Torgeir Waldemar - The Bottom Of The Well (Jansen Plateproduksjon)

Torgeir Waldemar rører på seg igjen, etter den fantastiske, selvtitulerte debuten fra 2014. Tidligere i høst og vinter har han sluppet singlene "Souls On A String", "Sylvia (Southern People)" og "Summer In Toulouse", og spesielt de to sistnevnte har vært skikkelig rocka og heftige og mer enn antydet at det kommende albumet, No Offending Borders, vil bli andre boller enn den forholdsvis neddempede debuten. Med "The Bottom Of The Well" kan alle vi som elsket Torgeir Waldemar puste lettet ut - vi får mer av den sorten.
 
Anders Christoffer Møller har vært en svært så viktig kar denne gangen. Ikke bare har han produsert låten sammen med Waldemar, han har vært sjefen sjøl under selve innspillingen i Subsonic Society Studio i Oslo, står for mixingen, og er pinadø den eneste i tillegg til Torgeirs gitar og sang som bidrar med lyder her. Han står for hamring og saging, eller snekring som de skriver på coveret, og perkusjon. Låten er komponert av Waldemar, og for de som måtte tro at vi snakker om en artist som har blitt mer lystig og fornøyd med årene så kan vi greit konstatere at så ikke er tilfelle.

I can see the bottom of the well
And there’s nothing more to tell

I can hear a voice from within
And its telling me to jump right in

Its the echo of the boatmanns call
And my illusion is about to fall

It’s a reward at the end of the rope
Its funny to have that kind of hope

But I’m gonna walk the streets of gold
At least thats what I’ve been told

I can see the bottom of the well
And now there’s nothing more to tell

"The Bottom Of The Well" har blitt en bluesfolk-perle av en låt, en låt som nesten funker som en kampsang, hvor Waldemar nærmest roper ut de første verselinjene i frustrasjon, tre ganger for å være på den sikre siden, før han bortimot lakonisk avfeier dem i neste verselinje. At tema er selvmord, og beskriver hvor frustrerende og jævlig det er å være presset til det ytterste, til det stedet hvor selvmord realiseres, gjør inntrykk.

Gjennom hele låten hører vi hamringen og sagingen til Møller langt bak i lydbildet, mens Waldemar spiller en forholdvis enkel, men ditto herlig melodi. Kassegitar og fingerspill fungerer helt utmerket her, først og fremst fordi stemmen hans er så intens og nydelig, men óg fordi han er en djevelsk flink gitarist. Han kommer senere i år ut med ny skive sammen med sine våpenbrødre i The Devil And The Almighty Blues, en gjeng som er langt mer hardslående enn Waldemar er solo. Vi vet derfor fra debuten deres at han kan håndtere gitarer som er koblet til strøm. Allikevel, det han gjør med sin akustiske gitar på "The Bottom Of The Well" er så heftig og melodiøst at det "avslører" det jeg virkelig elsker ved ham; en artist som gir absolutt alt av seg selv til musikken sin, og som spiller med en innlevelse som er imponerende og beundringsverdig.

Waldemar live på ei scene er alltid en fabelaktig seanse, og jeg synes han ved andre forsøk har lyktes enda bedre med å overføre dette til studio enn han gjorde i 2014. Nå digget jeg debuten altså, men jeg kan allerede røpe at albumet som slippes om et par uker er enda et par hakk opp på kvalitetsstigen. Her er det bare å glede seg vilt og uhemmet, og i ventetiden kan du jo f.eks. spille "The Bottom Of The Well" ihjel. Det er en fin måte å bruke ventetiden på.

https://open.spotify.com/track/7MRswXf9N52SBKOn2xEyS8