Steve Wynn, Lars Hagerups Veg, 11.mars 2017

Foto: Stig Brøndbo

The Wilhelmsens var under heftige cyber-angrep for et par måneder siden, noe som medførte lite aktivitet på siden vår. Vi kunne ikke legge inn nye artikler i WordPress, så det ble naturlig nok ikke postet noe i den lille måneden det pågikk. Siden jeg var på en fabelaktig konsert med Steve Wynn i denne perioden ble det aldri skrevet noe om denne sterke opplevelsen som er mulig å finne her hos oss. Jeg skrev riktignok en tekst som ble postet på Facebook-siden vår, men den er ikke enkel å finne fram til, så her er teksten, oppjustert med noen kule bilder.

Turen til Tromsø gikk på noen skikkelig håpløse veier, med slaps, is og dårlig sikt. Men, jeg kom fram, fikk en kjapp tur innom Backbeat, der en fin bunke skiver lå og ventet på meg, og singelen til The School ble med meg som en bonus. Det fineste var nok et par skiver som har release om ei uke eller tre, og som skal nytes til fulle før noen ord blir skrevet. Om noen finner ut av disse indiske nissene som har herpet siden vår.

Alf og Virkelig var neste besøk på programmet, og undertegnede bidro som suppeservitørmedarbeider i noen timer. Sånn blir man sulten av, og med en flunke ny burger på Blårock-menyen var valget enkelt. Med kjøtt fra Mydland og brød fra Steike Godt har de kommet opp med en burger så god at enhver burger-elsker vil gå fra konseptene av eufori når den testes ut. Jeg hadde tatt en sjefsavgjørelse om å kjøre hjem etter konserten, i og med at jeg har et etterslep på jobben (den ordentlige jobben), og fordi konserten er annonsert å vare fra kl.2000 til senest kl.2300. At været hadde bedret seg utover dagen gjorde valget enkelt. Men, etterhvert som det dukket opp folk som skulle på konserten, med blanding og pils i lankene, var det ikke fritt for at det ble en liten prøvelse å stå inne for egen avgjørelse.

Arnt Hugo er karen som er på alle konserter av interesse i Tromsø, og mer til, som jeg studerte sammen med, og til om med spilte fotball sammen med på veldig tidlig 90-tall. Han kunne fortelle at han hadde kjøpt billetter til en happening i Vadsø St.Hans-helga, der bl.a. Dream Syndicate, Chris Cacavas, REM-Mills og Buck, og Howe Gelb er viktige ingredienser, og der og da tenkte jeg at det hørtes så lurt ut at jeg burde ha gjort det samme. Etterhvert dukket andre hedersmenn opp, bl.a. en av arrangørene av hjemmekonserten, Tor Thomassen, som var innom Blårock for at Wynn skulle få seg en burger. Han fortalte under konserten at valget hadde falt på en Dead Kennedys, men at han savnet gelé på den. Jello Biafra, du skjønner..

En hel dag i suppetjeneste gjorde behovet for å skifte t-skjorte temmelig prekært, men etter et minutt på toalettet var jeg utstyrt med deo under armene og ei spillerny Messerschmitt-skjorte. Halden rocks! Thomassen, Arnt og en god, gammel Horten-punker, Håvard Johansen, hoppet inn i bilen, søstra til Tor ble hentet, og vi satte kurs retning Alfheim og Lars Hagerups Veg, og det som jeg bare visste ville bli en blanding av en absurd og legendarisk aften.

Jeg parkerte i oppkjørselen kl.1930, og så at det allerede var passe fullt i kåken. The North Country Fair stod sammen med Torgeir Aasmo, en lokal størrelse innen booking og en kjent kar i utelivsbransjen, hadde fått dette til sammen med Magne Johnsen og hans kone Mone Steffensen, som hadde stilt hjemmet sitt til disposisjon. En vertikaldelt bolig, ei ikke altfor stor stue, og 58 mennesker som hadde møtt opp med et eneste mål for øye; få med seg en konsert med Steve Wynn.

Huskonserter er definitivt noe som er kommet for å bli, og som, ifølge Wynn, kommer til å bli større en klubbkonserter, og allerede er det i USA. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Fra artisten sitt ståsted er den åpenbare fordelen at han/hun blir tatt imot på en helt annen måte, og sett på en helt annen måte. De kan vandre rundt og prate med folk, være sosiale, og være en del av flokken. En artists hverdag, med fly, sjekke inn på hotell, lydsjekk, junkfood, avstand til fansen, og et lokale der bare en liten kjerne virkelig er der for musikken sin del blir fort ensformig og rutinepreget. Det å bli invitert inn i folks hjem er definitivt mer «humant» på alle måter.

