Den Enkle Andreskiva

Sunshine Reverberation - Hive Mind (Westergaard Records)

Drøye ti måneder etter den kruttsterke debuten er tromsøbandet Sunshine Reverberation klare med oppfølgeren, det såkalt vanskelige andrealbumet. Problemet er bare at Karl Erik Djupnes, Roger Tunheim Jakobsen, Jon Andre Dalbakk og Erik Sigurd Pettersen ikke har skjønt at dette skulle være en særdeles vanskelig jobb. De har ikke fattet at det skal være en uhyrlig komplisert affære å følge opp en debut som fikk undertegnede ut i spagaten, og sendte meg ut i en konsert-bonanza som endte med at jeg så bandet fem ganger i fjor. Hive Mind er den naturlige fortsettelsen på en reise mot å bli landet beste, kuleste og tøffeste psychrockband, for der bare må de ende opp. At dette er kortreist rock'n'roll er det ingen tvil om, innspilt i Rossfjordstraumen og gitt ut av Westergaard Records. Akkurat dette gjør det hele ekstra imponerende, for det er definitivt et internasjonalt snitt over våre venner i Sunshine Reverberation.

Debuten var en fest satt sammen av ekko, vreng og alskens 60s-effekter, tuftet på fete riff og heftige komp, og selvsagt er dette essensen denne gang óg. Men, der de ved første forsøk serverte oss et mer klassisk album med låter som satt som et skudd, nynnbare refrenger og riff man kunne hente fram luftgitaren til, har de sørget for å komme seg lenger ut i stratosfæren denne gang. Jeg vet at gjengen digger mye klassisk garasjerock som 13th Floor Elevators og The Sonics, men som referanser for hva de lar seg påvirke av er dette på langt nær nok. De lar seg begeistre av alt fra soul og jazz, til krautrock og syrepop, og interessant nok er dette veldig hørbart på Hive Mind. Dette er spesielt framtredende på åpnings- og avslutningssporene, instrumentalene "Semantic Satiation" og "Experimental Neurosemantics", men lurer seg óg inn i enkelte partier i andre låter.

"Try to Float" er en sånn låt. Her snakker vi om en rakker som får meg fremst i klærne, opp på tå, og klar for det meste. Jeg får rett og slett lyst til å ta på meg joggeskoene og løpe så svetten siler. Et intens og passe monoton komp, og gitarer i alle kanaler. Erik Sigurd og Karl Erik har definitivt vokst som gitarister, og storkoser seg virkelig her. Can er et band som kommer i hu, samtidig som bassist Jon Andre gjør en vanvittig heftig jobb på kompsiden sammen med kompkompis Roger. Karl Erik nevnte såvidt at Motown-skiver har vært en inspirasjon, så da skjønner jeg joggeiveren min litt bedre. Andresporet har blitt en stor favoritt å ha på øret når jeg er ute og beveger meg, og funker sammen med "Semantic Satiation" som en førstelåt på skiva. Ja, så synger pinadø Karl Erik tøft som Fanden her, og har lagt til en alen i vekst når det kommer til synging. Fortsatt synger han med mikrofonen langt ned i strupen, og selvsagt er det ekko og annet snadder som kommer ut av høyttalerne, men intensiteten og koringen gjør det hele det lille ekstra poenget som manglet på kulhetsskalaen.

Karene i Sunshine Reverberation, fra den spede starten på 50-tallet, da de dessuten var en kvintett. Her koser de seg med blankt i glasset. F.v.: Jon Andre Dalbakk (bass), Miles Davies, Roger Tunheim Jakobsen (trommer), Karl Erik Djupnes (vokal og gitar) og Erik Sigurd Pettersen (gitar).

"Okinawa" er en aldri så liten kjappis, på alle måter. Låten klokker inn på 2:44, riffene er kjappe og tighte, mens Roger og Jon Andre garantert la igjen svette i studio under innspillingen. Da jeg hørte skiva for første gang, etter å ha fått tilsendt ei lydfil for et par måneder siden, slo det meg at hele side A kunne vært en lang, dronete låt, mye pga av at det neste sporet, "Golden Rule/Silvery Smog", er verdens mest naturlige fortsettelse av "Okinawa". Vi er i garasjen nå, Sunshine Reverberation demonstrerer til fulle at de er oppfostret på den første Nuggets-boksen, og at de digger den andre. Kompet er av det sammensatte og funky slaget, høres tidvis komplisert ut, og skaper rom for gitarutflukter for Karl Erik og Erik Sigurd. Dette rommet fyller de så til de grader, såpass at jeg får litt Grateful Dead-vibber. Allikevel er det 60s-scena fra UK og samtidige amerikanske band som Electric Prunes, Count Five og The Litter som best beskriver det de driver på med. Dette inntrykket forsterkes når de avrunder side A med "Tanqueray", og jeg innser at jeg har funnet et nytt favorittalbum å ha med meg på trimturene. Hive Mind har allerede vært med på en rekke runder rundt i Kristiansund, på et par toppturer, og ikke minst spaserturer i mørket langs Senjaveiene. 

Når vinylen snus blir det mer av det samme snopet. Dronete og småskitne "You" byr på Karl Eriks mest intense og skrudde vokalprestasjon, gitarangrep type MC5, og ikke minst så er det en av de feteste låtene jeg har hørt i år. Jeg bare må ta tak i volumknappen å dra på litt ekstra når side B skal under stiften. Det skal ikke mye fantasi til for å se at dette vil være en låt som blir særdeles interessant live. Og, det fortsetter bare i samme spor med "I Can't Remember". Dette er så stilsikkert og heftig at de fineste superlativene må hentes opp av skuffa. Sunshine Reverberation har noe ved musikken sin som er så genuint og ekte, noe særdeles egenartet gjennom lyd og de små tricksene de lurer inn i låtene sine, som her etter rundt 2:15. Enkle enstrengerssoloer, funky komp, og en melodi som bare bygges større og større ettersom sekundene går. Og, igjen må jeg trekke fram komet, og ikke minst Jon Andre Dalbakks traktering av bassen. Jon Andre kommer ofte i bakgrunn, merkelig nok siden det er han som gjør mest av seg på scena. Faktum er at han har blitt en vanvittig solid bassist, og sammen med Tunheim Jakobsen sørger han for at Karl Erik og Erik Sigurd kan gjøre hva faen de vil: det låter drittfett uansett.

Så, på tampen av skiva, gjør de en vri av de sjeldne. "Pink" er noe så overraskende som en "indiepop-låt", og kan minne om en krysning av Mac Demarco og Unknown Mortal Orchestra. Her er det bare for P3, P13 og andre radiostasjoner som tar mål av seg å bringe ny, fet, norsk rock ut til folket og kjenne sin besøkelsestid. Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at det er en låt halve Norge da ville ha gått rundt og nynnet på. En bortimot strøken pop-låt som bør gjøre noen og enhver lett i kroppen. Som nevnt rundes Hive Mind av med instrumentalen "Experimental Neurosemantics", og Sunshine Reverberation avslutter på sitt mest psykedeliske og krevende, som seg hør og bør. Albumet er neppe for alle, men om du gir det litt tid og noen runder så garanter jeg at du vil finne mye musikalsk glede i rillene.

Sunshine Reverberation har gjort det igjen, og leverer en innertier av et album. Jeg gleder meg allerede til neste album, og til å se dem live for tusende gang. Ryktene skal ha det til at livesettet har blitt veldig mye bedre, noe som er sjukt med tanke på at de var elleville i utgangspunktet. Gratulerer, karer!

https://open.spotify.com/album/6FkS6EvA0p4v9Zqf7IgTa7