Poetisk Prærievind fra Canada

Robbie Bankes - Foothills (Robbie Bankes)

Jeg stått mer én gang på Hardangervidda og kjent vinden som kommer inn opp langs fjellsiden fra storhavet. Kanskje fra foten av Rocky Mountain langt der borte i Canada. Den er rask, uforutsigbar og vakker. Men den er også frisk, og den forteller mange historier. Og akkurat her og nå kjenner jeg det samme når jeg lytter til den 22 år gamle kanadieren, Robbie Bankes. En vind fra Calgary, full av små historier, av små knappe svinger du lett blir med gjennom. Og mange følelser, av forskjellig slag. Robbie er en ung poet og musiker jeg i løpet av en drøy uke har opparbeidet meg en dyp respekt for.

For hva er det denne unge kanadieren holder på med om det ikke er et eldgammelt håndverk han behersker til fingerspissene (bokstavelig talt), en kunstform du godt kan slippe helskinnet igjennom som musiker, uten å behreske det så godt som vår mann gjør det. Og det med glans attpåtil.
Så igjen. Hva er det Robbie Bankes holder på med? Jo. Akkurat det har tenkt å fortelle deg her og nå. Han gjør noe han rett og slett må ha vært utvalgt til å bedrive. Utvalgt til å berike vår verden med. Utvalgt av vinden, fjellene, skogene og det store havet. Og kanskje til og med av selve kjærleiken. Naturen vil rett og slett at Robbie skal synge sine sanger for oss, formidle sine historier, og berike oss med alle de følelsene som følger i kjølvannet av musikk av dette kaliberet. Dette er jeg nå bombesikker på etter at jeg har vært der i sangene hans - time etter time i over en uke.

Robbie benytter seg (også) av gamle melodier og tekster/vers av det tradisjonelle slaget. Såkalte tradviser, for å bruke et litt småmystisk begrep. Her er historier i et språk som kan minne kraftig om det Irlands gamle poeter har brukt gjennom århundrer, for å si det sånn. Nå er jeg på ingen måte ekspert på irsk poesi og/eller språkkunst/historie, men jeg drister meg likevel til den påstand at her ligger det mye, og så lenge dette er følelsen jeg sitter med, får det være mer enn nok.

Den forholdsvis unge kanadieren har de siste tre årene holdt til på Rauland helt vest i Telemark, og i løpet av sommeren som gikk, dro han hjem til Canada for å spille inn dette albumet. Dette skjedde i Nanton AB med produsent og teknikker Steve Loree (Ian Tyson, Petunia og Corb Lund, f.eks). Stilen, om du samler den i en bag og deretter vil merke den, kaller vår mann for - "Nordic Canadiana", noe undertegnede finner å være en utmerket betegnelse. Her får vi servert gamle "barnesanger", skandinaviske folkemelodier, amerikanske borgerkrigsanger, og ikke minst helt orginale låter skrevet og komponert av mannen selv.
Bankes studerer folkemusikk på på høyskolen i Telemark, og hjemme i Canada er han sågar nominert til årets unge utøver under Canadian Folk Music Awards.
På Foothills har han med seg Charlie Hase på pedal steel og Weisseborn (en slags lapsteel gitar), Melissa McWilliams på trommer, Mark Grosjean på ståbass og el.bass, og Pam Woodall på sang/kor. Selv spiller han gitar, synger og spiller banjo.

Foto: Miriam Behman

Når jeg snakker om at mannen kan sin kunst til fingerspissene, og når jeg snakker om en fyr som er født for å gjøre nettopp det han gjør her på sin helt strålende debut, så får vi nettopp det demonstrert i det øyeblikket Foothills tar form. Åpningslåta "Gordie" med sine trad.tekster (Ballad #209 in William Childs collection of ballads from the British Isles) er tonesatt av Robbie. Her får vi umiddelbart presentert en sanger som har timinga, følelsen, og ikke minst formidlingsevnen til de aller beste der ute. Jeg mener, alle ordene får nesten sitt eget hus, samtidig som det i sin helhet høres så hinsides uanstrengt og naturlig ut. Fortellingen som fortelles, fortelles med en innlevelse og en troverdighet man skal lete lenge etter i singer/songwriter - storyteller segmentet (og det er jo i det vi finner de beste, og det er jo der vi skal lete). Dette gjelder gjennom hele albumet.
Så skader det heller ikke at låta får det rommet den får gjennom en helt framifrå instrumentering. Charlie Hase's steel ligger der som selve draget i lufta, og gir hele atmosfæren nøyaktig det den trenger, og i dette tilfellet er det en ny "moderne" drakt til noe som hører til langt bak i historien. Mesterlig på alle måter, og fra alle parter.

Neste låt ut er "Alice". Dette er en egenkomponert orginal som handler om alt mellom himmel og jord gjennom en dag som fant sted i Vancouver. Her er det mye lengsel, mye utmerket poesi, masse kjærlighet, og drøssevis av nydelige små bilder skap gjennom et språk man bare MÅ elske. Den lette gitaren gir låta den litt ubekymrede fremtoninga, som igjen gjør hele trudelutten til en tvers igjennom nydelig sak.
"February Snow" følger, og den er nok en egenkomponert låt det må være lov å kalle et aldri lite mesterverk, og i hverfall mesterlig. Nok en gang demonstrer Bankes sine poetiske kvaliteter, og nok en gang gjør Charlie's steelgitar sine underverker. Jeg akter ikke å trekke ut strofer fra lyrikken. Jeg anbefaler det rett og slett bare å spille plata i Spotifylenken nederst på siden. Den finurlig takta med sine små frekke synkoper, får meg til å tenke litt på Paul Simon av og til, uten at det er så mye annet her som peker i retning poeten fra New York.