For konsertgjengernes del er den største fordelen at alle som har dukket opp er der for å nyte musikken til en artist de liker på en så nær måte som overhode mulig. All smårating, all unødvendig støy, og alle distraksjoner er borte. Alt som blir gjort, sagt og spilt fra scena blir lett absorbert, og følelsen av at musikeren ser deg like mye som du ser ham/henne er ganske så tiltalende og kjekk. Når det som i dette tilfellet blir arrangert en konsert så strøken som dette, med øl- og vinservering til noe bortimot innkjøpspris, småsnacks plassert strategisk rundt omkring (for ikke å glemme at Mona gikk rundt i pausen og serverte såkalte ostesticks), et brillefint uteområde for oss nikotinavhengige (og de er det mange av blant oss rockere), og et knirkefritt arrangement fra A til Å, så kan man fort finne ut at dette overgår det meste.

Foto: Stig Brøndbo

Wynn er en stor historieforteller, og en morsom én. Han spådde at ingen ville komme for å høre ham på hjemmekonsert om et år, fordi nabokåkene ville ha besøk av McCartney, Springsteen og Dylan, og han ville da være utdatert. Angående huskonserter dro han en liten epistel fra da Dream Syndicate kjørte en konsert i St. Lois for ikke lenge siden. Med fullt band og elektrisitet ønsket de å justere volum ned siden kåken ikke var allverdens stor, men huseierne ville det annerledes. De hadde rett og slett invitert samtlige naboer, så det ville ikke bli klager. Peis på!, var den klare meldingen, og det gjorde de. Midtveis i settet kom politiet stormende og jagde alle på dør, og det var det. Småpraten var storveis, og jeg bet meg spesielt merke i at han ikke omtaler seg som amerikaner for tiden, men som newyorker. Den åpenbare årsaken er Trump, en fyr han ikke nevnte med navn en gang, og heller ikke viet noe tid til, annet enn i subtile meldinger som dette, og ikke minst gjennom sine tekster, tekster skrevet mens Trump bare var en forretningsmann med dårlig hårfeste, og som har fått en ny aktualitet. Tekstene altså.

Nå er jeg fristet til å påstå at Wynn spilte alle de viktige låtene sine, men det ville jo naturligvis være bare tullball. Fyren har rundt regnet 400 låter på samvittigheten, og selv om han spilte to sett, og nok rakk å servere bortimot 30 låter, så priket han bare borti gullet sitt. Den første runden var med Akustiske Steve, en kar som skulle gjøre en så god oppvarmingsjobb at det ville bli flaut for Elektriske Steve å gå på scena etter ham. Med kassegitar åpnet han med nydelige versjoner av «The Days Of Wine And Roses» og «Medicine Show», tittelsporene fra de nevnte Dream Syndicate-skivene, før han dro i gang en himmelsk vakker versjon av «Tears Won’t Help», åpningslåten på hans første soloskive, «Kerosene Man». Scena var satt, vi var i gang, og Steve var rett og slett i praktform.

Det ble mange høydepunkt denne kvelden, men om jeg skal trekke fram noen fra det akustiske settet så må det bli «Follow Me» fra det som i mine ører er hans beste soloalbum, Fluorescent. Nå er jo dette en akustisk låt i utgangspunktet, med Wynn og hans gitar, og en låt han har perfeksjonert gjennom en lang karriere. Albumet fra ´94 har fått en hedersplass i samlinga mi i løpet av de siste ukene. Ellers var versjonen av konsertfavoritten «Boston», Dream Syndicate sin hit fra Elevheimen i Tromsø, der bandet var elsket av mange på tidlig 90-tall, så tander og skjør at den såvidt overlevde mangelen på komp. Men, det gjorde den, og satt spikret i skallen min etter et par vers. Det samme gjorde en usigelig pen utgave av «Carolyn». Låten som er fra tidligere nevnte Kerosene Man, ble spilt daglig i et år av en medstudent under lærerutdanninga, og denne karen, Lasse, burde virkelig ha vært i Lars Hagerups Veg denne herlige lørdagskvelden i Tromsø. Den låten som muligens fikk fram en promille mer applaus enn de øvrige låtene var «When You Smile», et av høydepunktene fra debutalbumet til Dream Syndicate, The Days Of Wine And Roses fra 1982.

