg legger inn de obligatoriske taktskiftene og veksler mellom intense, kjappe partier og melodiøst snop gjør rotta til et av favorittsporene mine. En herlig, melvinsk rakker av en låt. Åpningssporet "Final Form" er litt i samme gate, minus koringen. En vill, barsk og heftig låt som setter rock'n'roll-skapet på plass umiddelbart, og bærer bud om at Vice blir en heftig liten reise. Her tenker jeg Big Black mer enn Melvins, og det aner meg at Sørreisa-duoen har vært sammen med karene i tromsøbandet Rumblin' Retards ved mer enn en anledning.

Skikkelig hardcorestemning blir det med "Drink", med stakkato hamring og punka attityde type Black Flag og Circle Jerks. I det hele tatt så har Jabba levert ei så gjennomført solid skive at jeg føler meg brennsikker på at de blir å fange oppmerksomhet fra det store Utlandet, i tillegg til å bli favoritter i det heller smale norske hardcore-miljøet. Det monotone bassriffet på "Drugs" sørger for at de som liker metallet sitt svart og tungt finner gull her. At det i tillegg growles og brøles i skjønn forening bør dessuten gi fans av band som Kvelertak og NAG noe å kose seg med. Og så må det nevnes at Lemmy og Motörhead føles som den røde tråden som går gjennom alle låtene. Det er tøft, det.

Vice er albumet du legger pent ned på platetallerkenen og ikke fjerner før det har fått sine fire-fem runder. Dette er definitivt musikk som er slitesterk, vanedannende og kul som dæven. Full fart i tjue minutter, barskt og melodiøst, og 100% energi i lydform. Jabba har altså kommet for å bli her ute på Senja, og at dette er en duo med røttene sine langt nedi bakken i Sørreisa er (nesten) uforståelig. Men, vi har i løpet av de siste par årene lært at rocken gror vanvittig godt rundt om i landet, så hvorfor ikke i Midt-Troms? Nå gleder jeg meg bare til å se denne powerduoen på Backbeat i morgen. Dit bør mange ta turen. Hatten av!