ALARM: Blodfet Rock!

Blood On Wheels - Blood Money (Crispin Glover Records)

Det finnes rock som kan få en gammel Peugeot stasjonsvogn til å føles som en illsint og topptrimma Camaro. Rock som suger bilen fast i asfalten og jager den avsted i en helvetes fart. Rock som kjører rett frem i overbevisende driv og legger seg lavt som en gepard i svingene - og bare brøler gjennom de som en brunstig hanløve. Blood On Wheels lager sånn rock.

Jeg har hatt Blood Money i min gamle Peugeot i godt over to uker nå. Bare den. Og det er fordi jeg rett og slett ikke makter å bytte den med noe annet. For hvem vil ikke kjøre muskelbil når sola skinner og asfalten ligger tørr og innbydene foran panseret. Ja, jeg ser et langt og sexy panser foran meg når jeg starter opp den panserløse franskmannen, og Blood On Wheels bare mater den ellers så moderate motoren med rå muskelkraft og oktan av en annen verden. I drøye to uker har vi fartet langs Hedmarks lange veier mens Frank Reppen og hans menn har sørget for overbevisningen om at jeg kjører en blodtrimma og oversexy Camaro fra tiden da biler var biler, og da de gjorde gutter til menn. Solbriller, full vreng på bilstereoen, og med et hjerte som pumper i takt med et perfekt komp, det som danner gitarenes startblokk og rockestemmens drivende base, kommer den ene milen etter den andre i mot meg, og bare forsvinner som røyk i bakspeilet. Jepp. Det er sommer og rock'n'roll smaker aldri bedre. Blood On Wheels er bensin for både kjøretøy og sjel.

Bandet som består av Frank Reppen på vokal og perkusjon, Anders Rosenvinge på gitar, piano og kor, Lars E. Reitan på gitar og kor, John K. Grøtting på bass og kor, og sist men absolutt ikke minst - Tom M. Alte på trommer og kor, har fått meg til å gjøre noe jeg ikke har gjort siden John Hiatt (uten sammenligning forøvrig) slapp mesterverket Slow Turning. Jeg har spilt utgivelsen cirka 50 ganger på rappen uten tanker om å finne noe annet å lytte til. Og jeg snakker om i bilen, når det gjelder Blood Money. Bare én gang har jeg rukket å lytte til vinylen hjemme i musikkrommet, og la meg bare si det slik. Det låt så fett at jeg knapt kan vente til neste gang, som er om noen få timer. Gutterommet ble omdannet til den feteste rockebula på NO TIME etter at nåla fant sin første rille, og førstelåta "Spiders Web" kom stormende i mot meg.

[embed]https://youtu.be/wlZNfBMvN2E[/embed]

Det finnes ikke ETT, ikke ETT nanosekund, som ikke MÅ være med på dette albumet som rett og slett er min soleklare kandidat til årets album. Alle låtene sitter som et skudd, og albumet som i helhet er produsert av bandet selv og innspilt i eget studio, har et lydbilde totalt strippet for unødvendig pynt og alt som hører hjemme i den kategorien. Pynten er låtene og selve bandet, lyden er ren, rå og skitten som om bandet sto der rett foran deg og bare ga alt som det noen gang var mulig å gi. Dette burde være malen på hvordan en rockeskive skal låte, selvsagt med forbehold om at de som skal prøve seg på kunststykke må sitte inne med låter av samme kaliber. Hvis ikke låtene sitter like bra som disse 11, fortjener de ikke en så utrolig perfekt drakt å fremstå i. Jepp. Dette er kunst.

Jeg ga Blood On Wheels' forrige album en sekser da jeg omtalte det, men hadde jeg visst av de to år senere skulle servere noe sånt som dette, ville jeg begrenset meg til en sterk femmer. Med sin nye bassist høres de litt mer oppkjeftig ut. De er tightere, mer giftig, og mye mer rett på motorveien. Ikke at gammelbassisten var noe dårligere, han hadde bare en litt annen stil - en jeg også elsker.
Blood On Wheels er etter min ydmyke mening det tøffeste som har skjedd norsk rock siden Ricochets (og selvsagt Dog & Sky), og Frank Reppen er fortsatt den tøffeste rockevokalisten i verden. Han er bedre enn sist, og da var han formidabel, og han skriver låter og tekster som passer hverandre helt ufattelig perfekt. Bare hør på en låt som "Silence" (min fav), og du skjønner hvor jeg vil med påstanden. Hvis ikke kan du rusle bort i kjøleskapet og nappe deg ut en pakke lettmelk. Det vil nok smake, serru.
Mannen, Frank altså, høres tidvis ut som Bon Scott, noen ganger som Chris Robinson, av og til som Phil Mogg, og alltid som seg selv. Og bandet, ja de høres bare ut som Blood On Wheels. 

Kjøp dette albumet. Du trenger det. Alle trenger det.

[embed]https://open.spotify.com/album/47GR1M3s1jNpQYv3cSYLXa?si=LGODKm41RziFYiqolaj6-g[/embed]