Foto: Stig Brøndbo

Etter rundt regnet tre kvarter på scena var det klart for en pause. Øl og vin ble handlet inn av alle bortsett fra meg, og det var klart for en sigg og litt småprat. Det var mange pratesjuke som hadde vært i titall stillhet i bortimot en time, så det var ikke fritt for at det var mye «sjårr» ute på den for anledningen smart «utredete» terrassen. Ei bålpanne, benker med ymse dyreskin, og god plass til 20-30 røykere. Allle var kokfornøyde, og det ble tid til en liten prat med forskjellige tromsømusikere. Tor er nevnt, men her var Erlend Julian, som et par dager tidligere hadde varmet opp for Waldemar foran et utsolgt Blårock. Jeg fikk høre fra flere karer at Erlend hadde vært vel så bra som fabelaktige Torgeir, men det ville han overhode ikke være med på. Han var sammen med Kristian, bror til en viss musikkjournalist i Tromsø, som spiller sammen med Erlend i Sinnerman, et band alle rock’n’roll-interesserte bør holde øyne åpne for. De spiller på Bastard 31.mars, og der er det bare å stille opp. Det er obligatorisk. Her traff jeg dessuten på Vederkast-Sindre, Virkelig-Mette, Thor Harald fra Nordlys og Fotograf-Stig. Det var spesielt viktig at Stig var der, i og med at lyssettingen var helt håpløs for oss som ønsket å ta bilder med våre mobiler, så hans bilder er de eneste som duger. At jeg får bruke et av dem er direkte kjekt.

Her traff jeg selvsagt óg på The Usual Suspects, den fineste og mest sammensveisede kompisgjengen nord for Polarsirkelen. Willy, Stein, Harald og navnebor Johnny manglet Rune (i Oslo på Drive-By Truckers) og Anders (på Senja i viktig ærend), men stilte selvsagt mannsterk bak Alfheim. De er på alle konserter, de er musikkelsker helt innerst i ryggraden, og digger alt som er kult, fra country til blodtung rock’n’roll. Og de er så oppdaterte på rockehistorien som de skal være. De skulle selvsagt til Vadsø St.Hans-helga, og er ellers rundtom på festivaler og konserter hele året. Sinnerman-helga er de «dessverre» i Liverpool for å få med seg The Who-konsert, og en fotballkamp der en lite bra svenske skal være en av de 22 utpå gressmatta. Det er folk som dette som holder rock’n’roll-sirkuset i gang, og som skaper en uslåelig symbiose mellom musikere og fans. Akkurat dette blir særlig tydelig på en huskonsert, med en svært så åpen dialog mellom partene. Jeg sa til Willy at jeg håpet han ville spille Danny & Dusty-låten «Song For The Dreamers», en av mine virkelige favoritter av Wynn. Selvsagt sa Willy til Wynn at han måtte spille den, men det kunne han dessverre ikke. Spille låten, altså.

Litt før kl.2130 kom Wynn slentrende tilbake til scena, etter å ha minglet litt med folk, kost med katta til Magne og Mona, og solgt noen cd’er. Han kobler seg til forsterkeren, el-gitaren henges rundt nakken, og rockeren og punkeren Wynn trer fram. Og, her er det ikke mye snakk om at «oppvarmingsbandet» satte hovedartisten i skyggen. Den elektriske rockeren utgaven blåser folksangeren vekk fra minnet øyeblikkelig. Dette er fett. Dette er Wynn med sitt foretrukne instrument. Dette er andre boller. Misforstå meg rett, for settet han spilte før pausen var nydelig. Det er bare det at han framstår ferdig oppvarmet, og det er vel det som er den store fordelen el-Wynn; han har varmet opp seg selv. Han sprudler dessuten mellom låtene, spør hvor mange som har sikret seg billetter til den utsolgte Vadsø-gigen, og får til svar at det ikke er utsolgt. Magne Huseier har akkurat kjøpt billett, samme ettermiddag, og starer en slags polemikk med Wynn, til latter fra resten av oss. Dette trigger ei historie fra sist Wynn var i Vadsø, da sammen med bl.a. John Paul Jones, bassisten til Led Zeppelin, et band Wynn har vært blodfan av siden han var en liten tass. Han og resten av gjengen, Buck og Mills fra REM, gjorde det de kunne for å få Jones med på «Immigrant Song», noe de ikke maktet. De hadde etter mye om og men fått han med på å spille «When The Levee Breaks», en låt kona til Wynn spilte trommer på, utsøkt, om man skal tro Wynn.

