Americana fra øverste hylle

Hollow Hearts – Annabelle (Westergaard Records)

OK, nok om geografi, sammenslåing og kvasi-politikk, og tilbake til det som er viktig her i livet: musikken. Annabelle ble sluppet forrige helg, men skiva har jeg hatt i hus i en måneds tid, siden Robert Dyrnes puttet den i posen min på Backbeat da jeg var innom og kjøpte noen skiver. Det er han og kona Kari som har gitt ut herligheten, på sitt Westergaard Records, og det alene er grunn nok til å ha høye forventninger. Da de var tilstede under fjorårets Leirvaag Musikkfest her på Senja, tipset de meg om dette bandet som spilte den nydeligste americana, og da jeg like etter fikk tilsendt en lenke til bandets første låt var jeg solgt. Låten var “Losing Heart”, og endte opp som en av årets mest spilte låter. De spilte den inn og lagde en video til den i Kysten Studio på Strandveien i Tromsø, og resultatet ble så bra at jeg nok delte den minst ti ganger, til glede for alle som er venn med meg på Facebook. Låten fikk ikke plass på Annabelle, men er å finne i Spotify, og selvsagt rett under her. For en låt!

Annabelle ble spilt inn i Store Studio i Bodø i fjor høst, under oppsyn av Are Simonsen. Mastringa tok Chris Sansom (den mannen må ha en absurd arbeidskapasitet) seg av i sitt Propeller Mastering, mens miksinga og den siste finpussen ble gjort av Simonsen. Coveret er et fotografi av Ruby Mercier, mens bandfotoet som åpenbarer seg når du bretter ut coveret er tatt av selveste Terje Arntsen, bassist i The Modern Times og altmuligmann når det kommer til kameraer. Selve designet er gjort av Runar Bergstad hos Tank. Bandet takker Buktafestivalens Innspillingsfond, Tvibitstigen og BandOrg for finansiell støtte, og The Wilhelmsens stiller seg 100% bak og er takknemlig for at de bidrar til at det kommer krem-musikk ut til folket.

Albumet består av tretten låter som varer i drøye førti minutter. Vinylen har seks låter på side A, sju på side B, og spiller du LP’en i riktig rekkefølge åpnes det hele med instrumentalen “Annabelle”, og avrundes med instrumentalen “Annabelle pt. 2”. Begge låtene er av det behagelige slaget, og gir både en myk inngang og en behagelig slutt på skiva. I tillegg til tander traktering av bass og et lekkert fingerspill, bys det på klokkespill, pumpeorgel, pedal steel og en anelse trekkspill, om jeg ikke tar mye feil. Med “Parade” er vi virkelig i gang, og Hollow Hearts presenterer seg som et superpatent americanaband. Jeg får såkalte mixed feelings øyeblikkelig, og referanser som 90-tallsheltene i Uncle Tupelo og Jayhawks melder seg til tjeneste, før låten roer ned noen hakk, blir til en “svær” countrylåt i gata til Nancy Griffith og Rosanne Cash, og det Hollow Hearts jeg forventet meg kommer til syne. Jeg tolker lett låten som en hyllest til Tromsø, samtidig som det er et brudd inni her. Det tas farvel med storby og mas, og mørket og kulda ønskes velkommen. Sånn kan jeg like, her jeg sitter i det totale mørket milevis unna folk.

I’m lying in the backseat
You’re humming to the radio
We’re driving down easy street
Ignoring what we surely know
Can you feel it getting colder, I’ve seen it from the start
For each and every mile left behind, we’re drifting further apart

Hollow Hearts er et band som virkelig er “nedpå”, og med låtene “When We Get There” og “Down To the Wire” har de perfeksjonert uttrykket sitt til det som ikke kan kalles annet enn hollowheartsk. Nå har de riktignok et søsterband her til lands i Silver Linings, men Mathiesens plukking på ymse strenger, kompet som forsiktig og tandert bankes ut av Nordgård og Pedersen, og ikke minst stemmen til Ida Løvheim gjør at vi som lyttere aldri vil være i tvil mange sekunder før vi skjønner hvem vi har å gjøre med. Det synges om den vanskelige kjærligheten, eller mer presist faktum at det tidvis kan være vanskelig å holde på den, og om stemmen til Ida passer til noe tematisk så må det være akkurat dette. Ikke minst når hun bruker tangenter for å understreke dette, og får Mathiesen til å klage med steelgitaren sin. I samme gata er “Trouble, Prelude”, samtidig som låten er å betrakte som et vorspiel til noe som ikke nødvendigvis blir veldig gøy. Låten står allikevel mer enn stødig på egne bein, med et direkte nydelig refreng, og et budskap som er både mystisk og litt nifst. Det jeg oppfatter som ei dame som motvillig drar tilbake til en eks, muligens fordi alternativene er få, er en interessant inngang til avslutningssporet på side A: “Trouble”. Trøbbelet er selvsagt en fyr, fyren “alle” advarer mot, men som nettopp derfor blir interessant. Bandet spriter opp låten med smått funky fingerpicking, trommevirvler, ei basslinje som krever at hele halsen tas i bruk, og Løvheim på sitt mest intense. Koringen er nøyaktig så fet som den må være, og symboliserer på mange måter at det er en samstemt gjeng som ikke vil ha denne karen i hus.

