Trixie Marmalade - Trixieland, The Musical (MarsMelons)

Trixie Marmalade er på mange måter et snodig prosjekt, noe det faktum at de går under kategorien "tributeband" for et annet prosjekt som er på siden av det meste er et godt bevis på; The Harvey Steel Show. At Trixie har vært savnet de siste 16 månedene, og har gitt ut et album mens hun har vært utenfor allfarvei, er noe uvanlig, for ikke si enestående. Nå har det vært gjort en rekke observasjoner av henne rundt om i verden i løpet av denne tiden, og håpet har hele tiden vært der, at hun skal returnere å spre kjærlighet til oss rockfusentaster. Eller, dette er bare "jåss", en del av presseskrivet, og en slags beskrivelse av hva Trixieland, The Musical handler om: vi må slutte å spre hat og kun tenke på oss selv, og begynne å øse ut litt god, gammeldags kjærleik. Eller, make love, not war, som noen så klokt formulerte seg en gang. Trixie er forresten lagd av papp, så at hun har forsvunnet er ikke så snodig, med tanke på at pappesker aldri er der de skal være når vi trenger dem. Trestemt kan hun synge, men instrumenter kan hun ikke spille, så hun måtte altså ha litt hjelp.

Det er The Harvey Steel Show som presenterer Trixie, og da snakker vi selvsagt om Thomas Bergsten, Thomas Gunerius Foshaug eller Harvey Steel. Kjært barn har mange navn, og så videre. Siden de fleste låtene er skrevet av Trixie Marmalade må vi bare anta at vi snakker om nok et alias her, og at dette er et skikkelig DIY-prosjekt. Videre er skiva spilt inn av Big Chief, som også står for stemmen til "Hatred", og mixa/mastret av Gunerius Quack, så vi kan legge to nye pseudonymer til mannen som egentlig heter Thomas Gunerius Foshaug Bergsten. Puh! Den eneste utenforsående her er nok personen som kaller seg Blue Cosmic Storm, og som spiller tangenter på "Garden Of Eden" og "Outer Space". 

Vi snakker om en 33 år gammel kar fra Bærum, utstudert via Kunstakademiet i Oslo, bandmedlem siden 10 årsalderen, med fartstid i band som Ganjibir, Gunerius Quack Och Dom Andra og Electric Teepee. Han har dessuten spilt med Lady Moscow, Wilhelmsens-vennen Terje Nicolaisen og Children And Corpse Playing In The Streets. I dag er han en slags kunstnerisk leder i The Harvey Steel Show, og spiller gitar og er produsent for The Secret Sound Of Dreamwalkers, sammen med vår alles kjære Alexander Lindbäck og Kristine Marie Aasvang. Gitar spiller han óg for Frode Granum Stang. Som om ikke dette er nok å styre med så driver han på med en slags eksperimentell hørespillserie som han har kalt for Frank Walker. Her kom den tredje av seks episoder nylig ut. At Trixie Marmalade ble en realitet har en sammenheng med at Thomas bobler over av kreativitet, og bare må få denne ut. Sterkere drivkraft er det vanskelig å finne, og for meg virker det som om det er en hel jobb bare det å kategorisere alle hans prosjekter. Trixe har han selv puttet i pappeska med påskriften "alternativt sidespor til det alternative universet". Stålsett deg for en spesiell musikalsk reise.

Just because you want to
Don't mean that you have to
Please, please humans don't you
Go to war and kill all hope
Love can heal us

