Ny Gitarhelt!

Magnus Berg - In My Shoes (Drabant Music)

Da jeg fikk mail fra Drabant Music i forrige uke, med spørsmål om "dette" var noe for meg, gikk det ikke mange sekundene før jeg satt der i mellom sofaputene med bakoversveis og hakeslepp. Den digitale lenken var knapt åpnet før jeg skjønte det. "Dette" var noe for meg og The Wilhelmsens. "Dette" var Magnus Berg, og ståpelsen min danset polka med mine "Insane", "Å dææven" og "Er det muuulig".

Jeg svarte kjapt og euforisk at "dette" ABSOLUTT var noe for meg, og dagen som fulgte, bare timer at kommunikasjonen mellom plateselskapet og meg hadde foregått, plumpet det en grammofonplate ned i postkassen min. Jeg fant brennkvikt veien ned trappa til platespilleren, og før både jeg og resten av omgivelsene visste ordet av det, var huset forandret til Antone's i Austin, eller noe i den stilen. Blodfete gitarer, blytunge komp og alt som skal til for å fyre opp en gammel gitar og musikkelsker fylte sjappa med rock'n'roll, blues, soul og you name it. Min kjære kom sågar ned å spurte om alt var vel, noe hun skjønte at det var da hun så mitt fjes stikke opp mellom sofaputene. "Dette är jo skittuft, hvem är det?", så hun (Ja, hun er svensk og flott), og jeg sa som sant var at det er den neste STORE gitarhelten. Hans navn er Magnus Berg.

Magnus Berg plukket opp gitaren allerede som 6-åring, og konsertdebuten fikk han bare seks år senere under Kraftfestivalen. Som 15-åring laget han sitt første album Going to St. Pete hvor han fikk med seg sin gode venn og mentor Mike Zito (Royal Southern Brotherhood) på tre låter. I 2014 kom Cut Me Loose - et album som fikk svært gode anmeldelser både i Norge og USA (uten at jeg fikk dette med meg). Det gikk til topps på Roots Music Report (hvor de lå i 30 uker), det ble kåret til «Årets album-nykommer» av bluesbladet Blues Blast Magazine og det gikk på heftig radiorotasjon i statene.

Nå er altså Magnus Berg klar med oppfølgeren, og denne gangen har han lagt alt av coverlåter på hylla og byr for første gang på et album med kun eget materiale. Albumet, som slippes nå i dag, har fått navnet In My Shoes og inneholder flere låter som virkelig understreker at Berg ikke bare kan sin blues og sin rock, men også at han er en mann med dyp kunnskap og forståelse for vintage soulmusikk. Med seg på albumet har han, som alltid, bassist Bo Berg og trommeslager Tomas Pettersen. Her snakker vi etter min mening om et nytt Double Trouble, og vel så det. Og ja. Jeg har en tendens til å automatisk tenke på Stevie Ray når jeg hører folk med et fabelaktig grep om seksstrengeren. Sånn er det og sånn bhar det blitt.

Det ikke slik at dette minner så veldig mye om Mr. Vaughan, men av og til er det ikke til å unngå at tankene vandrer dithen. Også i retning Jimi Hendrix, for den saks skyld. Men det er mye mer med denne mannen. På In My Shoes er han innom flere sjangere, og han demonstrerer tydelig at han er en kløpper på både låtskriving og ikke minst på vokal.
Men, først nå, la oss se hva Magnus svarte da jeg stilte han et par fjonge spørsmål sånn rett i forkant av denne utgivelsen.

Hva eller hvem var det som styrte deg mot seksstrengeren, og hvor tidlig i livet skjedde dette?

Var vel min morfar som styrte meg mot den. Han hadde hintet at jeg skulle spille gitar helt siden jeg kunne gå. Han ga meg mine første gitarer. En hjemmelaget liten elektrisk en, og en rød Epiphone Japan Stratocaster, som jeg spilte på lenge. "Guitar Boogie" og The Shadows var det jeg startet å spille.

Dæsken! Litt av en morfar. Den mannen fortjener en nasjonal klem. Høres ut som en strålende inngang til musikken dette.
Hvilke gitarister har hatt størst innflytelse på deg, tror du?

De med størst innflytelse er vel Angus Young, som var min første store helt. Er vel også inspirert av folk som Chuck Berry, BB, Albert og Freddie King, Jimmy Page og T-Bone Walker. Har også hørt utrolig mye på The Ramones - Synes det er mye geniale enkle ting som skjer der.

Ja der har du jo litt av en gull-rekke. Angus er og blir en helt. AC/DC FOREVER! Den mannen burde dukket opp momentant så snart noen googlet "gitar"... og Johnny Ramone. Den mannen er kanskje verdens mest undervurderte gitarist. Han var jo et geni med sine oppfinnsomme og tilsynelatende enkle fremstøt til rocken.
Jeg legger kjapt og freidig til at mine to største gitarhelter er Page og Townshend, uten at det er så viktig for andre enn meg selv.
Har du noen album i samlingen din som skiller seg ut med hensyn til hva de har betydd for deg?