Citylights across your
face, it’s been a long time
since you could escape

“Keep Moving On” er en slags hybridlåt, først og fremst fordi jeg ikke klarer å bestemme meg for om dette er soul, pop eller americana, men like mye fordi de her blander inn en rekke elementer fra ulike sjangre. Melodien kunne like gjerne vært en låt av og med Spain, introen sender tankene i retning amerikansk jazz og soul fra tidlig 60-tall, og Løvheim synger så bra at sangen alene burde sikre henne popstjernestatus. Kanskje er ikke nettopp dette en umulighet? Her om dagen hørte jeg hennes stemme komme ut av tv’en, i forbindelse med en eller annen reklame, med låten “Into the City”. Låten hørte jeg første gang i høst, og har vært ute som singel i et halvt års tid (sjekk ut den fete b-siden “Sing, Sing, Sing”, bandets mest rocka øyeblikk), og har vært såpass hekta at jeg har hørt låten ukentlig siden. Igjen imponerer Mathiesen med strengeinstrumenter, bandet høres knall ut, og om ikke denne er streamet hundretusenvis av ganger i løpet av året så må nordmenn på skolebenken for å kunne gjenkjenne knakende fine låter.

“Things We Hide” er albumets uptempo-øyeblikk, og er et kjærkomment brudd melodisk og i framføring. Jeg liker spesielt måten koret åpner alle verselinjene, en elegant og effektiv måte å få fram budskapet på. Igjen er tema et brudd, og vi skjønner at det er tunge årsaker til det om vi titter inn bak fasaden. Trygling, roping, tvil og skjelving er noe alle som har vært involvert i brudd kjenner seg igjen i. Men, vi blir ikke lenge i dette musikalske terrenget, for med “Red House Song” får jeg et Gillian Welch-øyeblikk, og de øyeblikkene skal man ikke kimse av. Mulig er det nærværet av en pedal steel, muligens de markerte skarptrommeslagene gjør sitt, og jeg ser heller ikke bort ifra at det er trekkspillet som lurer her og der som er skyldig. Dette er uansett en av mine absolutte favoritter på skiva, så gjennomført, sakral og deilig at jeg bare må løfte stiften og plassere den i rilla som starter låten med en gang den er ferdig. Hvilken The Red House Song det er snakk om vet jeg ikke, eller om det er en referanse til The Red Light District? Jeg får ikke helt tak på teksten, eller budskapet, og nettopp dette er noe som alltid har fenget meg.

Peter I’m leaving
I have been for long
I’m practically out of this house

I was only around twenty
When you picked me up
And I haven’t been anywhere else

Vi nærmer oss slutten, og nå slippes Nordgård og Pedersen løs for fullt. Bassist-Ida er så dyktig at det er skummelt, noe hun for såvidt beviser på de rolige låtene óg, men her slippes dyret løs. Hun er en skolert bassist, og det å studere henne når hun er på scena er interessant. Dama er full av takt, tone og tempo, og spiller med en innlevelse ikke mange andre gjør. Når Pedersen hamrer løs sammen med henne, noe han også gjorde i The Northern Lies, så svinger det som fy. Det er beskrivelsen som passer best på “The Line”. Den tekstlige avslutningen er som den må være. Et brudd, med “Peter”, som er av det slaget man ser ofte. Et par som har vært sammen siden de var pur unge vokser fra hverandre, og selve bruddet går ikke stille for seg. Favorittlinja mi er den siste på albumet, og er av Tom Waits-klasse: Peter, we’re even. I gave all your clothes to a man who said he was cold. Et perfekt punktum på det som nesten må betraktes som et konseptalbum om brudd og vanskelige forhold.

Hollow Hearts har fått en del oppmerksomhet etter utgivelsen, men på langt nær så mye som de fortjener. De er dessuten booket til en rekke festivaler i sommer, bl.a. Bergensfest og Bygda på Moen, og skal spiller for et (forhåpentligvis) fullstappet Kulturhus i Tromsø 7.april. I tillegg får de ei av de travleste helger i bandets historie i slutten av juli. 26.juli spiller de på Sørøyrocken, og dagen etter besøker de Leirvaag Musikkfest i Gryllefjord, et arrangement The Wilhelmsens er sterkt delaktig i. Helga avrundes i Dyrøy, der de skal spille i Kulturlåven til Selveste Terje Espenes fra Jack Stillwater. Hadde det ikke vært for at hans arrangement kolliderer med vårt så hadde jeg selvsagt vært der. Uansett, det burde være gode muligheter for at du får anledning til å se Hollow Hearts i sommer, og den anledningen bør du ikke la passere.

Gratulerer så mye med et fabelaktig album, Hollow Hearts. Vi ses i Gryllefjord 27.juli!