Buktafestivalen 2018, En Voksen Femtenåring

Buktafestivalen har nådd nok en milepæl, og kan i år feire sin femtende festival i fjæra på Sør-Tromsøya. At de skulle oppnå det de har, og i 2018 framstå som en av landets viktigste, og ikke minst beste, festivaler, hadde jeg ikke drømt om da jeg, brodern og en håndfull andre venner satt i Telegrafbukta et par varme julidager i 2004. De hadde riktignok booket noen av de fineste norske bandene, som dessuten ga oss fine musikkopplevelser fra den eneste scena, men oppstartsproblemene var store med ølkøer lange som fy og en infrastruktur med begrensninger, og jeg kunne ikke se for meg de tre scenene som i dag befinner seg på festivalområdet. I dag, femten år senere, er Bukta den mest velsmurte og deiligste festivalen du kan besøke i sommer.

Det er mange komponenter som skal være på plass for at et så stort arrangement skal fungere knirkefritt, noe de fine folkene bak festivalen har full kontroll på. Bukta har med årene blitt en skikkelig feelgood-happening, der gamle venner og kjente møtes for å kose seg med musikk, spise god mat og mimre. Telegrafbukta er det perfekte sted for dette, og alt legges til rette for at folk skal trives. Øl-køer er et vagt minne, infrastrukturen er tilnærmet perfekt når det kommer til alt fra å få seg en matbit, til å kvitte seg med mat og drikke, det eksisterer ikke flatfyll, slåssing og krangling er noe som skjer andre steder, og musikken er alltid bra.

Jeg har kun misset ett år, 2008, pga en særdeles lang bilferie rundt om i Europa. Dette skal selvsagt ikke skje igjen. De siste 3-4 årene har jeg skrevet noen ord om det som skjer, og i år har jeg et lite jubileum, i og med at det er femte gang jeg rapporterer om musikken som spilles. Da er det på sin plass, med doble jubilanter, at årets program er særdeles interessant og spenstig. Jeg har tidligere gledet meg stort til å se og høre Roky Erickson, Motörhead, The Kinks, Jon Spencer Blues Explosion, Iggy & the Stooges, The Sonics, Grinderman og Alice Cooper, men aldri har Bukta skrudd sammen en plakat med så mye å glede seg til for undertegnede som i år. Nå har riktignok alle scener hatt spennende saker å by på hver eneste dag, med alt fra obskure og spennende band fra det store utland, til spreke norske band og artister av ypperste kvalitet, men i år har de tatt dette et steg videre. Og, vi i The Wilhelmsens skal prøve å få med oss alt.

Det er mange komponenter som skal være på plass for at et så stort arrangement skal fungere knirkefritt, noe de fine folkene bak festivalen har full kontroll på. Bukta har med årene blitt en skikkelig feelgood-happening, der gamle venner og kjente møtes for å kose seg med musikk, spise god mat og mimre. Telegrafbukta er det perfekte sted for dette, og alt legges til rette for at folk skal trives. Øl-køer er et vagt minne, infrastrukturen er tilnærmet perfekt når det kommer til alt fra å få seg en matbit, til å kvitte seg med mat og drikke, det eksisterer ikke flatfyll, slåssing og krangling er noe som skjer andre steder, og musikken er alltid bra.

Jeg har kun misset ett år, 2008, pga en særdeles lang bilferie rundt om i Europa. Dette skal selvsagt ikke skje igjen. De siste 3-4 årene har jeg skrevet noen ord om det som skjer, og i år har jeg et lite jubileum, i og med at det er femte gang jeg rapporterer om musikken som spilles. Da er det på sin plass, med doble jubilanter, at årets program er særdeles interessant og spenstig. Jeg har tidligere gledet meg stort til å se og høre Roky Erickson, Motörhead, The Kinks, Jon Spencer Blues Explosion, Iggy & the Stooges, The Sonics, Grinderman og Alice Cooper, men aldri har Bukta skrudd sammen en plakat med så mye å glede seg til for undertegnede som i år. Nå har riktignok alle scener hatt spennende saker å by på hver eneste dag, med alt fra obskure og spennende band fra det store utland, til spreke norske band og artister av ypperste kvalitet, men i år har de tatt dette et steg videre. Og, vi i The Wilhelmsens skal prøve å få med oss alt.

