The Pink Moon er et Dritstilig Band!

The Pink Moon - Let The Devil Take Tomorrow (Crispin Glover Records)

Med en tittel som sender oss rett i de sterke klypene til hedersmann Kris Kristofferson, er The Pink Moons andre album Let The Devil Take Tomorrow alt annet enn noe som kan minne om det nevnte trubadur befatter seg med rent musikalsk. Men, det er jo en fin, og ikke minst tøff tittel, på et hvilket som helst album, og det passer helt utmerket her i et terreng band som både The Stooges, MC5, Them, The Who, Small Faces og veldig mange andre befant seg i midt på '60-tallet og videre ut til et nytt tiår dukket opp. For meg kan denne tittelen bety at djevelen bare kan ta mårradagen om han vil, for nå gasser vi på uansett faen.

The Wilhelmsens er glad i, om ikke litt forelska i, eller forhekset av, det stilige Crispin Glover Records. Og det kommer av den enkle grunnen at de stadig serverer musikk vi fort ender opp med å like. Det hjelper dessuten på at det legges mye finesse og stil inn i deres utgivelser, for dette er jo åpenbart med på å vekke både nysgjerrighet og visuell tilfredstillelse. Dessuten tenker vi at det er en fin måte å hedre musikken og de respektive artistene på. Ikke kom å fortell meg at en fin innpakning ikke har noe å si, for det tror jeg rett og slett ikke noe på. Når det er sagt er det selvsagt innholdet som er det vesentlige når vi snakker om musikk. Men uansett. Det hjelper ikke å pakke en snørrklyse inn i silkepapir hvis det er meninga at noen skal åpne pakken. 

Når det kommer til coveret og utførelsen på Let The Devil Take Tomorrow, er selvsagt CGR fortsatt trofast som en hund, for albumet ser både lekkert og innbydende ut i all sin enkelhet med sterke klare farger, et par ben som er klar for hva det måtte være (med rett psykedelisk bukse og ditto sko), og en dødsfet bandlogo. Selve vinylen er sukkertøyrød, og alt bare stemmer. Slipper du nåla ned i rillene, eller trykker PLAY på CD-utgaven (som også følger med vinylen), skjønner du kjapt at også musikken er up to par. Fra første takt og tone havner du rett i det landskapet der både The Byrds, Them og f.eks The Seeds opererte. I alle fall om vi ser litt stort på det, for vi snakker her om litt sånn protopunk, garagerock psykedelia-aktig musikk med små hint og vink til både soul og alminnelig rock'n'roll (om det fortsatt er noe som heter det der ute blant bermen).

The Pink Moon som slapp sin selvtitulerte (en EP med 6 låter) debut i 2014, og er for tiden besatt av fem menn. Disse er: Morten Kristiansen (Hedge Hog, Thrush, Diamond Dancers) på sang og gitar, Øyvind Holm (Sugarfoot, Dipsomaniacs, Deleted WaveformGatherings) på bass og sang, Even Granås (Sugarfoot, The International Tussler Society, Thrush) på trommer, Mathias Nylenna (Angora Static, Snøras) på gitar, og Lars Gullichsen (Sied, Tremolo Wankers) på tangenter.

Albumet åpner friskt, sprekt og smakfullt med "Ball and Chain". Jeg har forlengst forstått (har hatt albumet siden i våres) at dette er den perfekte åpneren, for jeg blir altså så helsikes happy hver gang jeg fyrer opp Let The Devil Take Tomorrow. Den har dessuten kvaliteter som gjør at den lett fester seg i skallen, og dermed risikerer man å gå rundt å nynne på den resten av dagen. Sånt liker jeg. Neste ut er en steintøff versjon av Dylans "Baby Let Me Follow You Down". Her høres det ut som sjølvaste Roger McGuinn har tatt med seg sin tolvstrengers Rickenbacker, og at han er på session med et britisk garasjeband med fett groove og jævla spisse sko. En djevelsk stilig tolkning Bob sikkert ville glist litt av om han fikk den servert.

"Bloodline" er en rakker i orgelland/farfisaland med fete riff i familie med The Sonics og what not. Det driver fint avsted, og en traktorbass gjør det traktorbasser skal gjøre, nemlig å gi låta den litt lurvete tyngden som alltig gjør seg i en garagerocker. Morten synger med pondus og innlevelse, og jeg vil påstå det er full fest. Så kommer "Heartbreaker" lekkert seilende inn på en melodiøs og småoppkjeftig herlig vokal. Dette kunne fort vært en The Who-låt, men såvidt jeg vet, er det en The Pink Moon-låt. Det svinger og det bor jævla mye sjel i bandet. Til tider er det nesten litt Grand Funk-vibber ute å går. Egentlig så betyr det fint lite hva det minner om så lenge låta sitter som støpt. Psykedelisk instrumentering og "syretripp", gjør seg også her.

"Rag Out" riffer som en gammel 13th Floor Elevators-låt, en Stooges-rakker, eller en MC5/Sonics-djevel. You name it. Det høres ut som gitarene er plugget i en gammel tørketrommel, og alt er bare velstand. Refrenget sitter som bæsj i nysnø og det er ingen grunn til å sette seg. Svarte fanden for en herlig låt! Gromlåta overtas av "Last Mistake" som elegant og selvfølgelig sender tankene i retning alt som er nevnt tidligere, og alt som var tøft på '60-tallet. Dette kunne også vært en The Strollers eller en Imperial State Electric-låt, men igjen er greia original, og The Pink Moon bare vokser for hvert spor. Det er i alle fall sånn det føles etter å ha kjent skiva nesten et halvt år nå. Den vokser noe så inn i h... Det er helt bombesikkert.

Noe så sexy som "Temptation" er alltid digg å finne på et album at dette kaliber. Det er dirty soul, det er rock'n'roll og det er tøft som faen. Jeg får lyst å slenge ræva inn i en rask bil og bare klemme pedalen helt inn. Det er så fett, og så stilig atte. HÆLVETE. "Where You Gonna Go" er mer skranglete soul garasje party med et refreng som høres helt til Detroit og tilbake til Trondheim via et London i full mods-mundur. Hvis ikke dette virker på deg, tror jeg du bør vurdere å kontakte fastlagen, og det litt brennkvikt.

Nest siste schläger er "Parrotpunk", og den er akkurat like oppkjeftig som en punka papegøye ville vært et. Dette er kanskje min favoritt på skiva, for jeg mener... BARE HØR! Her får du Keith Moon, Pete Townshend, John Entwistle kanalisert gjennom en liten flokk eminente trøndere (tror jeg i alle fall), og en vokalist som høres ut som en blanding mellom Nicke Andersson og Roky Erickson. Jeg vet ikke, men... Hah! Den siste låta på dette utmerkede albumet er den dritfete "C'mon". Det er fullt driv og svetten spruter, fengende sanglinjer og Byrds'ke gitarer blandet med solos som like gjerne kunne vært servert av Wayne Kramer.

La meg oppsummere det slik: THE PINK MOON ER ET DRITSTILIG BAND.

[embed]https://open.spotify.com/album/6TlCgucVYkx2PbKxaoI9pL[/embed]