Har hørt på så utrolig mye musikk opp gjennom, men ALT av AC/DC er jo topp, BB King - Live from Cook County Jail, Queens Of the Stone Age - Songs for the Deaf og Era Vulgaris, en liten "guilty pleasure" for meg er country musikk ala George Strait, Alan Jackson osv... Utrolig mye fet gitar på de tinga der og! Elsker også det meste av The White Stripes og The Black Keys. En norsk plate som har betydd mye for meg er Vidar Busk - Stompin´our Feet with Joy.

Jepp. Alt av AC/DC er topp. Til og med den siste, Rock Or Bust. OK, det er dog noen svakere utgivelser i katalogen, men det er jo fortsatt Angus & Co for svingene. Ja, her var det mye fint å ta tak i, og det er jaggu sant at det er mye eminent gitarspill å spore hos de nevnte countrymennene. Vidar Busk er dessuten dødsrå.
Men du... Hva er din favorittgitar nå, og hvilken gitar ville du valgt deg om du fikk velge fra øverste hylle?

Jeg er hovedsakelig en Telecaster mann, men har fått tak i en Gibson SG nå som jeg har fått helt dilla på. Jeg har allerede drømmegitaren og det er min Fender Telecaster 62RI som jeg har hatt siden jeg var femten. I studio bruker jeg mye forskjellige gitarer for å gjøre ting litt mer spennende for meg selv.

Hallelujah. Der har vi jo to sjefsplanker. Den Telecaster'n er bare badass, og SG-en... To klassikere der ja. Umulig å komme utenom i gitarens lange historie.
Så til noe helt annet. Hva er drivkraften bak In My Shoes?

Vanskelig spørsmål, men dette er vel plata hvor jeg begynte å skrive låter på "ordentlig". Jeg liker variasjonen på plata og spillingen til mine medmusikanter Bo Berg og Tomas Pettersen. Drivkraften var vel også litt det å finne seg selv på en måte. Sonisk og musikalsk. Har allerede spilt inn 8 låter til NESTE skive som kommer over nyåret, og tror at at man kan se en tydelig vei musikalsk fremover etter denne.

Jøss! Her snakker vi produktivitet og inspirasjon. Om jeg skal si hva jeg mener, så har du definitivt funnet et spor å følge, særlig med tanke på hvor variert albumet er, men samtidig også med tanke på hvor klokkeklart din stil står frem (vær grei å sende det neste albumet denne veien så fort det er klart. Jeg har allerede trua).
Og sist men ikke minst. Hvordan går du frem når du får idé til en ny låt? Er det selve låten i sin helhet som vektlegges, fra første sekund, eller legges det størst vekt på å tilpasse den et eventuelt riff du har kommet på?

Jeg ser på låtskriving som at det er en jobb. Jeg liker å sette meg ned og si at "nå skal jeg skrive en låt", også gjør jeg det. Har aldri likt det å gå rundt å vente på at låten skal komme til meg på magisk vis. Noen ganger gjør den jo det, men ofte tar dette laaang tid. Og når man først begynner å jobbe så kommer man inn i det etterhvert.
Med denne plata så hadde jeg masse ideer på låter som var ferdige og uferdige. Bandet og jeg handlet inn mat og drikke for en uke, låste oss inn i et studio i Østfold, dro for gardinene og skrev ferdig og spilte inn denne platen. Alle bidro med sitt og det var en fet opplevelse. Gleder meg til å dele ny musikk igjen snart!

Høres ut som en god innstilling til låtskriverkunsten. Det er relativt lite som faller ned i hode på en, så det å brette opp skjorteermene er alltid en oppskrift en kan stole på. Den uka bak gardiner i Østfold, by the way... Den funka - BIG TIME.
Vi gleder oss til alt som skal komme. Tusen hjertelig takk for praten. Nå skal jeg si et par ord om plata, slik jeg oppfatter den.

Albumet åpner med instrumentalen "Intro". Den sender meg raskt i retning av gitarister jeg har hørt mye på. Vi snakker tidlig Steve Morse og John McLaughlin, så kanskje en slags hybrid av disse i enkelte partier. Det er en usedvanlig frisk åpning som av ymse grunner får meg til å tenke på fine sommerdager ved havet.
Stemning forandrer seg fort når neste låt, "Not the One You Want" tar form. Gitaren i introen går etterhvert over i en struktur som ikke står tilbake for noe av det de store latskriverne innen, særlig blues og soul, har servert oss opp gjennom tidene. Arrangementet, koringa, oppfinnsomheta... Hele denne blandinga er som et sukkertøy av en låt. Den mørke stemmen i koret som synges av Magnus selv, den "Get up" greia, og alle licks, alle riff, kompet og... Nei dæven. I det hele tatt. Det var forresten her jeg skrek "insane" første gang.
At vår mann er 21 år er kanskje smått ubegripelig i sin første tanke, men om man tenker seg litt godt om, er jo det aller meste som kan regnes for klassiske killere, skrevet av nettopp "unge" menn.