Torsdag, 19.juli

Åpningsdagen kommer til å bli en knakende fin og heftig fest, med høydepunktene i kø. Det hele åpner med livlige og hardtslående Skambankt, ringrevene fra Jæren som er plateaktuelle med Horisonten Brenner og garantert vil fyre opp stemningen på ypperlig vis. Paradisbukta kjører så i gang med de engelske jyplingene og kritikerfavorittene Shame, som slapp albumet Songs of Praise i januar, et album som bl.a. inneholder radio-hiten «One Rizla». Så, nøyaktig kl.1915 entrer en legende hovedscena, og det jeg vet kommer til å bli et minne for livet skal utspille seg. Thåström, denne geniale svensken som bl.a. har frontet Ebba Grön og Imperiet, slutter aldri å imponere. Med 20 år på baken som soloartist, og ti mer eller mindre perfekte skiver i bagasjen, er han på min Topp 5-liste over artister jeg ønsker å se før jeg tar farvel med planeten, så igjen er det bare å ta av hatten for bookingansvarlige, og takke for jobben de gjør. Centralmassivet, fjorårets mektig album, er så mørkt, vakkert og mektig at jeg ikke utelukker at en tåre eller tre vil presse seg fram.

https://www.youtube.com/watch?v=qnOA3dhiEGk

Hvem skal så hoppe etter Wirkola, og kan det gå bra? Joda, med Kevin Morby i Paradisbukta kommer jeg til å få presentert den låten jeg spilte mest i 2016, «I Have Been To the Mountain» fra Singing Saw. Her bør du stille forberedt, og har du ikke hørt fjorårets City Music så er det bare å gjøre noe med det. Nuh! Kvelden avsluttes så bra som en kveld kan avsluttes, med nok et band jeg kunne ha ofret en dårlig lunge for; Hellacopters! The Godfathers of Scandirock er sannsynligvis det tøffeste, mest bredbeinte, kuleste og beste ballerockkbandet som trasker rundt blant oss. Det er kun Generalsnus, løs, jeg er like avhengig av av alt svenskene kan by på. Om jeg gleder meg til torsdagen? Haha! Det kommer til å bli en legendarisk aften. Intet mindre. Legg til at Tromsø-pønkerne Kryp og Lisa Skoglund, up and coming tromsøartist som bl.a. spilte under årets Festspill i Harstad, skal levere varene på Buktas minste scene, Little Henrik, og torsdagen er fullkommen.

https://www.youtube.com/watch?v=5ebQjYpmqOo

Fredag, 20.juli

Før vi er klar for fredagen, en dag/kveld som har potensiale til å bli tidenes Bukta-dag, skal vi gjennom Bukta i Byen, eller HT på VT som det óg er kjent som. Jeg sier skal, fordi det alltid er målet, men ikke alltid oppnås, ene og alene fordi undertegnede bruker å bli vel trøtt i småøynene sine. Men, i år skal vi altså. Og trosdagsnatta blir det psych-garasjerock-bonanza på HT, med de ellevilt solide tromsøbandene Sunshine Reverberation og Thee Mono Sapiens, begge band så solide at de burde ha vært verdensstjerner. Det er de ikke, dessverre, men sannsynligheten er stor for at 4-500 mennesker får opp øynene sine for disse godt bevarte skattene etter disse konsertene.

I Telegrafbukta er det klart for nok et legendarisk band på ettermiddagen, når Backstreet Girls åpner ballet på hovedscena kl.1700. Om jeg skal være på plass allerede da? You bet! Dette vil jeg ikke gå glipp av for noe i verden, selv ikke det beste selskapet i Tom & Kristin, vårt vertsskap hvert eneste år. Petter Baarli & co kommer til rocke fletta av folket, og har med seg det knallsterke albumet Don’t Mess With My Rock’N’Roll i bagasjen, i tillegg til kremlåterfra de siste tre tiår. Dæsken! Så, kl.1800, står jeg ovenfor årets heftigste dilemma. Franska Trion spiller opp til dans i Paradisbukta, og disse tre svenske herremennene vil du få med deg. Utstyrt med kontrabass, piano og trommer banker de den ene knallåten etter den andre ut, med trykk på banker. Skal du se og oppleve noe intenst så anbefaler jeg at du sjekker dem ut, og holder et øye på trommisen. Makan til villdyr har jeg ikke sett. Men, jeg har sett dem, på Arnemoen Gaard for noen uker siden, og akkurat det gjør valget mitt noe enklere. Simen får ta seg av svenskene, for på Little Henrik spiller avsindig tøffe Kosmik Boogie Tribe samtidig, og det er virkelig noe jeg ser fram til. De er så tøffe live at Marius Kromvoll fra Quarter Wolf legger turen nordover, selv om han har sett dem live et titalls ganger. DET er bevis godt nok på at Oslo-bandet blir å levere varene. Ja, så har de gitt ut et av årets absolutt tøffeste album, We’re Not Here To Fuck Spiders. Herregud, som jeg gleder meg!

