Kraftig LÜT!

LÜT - Pandion (Bukta Records)

OK, jeg må ty til verden kjipeste og mest innlysende overskrift, men faen, når jyplingene i LÜT klasker til med en debut som Pandion så er det ingen vei utenom. Denne rampen fra Kroken, jyplingene som er større i kjeften enn de fleste, og som har så stor tro på seg selv at det halve burde ha vært mer enn nok, er et syn live. Under Buktafestivalen i sommer eide de scena, og skapte den heftigste trengselen jeg har vært borti i Telegrafbukta. Det var håpløst å komme inn til den minste scena for tusenvis av festivalgjengere, og inne på Little Henrik drev de skamløst på som om de var den største rock'n'roll-attraksjonen i den vestlige verden. Altså, nøyaktig det jeg forventer av kule rockere, typer som vet at de holder på med noe kult, med cojones større enn medisinballer, og ambisjoner som får John Arne Riise til å framstå som en beskjeden pudding.

Men, en ting er ståltro på seg selv og en framtoning som om du er kongen på haugen, noe annet å levere varene. LÜT hadde skrudd forventningene i taket, og skapt sin egen fallhøyde, en fallhøyde som var ganske enorm. Singelen "Du Vet Ingenting" var en av de kuleste og mest fengende låtene jeg hørte i 2016, mens "Skyt Mæ" var beinhard og styggtøff. Den tredje singelen som var sluppet på forhånd, "BoyToy", framstod som et skamløst fireri til P3, P13 og andre radiostasjoner som hyper norske band. Låten er så sukkersøt, særlig refrengene, at den nesten bikket over til å være alt annet enn hardcore, punk og tøff. Men, selv på den låten lander de på beina, og sluttproduktet ble mer enn spiselig. For halvannen måned siden slapp de den fjerde smakebiten fra skiva, "Trash Gjennom".

Pandion er unnagjort på sympatiske 25 minutter, noe som er å forvente av et band i dette segmentet. Men, når vi allerede var servert tolv av disse minuttene i form av singler, så snakker vi om tretten minutter med ny musikk. De måtte definitivt komme med knallsterke låter for å overbevise meg om at dette er et album verdt å investere i. Så, hva er det albumdebutantene har servert?

Marius James Platt (bass), Ørjan Nyborg Myrland (gitar), Viljar Ratama Dunđerović (gitar), Markus Danielsen Danjord (vokal), Hans Marius Mikkelsen (gitar) og Sveinung Engvik (trommer) er altså sekstetten som utgjør LÜT, og er det noe jeg føler meg sikker på så er det at denne gjengen kommer til å få alvorlig mange spilleoppdrag på festivaler rundt om i Norge neste sommer, for Pandion er et helstøpt album, så frekt og stilig at det alene er promotering nok inn mot bookingagenter her til lands. Legg til en attityde helt der oppe med Elvis Presley og Johnny Rotten, ungkalver som går på scena for å underholde, og låter som er både energiske og catchy, og alle skjønner at det er snakk om kun kort tid før de er allemannseie. Så her er det bare å hive seg med i heiagjengen først som sist.

En ting er at de ni låtene rett og slett er gode, noe annet at bandet spiller kult som faen, med gitarøs, meloditeft og energiske komp. Som Ondt Blod skriver de låter i grenselandet mellom skamløs pop og bredbeint hardcore, gjerne mixet inn i samme låt, og har vært smarte nok til å hente inn en produsent som nærmer seg den absolutte elite her til lands, Ariel Joshua Sivertsen. Det siste året kan han skryte av å ha produsert knakende fine skiver fra band som Rumblin' Retards, The Late Great, The Modern Times og Midnite Son, og med LÜT på CV'en bør han nå være en ettertraktet kar å ha med seg i studio.

https://www.youtube.com/watch?v=pRuxOV7KscM

Det hær e prisen, førr å være kisen åpner kidsa med å proklamere, før de fyrer av med en monoton og tung melodi. Gitarene kommer ut av alle kanaler, koringen er av sorten som får deg i feststemning, og Markus growler og hyler seg gjennom versene på kuleste vis. Det er ikke mange som vræler og jobber seg gjennom en låt tøffere enn denne unggutten, og han er for meg en svært viktig ingrediens i LÜTs lydbilde. En fet og høyenergisk åpning, og når så "Du Vet Ingenting" er oppfølgeren har de lyktes med å få meg i godstemning i full fart. Akkurat det er aldri dumt, og når jeg tar meg i å sitte og glise mens den rosa vinylen snurrer på tallerkenen så snakker vi om den perfekte start. Tungt, energisk, poppa, partystemning, høy sigarføring og en eim av iskald pils på en fantastisk sommerdag. Det er absolutt ingenting å utsette på dette, om man er født, har ører og liker rock.