"The Unquiet Grave"... Ah, sier jeg bare. Her døde jeg for en stakket stund da jeg hørte låta for første gang (jeg har selvsagt fortsatt med det siden). Vi snakker her om en trad.låt som er Robbies favoritt kjærlighetssang. Robbie sier hans versjon av sangen er tungt påvirket av en variant som er å finne på bandet Lau's album - Lightweights and Gentlemen. Jeg har ikke hørt denne, men uansett hvordan den er og hvordan den fremstår, så kan jeg banne på at den ikke når Robbie Bankes versjon opp til anklene engang. For her oser det kjærlighet til kunstformen i alle retninger. Følelsen i bde stemme og gitar, og da særlig gjennom akkordene og hvordan han holder/skifter dem. De mellompartiene er bare helt gudommelige i all sin litt lurvete prakt. De klangene vår mann og hans gitar lar oppstå i den enkle drakten låta har, er intet mindre enn genialt vakre. Dette er kunst fra ende til annen. Og så hjerteskjærende vakkert. Det er klart dette også er min favoritt kjærlighetssang nå.
Så har vi "Ivan Ivan" som har en lyrikk skrevet av Robbie selv, men som er inspirert og påvirket av den norske folkemelodien "Sterk Nils, eller "Folkestadvisa". Nok engang skapes det en atmosfære gjennom både instrumenteringen og gjennom poesien vår mann skaper. Vi snakker om en poesi en virkelig Ivan verdig, og da snaker jeg selvsagt om George Ivan Morrison, eller Van Morrison, som de fleste kjenner han som. Denne visa er bare vakker, og trist på en uimotståelig måte.

Nok en trad.låt tar form, og den heter så mye som "The Blackest Crow" og er en kjærlighetssang fra borgerkrigen der borte i statene.
Hm... Jeg har gjennom denne drøye uka med Foothills i min besittelse ofte undret på hvem Robbie kan minne meg om. Jeg har kommet frem til at det er mange det fort går å sammeligne han med. Men, jeg har i all min klokskap (eller dårskap) funnet ut at Robbie har en såpass tydelig identitet, og en sånn utrolig fin egenart over det han gjør, at jeg skal holde meg for god til sånt i denne omgang. Det er akkurat som om jeg ikke vil forkludre noe her. Og det forbeholder jeg meg retten til i min egen tekst, for å for en gangs skyld vær litt flåsete.
"Helegeson's Charge er rett og slett en snerten liten banjolåt skevet til en venn, nabo og mentor. Mer er det vel ikke å si om den saken. Utmerket krydder når helheten skal tas i betraktning, og det skal den jo i aller høyeste grad.

Banjolåta går rett over i "Magpies" med et snedig og frekt lite taktskifte. Her er fraseringene stjålet pent fra en sekkepipelåt av Calgarys egen Ann Grey. Men låta er likevel Robbies verk som han skrev etter en uke alene i Telemarkfjellet der han melket geiter mens sommeren sang sin egen sang.
Bankes har også komponert "Charlie's" selv. Låta er uten tvil en av mine favoritter her på Foothills. Sangen er skrevet i en liten kafé i Praha da sommeren var på sitt varmeste. Den er skrevet på farens 90-årsdag, en far som nylig byttet inn skiene sine mot et par truger. Bare hør litt på denne låta, og dere som liker sånt som dette vil fort skjønne hva jeg mener når jeg kaller den en favoritt.

Nestsiste låt, "Shelter Belts" er bare et så kraftig bevis på at vi her her med en helt strålende låtsmed og musiker å gjøre. Dette er poesi og melodi, stemning og atmosfære på høyt nivå. Bankes sier om låta: "I met the sweetes girl at a folk music conference in Estonia. A week later, it was a little too soon to say goodbye, so i hid in the back of a van and stowed away on the boat from Tallin to Stockholm. I came home a week later and sat at my window, watched the ice melt and welcomed a slow spring". Melankolien, kjærligheta og lengselen... Det er bare så vakkert at det fortjener en nydelig liten tåre. Og arrangementet. Det enkle nydelige arrangementet. Mesterlig.
"Seven Gypsies" er et trad.vers rent lyrisk, men den praktfulle melodien som lett tar tankene til Irland med sone O'-ord avslutninger, er skrevet av mannen selv. Jeg vet ikke om det bare er meg, men faen i h... dette beveger meg. Det kan umulig bare være meg.

Dette er noe av det som har truffet meg aller sterkest siden vi begynte med The Wilhelmsens, og det bør si evig nok om du har fulgt med i timen. Dette er en mesterlig debut fra en fantastisk låtskriver, poet og musiker. Den gamle gode følelsen i et mer eller mindre moderne lydbilde er et fint stikkord her... Bravo, Robbie Bankes!!

[embed]https://open.spotify.com/album/41qEnkwzewvB5FETDITxxw[/embed]