https://www.youtube.com/watch?v=RRbvFlDuOzk

For noen år siden satt jeg opp en liste over tidenes beste debutalbum. Helt på toppen hadde jeg Television - Marquee Moon. Dette ubeskrivelige bandet fra New York slapp denne genistreken av ei skive i 1977, midt i pønkens oppstart, og serverte verden den fineste gitarrock du kan tenke deg, med beina plassert i bluesen, avantgarderocken, pønken og garasjerocken. Denne udødelige skiva får vi altså høre i sin helhet i Telegrabukta i det Herrens år 2018. Makan! Så skal altså Tromsøs egne, unge doom-rockere i Heave Blood & Die herje heftig i Paradisbukta, utstyrt med heftige låter fra to glimrende album, deriblant årets utmerkede Vol.II. Samtidig spiller Castro på Little Henrik, nok et strålende band i den stadig nydeligere norsk rock'n'roll-faunaen. Reading-bandet Slowdive overtar så, veteranene som fant sammen igjen ifjor, til millioner av fans store glede. Sannsynligvis det bandet under årets Buktafestival med bredest appell. Så er det duket for nok et dilemma. Skal jeg se Turdus Musicus sin gjenforening i Paradisbukta, eller gå for Norsk Råkks ska/punk/reggae-seanse på Little Henrik. Jeg og Simen blir nok enig i tide. Kvelden avsluttes så like briljant som torsdagen, med nok en gjenforeningskonsert det vil gå gjetord om i årtusener. Gluecifer! I Bukta! I 2018! Hah! Jeg så disse fem herremennene første gang på Blårock for en mannsalder siden, og ble hekta i løpet av et tusendels sekund, har kjøpt rubbel og bit av utgivelser, og må bare erkjenne at jeg elsker Biff & co. Igjen blir det tid for en tåre eller seks, rockefot-o-rama, og høylytt skåling. Dette bare må bli en fest!

https://www.youtube.com/watch?v=EGp1FEQoiqg

Lørdag, 21.juli

Lørdagen starter grytidlig, faktisk bare en halv time inn i døgnet, på HT. The Cameltoes og Jadudah står for underholdningen, og som vanlig blir det nok topp stemning, men ikke mer enn at vi bare må sørge for å være klare for Bukta For Alle, gratiskonsertene lørdag formiddag. Der spiller to av de kuleste, beste og fineste bandene Tromsø har å by på, Hollow Hearts og The Modern Times. Selv om jeg har booket dem til Leirvaag Musikkfest uka etter, og virkelig får sett begge bandene på nært hold, så er det noe helt eget med disse feelgood-konsertene i Telegrafbukta når det yrer unge familiefolk, barn og ungdommer, som for sikkerhets skyld er 100% gratis. Dette er et konsept Bukta-gjengen virkelig kan være stolte av.

https://www.youtube.com/watch?v=9_nhP4Bz77Q

Ettermiddagen og kvelden er tradisjonen tro satt av til norske band, et opplegg de har kjørt de siste 2-3 årene. I år er det Nord-Norge som er greia, og i tur og orden skal Moddi, Bel Canto, Sivert Høyem og Sondre Justad underholde fra hovedscena. Ellers er det duket for nok et dilemma kl.1830, når 90-tallspunkerne i Dwarves spiller i Paradisbukta samtidig som Årabrot skal herje på Little Henrik. I Paradisbukta spiller også Samsara Blues Experiment, et tysk band Bukta-gjengen virkelig har tro på, og som spiller en herlig mix av blues, psychrock og stonerrock. Jeg har en jobb å gjøre med å lytte meg opp, noe jeg óg må gjøre med et annet Paradisbukta-band denne kvelden,  det canadiske hardcore-/punkbandet Metz. På Little Henrik er det Barren Womb som avslutter konsertene på den minste scena for denne gang, og det er jeg ganske sikker på vil bli en intens og heftig affære.

https://www.youtube.com/watch?v=krGDNbT4CSE

På VT på HT skal nok et Leirvaag-band spille, den beintøffe og hardtslående duoen Jabba fra Sørreisa. Det blir tøft, det. Og som om ikke det er nok så avslutter selveste Nick Oliveri’s Death Electric hele sulamitten . Hah! Om ikke det tar pusten fra deg, så er det bare å konstatere at du er beinhard og har kondis som en russisk fotballspiller.

I tillegg til dette programmet så regner jeg det som sikkert at Robert og Kari inviterer til mini-konserter på Backbeat hver eneste dag under festivalen, seanser som er direkte nydelige, og som burde sørge for køer helt ned til Grønnegata. Som vanlig er jeg veldig spent på hvem som dukker opp der. Hadde jeg fått velge og vrake ville jeg ha endt opp med Thåström på torsdag, Franska Trion fredag og Sivert Høyem på lørdag. Det hadde vært noe!

Vi ses i Telegrafbukta om noen små uker. KJØP BILLETT! 

Sjekk gjerne ut spillelista under her for å bli overbevist.

https://open.spotify.com/user/johnnywilhelmsen/playlist/3c8dRuShBPYZeS8nYMRkMZ?si=JGKYwWqtQn-7d83WXFHZ8A