"Trixie's Speech To Humanity" åpner musikalen, og det med en kruttsterk tale der egoisme tas ved hornene og krig beskrives som det krig er; elendighet som dreper alt, inkludert håp. Thomas er innom en rekke tema i løpet av den halvtimen albumet varer, men det meste handler om å legge inn aksjer på kjærlighetskontoen, og forsøke å tømme hatkontoen. Musikalsk spriker det veldig, noe vi har blitt vandt til med The Harvey Steel Show, og vi får servert alt fra lett og fin pop til den skakkeste rock. Den trestemte synginga til Trixie får vi høre allerede på den første låten, "World War 3", og med full autotune-pinne tenker jeg fort Cher på tung speed, og da særlig låten "Believe", en låt som nærmest plager livet av meg når den dukker opp i en eller annen sammenheng, som oftest på Radio Norge. Samtidig møter vi Hatred, og interessant nok har hatet fått en stemme som er ei god blanding av Tom Waits og Captain Beefheart. Det alene er nok til at jeg ubevisst heier på hatet, mens den plagsomme lyden av kjærlighet blir verre å forholde seg til. Jeg bare antar at det Thomas sin måte å forklare oss hvor enkelt det er å tråkke feil. Hvorfor velge kjærligheten når hatet er så mye kulere?

https://www.youtube.com/watch?v=OobLV47uE8I

Så blir Hatred formelt presentert gjennom "His Name Is Hatred", og som om ikke det er nok med at hatet høres ut som Tom Waits som messer ei Rage Against The Machine-linje, så spiller Thomas gitar som om han er Marc Ribot. En kul låt der kjærligheten kommer lurende inn i form av denne trestemte og smått plagsomme Trixie, kjærlighetens representant. Nå er dette albumet tretti minutter med lydkollasjer, taler og eksperimentell instrumentering, og låtene som det er fjorten av i tallet, er ikke så enkle å få tak i. Jeg har hatt skiva i bilen i et par uker, og foret cd-spilleren med den nå og da. Resultatet har blitt noen smått spaca kjøreturer, samtidig som jeg har oppdaget mer og mer snop for hver runde. Og jeg har oppdaget låter, som den veldig Zappa-inspirerte "Garden Of Eden", med basslyd som er som rykket ut av 80-tallet og Mark Kings håndtering av de fire strengene. Igjen er det autotuning på menyen, og Thomas sier selv overforbruket av denne tekniske vrien, i tillegg til å være stemmen til en pappfigur, kan stå som en kommentar til alt det kliniske og kjedelige vi opplever i hverdagen. Selvsagt kommer den beefheartske stemmen inn for å kødde til stemningen i Eden, og vi befinner oss plutselig i bibelske omgivelser.

Mer bibelsk blir det med "Jesus Was Walking On The Water", en hysterik sak som er så på kanten i forhold til å holde tona at det bikker over i annenhver strofe. Autotuninga "jobber" for livet her, og finner vel ikke retninga før vi er over i "Only Love Can Save Us Now". Et skrudd kor følger stemmen til Trixie, og låten skramler avgårde som en vindskeiv blues. Direkte pent blir det når "Surf's Down" starter opp, en rockabilly-rakker med Hatred som hovedstemme og vakker koring som sender tankene i retning Wilson-brødrene. Referansen til The Beach Boys sitt fabelaktige album Surf's Up er klokkeklare. Det som gjør låten både morsom og interessant er vekslingen mellom den kliniske, vakre koringen, og det som høres ut som en Tom Waits på sitt skumleste, som nærmest spyr ut meldingene sine.

Trixieland (The Musical) har blitt en musikalsk prøvelse som definitivt ikke er for alle, men er du fan av de særeste øyeblikkene til Frank Zappa, Tom Waits og Captain Beefheart, og tåler musikk som er mer alternativ enn det meste, så vil du nok finne artige og kule saker her. Selv har jeg blitt småhekta på "Hello I Love You", låten jeg alltid vrir opp volumet til. Reisen avslutter med at Trixie slenger ut et "Fuck you, God", før det hele avsluttes med den jazza og crazy "Trixieland (Theme)", som like gjerne kunne ha vært en duett mellom Tom Waits og Cher. Det er sprøtt, det.

Thomas Bergsten er ikke som alle andre, og jeg gleder meg allerede til å høre hva han finner på ved neste korsvei. Finner du bare ørlite granne her som fenger deg, så anbefaler jeg at du tester ut det han har gjort med The Harvey Steel Show.

https://open.spotify.com/album/5YjW1ttoX2FCOwMDUL8zOq