"Bedre Før" føles så jævla ny og frisk, men samtidig er det jo lite nytt under rock'n'roll-sola her. Et boogieaktig riff, ei stakkato og enkel takt, og et melodiøst refreng, noe jeg har hørt hundretusenvis av ganger før. Selv om de synger om at ting var bedre før, så føles det ikke sånn. Det føles heller som at tingenes tilstand er så bra som de kan få blitt i tromsørocken anno 2017, og det skal pinadø LÜT ha en stor del av æren for. Som lærer har jeg en forholdsvis stor kontakt med unge folk, og til min skuffelse er det langt og lenge mellom hver rocker jeg treffer på. Til tider har jeg vært i nærheten av å miste troa på den oppvoksende generasjon, med sin kjipe r'n'b, døll pop, og den kriminelt traurige EDM-greia. Da varmer det et halvgammelt rockehjerte når band som dette dukker opp, spiller med gitarene sine nede på knærne, hamrer ut fete komp, og bare koser seg glugg hjel med god, gammal rock. Som "Skyt Mæ", et av de absolutte høydepunktene på skiva. Full fres fra startblokka, bjeffing, gitarer fra alle kanter, og ei passe pubertal melding. I tillegg legger de inn noen kule elementer, som forvregninger, feedback og en noe uvant bruk av autotune. Faen, for en kul låt.

Jeg har allerede antydet at "BoyToy" er langt mer pop enn hardcore, og nærmest er for et bestillingsverk til P3 å regne. Men, faen, jeg digger dette, og så lenge jeg sitter og koser meg, nikker i takt, og er fryktelig langt unna å lette stiften over til neste dype rille, så funker det i massevis. Med "FetteLÜT" er vi uansett back in rock'n'roll-businessen så det holder. Vi snakker om en fette najs låt, med et enkelt riff, et rett fram-komp, og enkle enstrengerssoloer. Det funker i massevis, særlig siden det er umulig å høre Markus synge uten å føle at dette er faenmeg rock'n'roll som burde være å få på blåresept. Vi får mer av det samme med "Ingen Tvil", og gliset mitt blir bare bredere. En liten trompetsolo er lurt inn her, og om du tenker at det høres snålt ut så har du helt rett i det. Men, funker det? Visstfaen!

"Mer å Vise Til" er albumets kjappeste låt, og er unnagjort på 1:45. Jeg hadde lasta ned låten på mobilen, og spilte den da jeg hadde et lite motbakkeløp på treningsmølla her om dagen. Det anbefaler jeg ingen å gjøre, for labbene gikk plutselig kjappere enn jeg hadde godt av, og infarktet var sannsynligvis ikke fryktelig langt unna. Full fres, punka innstilling, og energisk som fy. En favoritt. "Trash Gjennom" er nok en låt av sorten som bare må bli en hit. Men, er dette rock? Vettafaen, men kult er det. Og artig. Og en låt som får meg til å gå fra glising til å flire. Poppa licks, koring som får meg til å tenke på alt annet enn hardcore, og igjen radiovennlig så det holder. Og, det gjør absolutt ingenting, for her har kidsa tatt meg til fange, og jeg slipper ikke ut. Jeg er hekta. Faen, LÜT, for et band dere har blitt. Lykke til videre på ferden. Den kommer til å bli kul, moro og full av suksess. Det vet jeg bare.

Om du tror du kan bruke mæ
Æ ser trash gjænnom dæ
Om du tror du kan styre mæ
Æ flire av dæ

https://open.spotify.com/album/1auBmWcWLnNfScWhaE7H7b