Så, Wynn dro i gang noen komiske forsøk på de nevnte Zeppelin-låtene, men den coverlåten han spilte så bra at jeg knapt trodde det jeg hørte var en helt annen. Da Dream Syndicate staret opp rundt 1980, ble de av mange sammenlignet med Velvet Underground. Han fortalte ei festlig historie om da de ikke fikk spille på favorittstedet sitt i L.A., fordi eieren mente de ikke var mer enn tredjerangs Underground-kopister. Han har virkelig begynt å sette pris på Reed sin solokatalog de siste årene, og versjonen han gjorde av «Coney Island Baby» var så bra at jeg lurer på om jeg har hørt en bedre tolkning av Reed? Tror nemlig ikke det.

Hele settet han gjorde med el-gitaren var herlig, men et høydepunkt var definitivt «Tell Me When It’s Over». Folk klarte ikke å holde igjen, og jeg hørte «mumlesynging» rundt meg på alle kanter, såpass at jeg tror det ble litt mumling på meg óg. Der og da tenkte jeg over den sprø settingen. Her stod jeg pinadø i stua til Magne og Mona i Lars Hagerups Veg, snøen kom lavende, og på scena stod Steve Wynn. Steve Wynn! En fyr jeg har digget siden 1991, en artist som har gitt ut fantastisk musikk med Dream Syndicate, sammen med Dan Stuart som Danny & Dusty, med dritkule Gutterball, og med nesten like kule The Baseball Project. I tillegg har han spilt med artister som Robert Pollard, Willard Grant Conspiracy, Rich Hopkins, Giant Sand, Hoodoo Gurus og Mojo Nixon, for å nevne noen. Og her står han, liv levende, og underholder 57 dritheldige sjeler i Tromsø en marskveld i 2017. Snakk om surrealistisk følelse. Mindre surrealistisk blir det ikke når han drar i gang en sløy, blusa og intens variant av «The Side I’ll Never Show», låten som vel er hans beste komposisjon, om det er noe poeng å blande objektivitet inn i musikken. Men, det er det jo ikke. En opplevelse for historiebøkene.

En punka versjon av drømmesyndikatets «Halloween» og en aldeles herlig versjon av «Dead Roses» må nevnes. Den sistnevnte ble skrotet til Flourescent i ’94, og han filosoferte litt rundt egne mangler til å vurdere om en låt er bra eller ikke. Låten er å finne på 2002-utgaven av skiva, og har jo blitt en aldri så liten hit her i landet etter at den ble brukt i serien Dag, en serie Wynn kaller «dog», uansett hvor hardt han prøver å få det riktig. For en låt, og for en versjon vi fikk servert. Et ønske som ble oppfulgt var «My Old Haunts». Ei dame ved siden av meg ropte ut låttittelen før Wynn hadde rukket å spørre om det var noe vi ønsket å høre. Jeg kunne ha funnet på å ønske låten selv, en låt Dream Syndicate ga ut på det som har vokst seg til å bli favorittskiva mi med bandet, Ghost Stories, bandets foreløpige svanesang. Etter å ha spilt noen låter ekstra kom han vandrende ut på gulvet for å stå å synge den siste låten midt i blant oss. 45 cm unna meg synger han «There Will Come A Day» fra Here Come The Miracles, og om ikke dette ble en avslutning som funket som en kilevink til Trump så finnes ikke musikalske kilevinker. For. Ei. Avslutning.

Jeg ser ut vinduet mens jeg klapper det jeg er kar om, og skjønner øyeblikkelig at det blir et helvete å kjøre hjem til Torsken. Etter å ha forbannet fornuften min koster jeg av bilen og kjører hjemover. Klokka er 2245, og jeg vet at jeg ikke vil treffe senga, dødssliten, før tallene på nattbordsklokka viser 0230. Men, jeg vet óg at jeg vil sovne hakket mer lykkelig enn jeg våknet dagen før, med en opplevelse innabords jeg ikke ville ha vært foruten. Faen, det er deilig å elske rock’n’roll..