"Gone" kommer inn sexy som få. Den er våt og sensuell, dampdrevet og full av små helt latterlig fete detaljer. Modenheta i alt Magnus gjør, slår nesten knock out på meg, og de to gutta han har med seg gjør ting det bare er til å gråte av. Det er så inn i helvete bra. Her er det så mange godtfolk å trekke sammenligninger til, at det er best å la det ligge. Alt som betyr noe er at denne gjengen vet hvordan det skal gjøres, og at de gjør det. Jeg er faktisk helt rystet. FOR en utrolig dig låt. Går rett i hjertet på meg.
Sensualiteten overtas av "Ain't That bad", og jeg ser plutselig Ry Cooder som sitter der borte å bottlenecker på en barkrakk i Burbank. Når kompet ryr inn, innbiller jeg meg for en stakket stund at det er Little Village med Nick på bass og Jim på trommer vi hører. Men, jeg skal roe meg ned nå. Dette er Magnus Berg & Co, en trio jeg MÅ skaffe meg en svær poster av (jepp, her er jeg fjortis og stolt av det). En poster som skal henge flott og fiffig på veggen i mannehula. Jeg har bare én ledig plass igjen, og nå er den herved reservert. Det er nesten så jeg føler det er urettferdig overfor Magnus å sammenligne han med noen, for han har så jævla mye integritet, og han gjør så mange små finurligheter med sin gitar som er hans greie, at det knapt er til å begripe. Det er både måten han gjør det på, timinga, musikaliteten, touchet og ikke minst grepet. Begge hans hender er kunstnere. Og han har en innlevelse i både sangen og spillet det bare er å beundre. Snakk om musiker. Det må være irriterende for andre som holder på med noe lignende, holdt jeg på å si.

Så dukker det opp en rakker som går under navnet "Shitkickers". Johnny Winter nikker anerkjennende ned fra himmelen eller opp fra helvete, andre gitarhelter gjør det samme, avhengig av hvor de befinner seg. Jeg tenker. Hvordan er det mulig å være så strukturert og samtidig så helvetes rocka som Magnus er. Han er så tro til selve låten, og faller sjelden eller aldri for fristelsen å gjøre greier bare for å imponere skjorta av folk. Og det er på den måten han imponerer her. Snakk om helt som har skjønt det. Jeg lemper hatten til skogs.
"Moment" tar oss inn i et terreng der mange storheter har vært før, om dere skjønner. Jeg sliter nesten med å skjønne at vår mann har skrevet å komponert denne perlen, denne utrolig vakre og følsomme låta. Inni her finnes en atmosfære som er både svevende og flytende, og det er evig nok for meg.

Neste ut er tittelkuttet, "In My Shoes". Etter min mening en demonstrasjon på mannens evner som låtskriver og komponist. Den tidløse, litt svulmende men samtidig befriende friskheten som ligger der som et slør av verdens beste parfyme over låten, er til å dø litt av. Og igjen. Timing, oppfinnsomhet, teft for å plassere ting nøyaktig der du bare kan drømme om at de bør komme. Jeg er bare SÅ dødsens helsikkes imponert.
"You're Mine" kommer så, og er litt tung på foten. Både litt truende og litt lengtende i sin intensitet. På dette tidspunktet er jeg såpass svimmel at jeg har glemt navnene på alle hedersmenn og gitarister, og jeg driter elegant i det. Magnus lirer av seg en solo. Den sitter som brunskit i nysnø. FOR en mann! Det er som om gitaren har vært der ute på leting i mange år, helt til den fant Herr Berg.

Vi nærmer oss slutten. Nest siste spor, "Tell You Something", får meg av en eller annen grunn til å tenke på Frank Marino & Mahogany Rush. Den får meg sågar til å tenke på mitt elskede Thin Lizzy, og på alt jeg elsker med gitarrock og fantastisk ting. Soloen som flerres av der inne... INSANE.
Jeg henter tilbake hatten bare for å hive den til helvetes igjen.
Plutselig føler jeg at Los Lobos er i huset, men det er bare introen på sistelåta "Make a Man a Fool". Nok en gang får vi servert en låt det oser internasjonal storhet og klasse av. Men i alt dette avsindig tøffe og flotte, er det en slags ydmykhet som, riktignok, like fort blir det mest selvsikre i hele verden. Det er her mye av magien ligger for min del. Den perfekte balansen. Musikaliteten og respekten for hele greia "musikk".

Dette albumet er så lekent og så dødsbra, så tøft og så imponerene at jeg føler meg som en 18-19-åring igjen. Det var på den tiden, '84, '85, at jeg virkelig oppdaget alt som er tøft med fett gitarspill, riffs, licks og feeling. Magnus er en blanding av alt dette og litt til. Han er en komplett gitarhelt i min bok. Og bedre kommer han til å bli, utrolig nok.
En som kan skrive gode låter og lage sylfete arrangementer.

Jeg sto som en utålmodig gyngehest å vippet mellom terningkast 5 og 6 her, ganske lenge. Nå skjønner jeg ikke hvorfor.
 

[embed]https://open.spotify.com/album/6q1MhdXUNF1Hf8XMGzQzgX[/embed]