Bukta 2018 - fredag 20.juli
Buktafestivalen har nådd nok en milepæl, og kan i år feire sin femtende festival i fjæra på Sør-Tromsøya. At de skulle oppnå det de har, og i 2018 framstå som en av landets viktigste, og ikke minst beste, festivaler, hadde jeg ikke drømt om da jeg, brodern og en håndfull andre venner satt i Telegrafbukta et par varme julidager i 2004. De hadde riktignok booket noen av de fineste norske bandene, som dessuten ga oss fine musikkopplevelser fra den eneste scena, men oppstartsproblemene var store med ølkøer lange som fy og en infrastruktur med begrensninger, og jeg kunne ikke se for meg de tre scenene som i dag befinner seg på festivalområdet. I dag, femten år senere, er Bukta den mest velsmurte og deiligste festivalen du kan besøke i sommer.
Før vi er klar for fredagen, en dag/kveld som har potensiale til å bli tidenes Bukta-dag, skal vi gjennom Bukta i Byen, eller HT på VT som det óg er kjent som. Jeg sier skal, fordi det alltid er målet, men ikke alltid oppnås, ene og alene fordi undertegnede bruker å bli vel trøtt i småøynene sine. Men, i år skal vi altså. Og trosdagsnatta blir det psych-garasjerock-bonanza på HT, med de ellevilt solide tromsøbandene Sunshine Reverberation og Thee Mono Sapiens, begge band så solide at de burde ha vært verdensstjerner. Det er de ikke, dessverre, men sannsynligheten er stor for at 4-500 mennesker får opp øynene sine for disse godt bevarte skattene etter disse konsertene.
I Telegrafbukta er det klart for nok et legendarisk band på ettermiddagen, når Backstreet Girls åpner ballet på hovedscena kl.1700. Om jeg skal være på plass allerede da? You bet! Dette vil jeg ikke gå glipp av for noe i verden, selv ikke det beste selskapet i Tom & Kristin, vårt vertsskap hvert eneste år. Petter Baarli & co kommer til rocke fletta av folket, og har med seg det knallsterke albumet Don’t Mess With My Rock’N’Roll i bagasjen, i tillegg til kremlåterfra de siste tre tiår. Dæsken! Så, kl.1800, står jeg ovenfor årets heftigste dilemma. Franska Trion spiller opp til dans i Paradisbukta, og disse tre svenske herremennene vil du få med deg. Utstyrt med kontrabass, piano og trommer banker de den ene knallåten etter den andre ut, med trykk på banker. Skal du se og oppleve noe intenst så anbefaler jeg at du sjekker dem ut, og holder et øye på trommisen. Makan til villdyr har jeg ikke sett. Men, jeg har sett dem, på Arnemoen Gaard for noen uker siden, og akkurat det gjør valget mitt noe enklere. Simen får ta seg av svenskene, for på Little Henrik spiller avsindig tøffe Kosmik Boogie Tribe samtidig, og det er virkelig noe jeg ser fram til. De er så tøffe live at Marius Kromvoll fra Quarter Wolf legger turen nordover, selv om han har sett dem live et titalls ganger. DET er bevis godt nok på at Oslo-bandet blir å levere varene. Ja, så har de gitt ut et av årets absolutt tøffeste album, We’re Not Here To Fuck Spiders. Herregud, som jeg gleder meg!
https://www.youtube.com/watch?v=RRbvFlDuOzk
For noen år siden satt jeg opp en liste over tidenes beste debutalbum. Helt på toppen hadde jeg Television - Marquee Moon. Dette ubeskrivelige bandet fra New York slapp denne genistreken av ei skive i 1977, midt i pønkens oppstart, og serverte verden den fineste gitarrock du kan tenke deg, med beina plassert i bluesen, avantgarderocken, pønken og garasjerocken. Denne udødelige skiva får vi altså høre i sin helhet i Telegrabukta i det Herrens år 2018. Makan! Så skal altså Tromsøs egne, unge doom-rockere i Heave Blood & Die herje heftig i Paradisbukta, utstyrt med heftige låter fra to glimrende album, deriblant årets utmerkede Vol.II. Samtidig spiller Castro på Little Henrik, nok et strålende band i den stadig nydeligere norsk rock'n'roll-faunaen. Reading-bandet Slowdive overtar så, veteranene som fant sammen igjen ifjor, til titusener av fans store glede. Sannsynligvis det bandet under årets Buktafestival med bredest appell. Så er det duket for nok et dilemma. Skal jeg se Turdus Musicus sin gjenforening i Paradisbukta, eller gå for Norsk Råkks ska/punk/reggae-seanse på Little Henrik. Jeg og Simen blir nok enig i tide. Kvelden avsluttes så like briljant som torsdagen, med nok en gjenforeningskonsert det vil gå gjetord om i årtusener. Gluecifer! I Bukta! I 2018! Hah! Jeg så disse fem herremennene første gang på Blårock for en mannsalder siden, og ble hekta i løpet av et tusendels sekund, har kjøpt rubbel og bit av utgivelser, og må bare erkjenne at jeg elsker Biff & co. Igjen blir det tid for en tåre eller seks, rockefot-o-rama, og høylytt skåling. Dette bare må bli en fest!
https://www.youtube.com/watch?v=EGp1FEQoiqg