En liten historie som ikke er en historie

La meg fortelle deg en liten historie. En feiende flott og fengende historie jeg simpelthen ikke kan brenne inne med. Jeg har dog et aldri så lite problem. Og det vil si; jeg har ingen historie å fortelle deg... Men, la meg likevel prøve, sånn bare for å prøve.

Det er jo kjent, eller bør være det for dere som har lest The Wilhelmsens, og har vært innom våre Facebooksider, at undertegnede har møtt litt på veggen hva plateanmeldelser angår, og siden nettopp plateanmeldelser er en viktig del av hva vi holder på med her, er det jo litt uheldig når man møter på den berømte veggen og havner i en slags skrivesperresituasjon. Eller... Hør: går over i en "sytkuksituasjon", som en en kar så fint klarte å kalle det. Og dette er en skrue som ikke kjenner meg i det hele tatt (av og til lurer jeg på om det er NOEN i det hele tatt som kjenner meg). Og det er greit det. Vi kan godt kalle det for syt. Vi bor jo i et skikkelig sytkukland. In the land of the sytkuks, the biggest sytkuk is king. Så denne fyren har sikkert rett. Og om han ikke har det, kan jeg rett og slett by på det, og la det komme ham tilgode. Såpass røuse for man være.
Meeen... når det er sagt, skal det sies at 99.9 % av responsen på skrivesperra, eller hva faen vi skal kalle det, har vært fantastisk fin og forståelsesfull. Folk flest har jo en tendens til å være høflige, og i denne sammenhengen synes jeg også at det kan være på sin plass - i og med at dette er et frivillig og ulønna tiltak vi gjør av lidenskapelige grunner. Helt egoistisk og lystbetont. Så, for å avrunde tematikken litt kjapt her, må jeg si det har smertet meg kraftig, det faktum at jeg har gått tom for ord når det kommer til å si noe næringsrikt og fornuftig om ny musikk. For jeg føler, og har følt, at jeg rett og slett bare gjentar meg selv. Og kanskje er det det jeg er i ferd med å gjøre akkurat her og nå. Jeg har svart belte i gjentagelser.

Nå var egentlig ikke dette historien jeg skulle fortelle. Det var bare noe som kom ryende ut i det jeg satte meg til rette ved PC-en (som står på kjøkkenet for anledningen). Og det er jo som jeg allerede har statuert, ingen konkret historie på gang her. Det som er saken er nemlig den at jeg ble sittende i favorittkroken å lytte til Townes Van Zandt's "No Deeper Blue" mens jeg tittet på et kunstverk jeg fikk av en meget generøs og dyktig kunstner (la oss kalle han Jan Iversen, siden det er hans navn).
Så, mens noe som må kunne kalles et troperegn raste mot taket over meg og mot bakken rundt her, ble jeg sittende å savne tiden da jeg våkna med et brennende ønske om å skrive noe fantastisk om musikk jeg elsker. Slå opp gluggene, løpe ut på kjøkkenet for å mekke kaffe, og så bare sette meg rett ned å hamre løs på tastaturet - omringet av musikk av forskjellig slag. Musikk jeg elsker, eller vet at jeg vil komme til å elske etter hvert som tiden passerer. Jeg ble sittende å se på dette bildet som illustrerer en kjent fyr som faller ut av vinduet, og fant fort frem til at det er nettopp det jeg også gjør. Jeg faller ut av et vindu, og vet ikke om eller når jeg vil komme til å lande. Få fast grunn under støvlene, eller bare knuses mot avgrunnen. Nå gjelder heldigvis ikke dette for livet generelt, men for denne helt konkrete situasjonen med meg og mitt lille omtalerproblem. Jeg har danset tango til krampa har tatt meg, og akkurat som Tom Waits på dette kunstverker som er inspirert av låta "Tango Till They're Sore", faller jeg nå ut i intet med konfetti i håret. Og konfettien, er savnet etter å kunne fortsette med det jeg elsker aller mest. Et savn som egentlig består av ren lyst. Lysten til å formidle noe om all den fabelaktige musikken som skapes i dette landet, og ellers rundtom på denne konfliktfylte kula vi befinner oss på. Eller kanskje jeg rett og slett er ferdig med disse omtalene, og bare trenger å finne en annen vinkling som samtidig har musikken, og lidenskapen rundt, i seg. Jeg vet ikke. IKKE.

Så mens Townes sang om død og fordervelse, mens regnet banket ned i bakken, og Tom bare falt ut av dette vinduet, tenkte jeg at jeg skulle sette meg ned å prøve på nytt. Atter en gang, nok et forsøk. Prøve å anmelde noen av de platene jeg har liggende, og som jeg fortsatt ikke har fått omtalt. Disse utgivelsene som gnager på min samvittighet enda jeg har bestemt meg for at det ikke skal skje. Men så snart musikken fyller huset, eller mitt hode/hjerte, skjer det noe. Det er som om garden kommer opp i en jævla fart. Som om musikken jeg tenker å skrive noe om, er min verste fiende, og det eneste jeg kan gjøre er å slå den i hjel. Knuse den med et voldsomt slag. BANG BANG - YOU'RE DEAD!

Hm... Når jeg lytter til den samme musikken uten tanker om å skrive om den, går det helt fint. Da flyter jeg rundt i velvære, som man gjerne skal om man elsker tonene som dukker opp. Så det er et ufint fenomen vi her snakker om. Et slags komplott. En djevel i speilet, eller en slags konspirasjon om at nå får det faen tute være nok... Krefter som jobber mot sin hensikt, eller enda verre. Med den.

Så Tom faller, Townes messer og grynter om det store hullet der kjerringa fra helvete regjerer, himmelens sluser er vidåpne, og jeg sitter midt oppi alt dette å prøver å skrive noe, bare for å skrive. Kansje jeg med dette håper på at noe skal løsne..? Og kanskje noe allerede har løsnet. La oss bare håpe at det ikke er de siste skruene.

Håper jeg kommer på banen med noe fruktbart snart. Ah... Dette satans håpet. Konfettien i mitt hår.

Gudene skal vite at det er nok musikk å skrive om der ute. Eller. Kanskje jeg bare skal skrive om mer personlige greier. Ting med et større tema. Skrive om plateselskaper jeg verdsetter, bandkataloger jeg har et nært forhold til, eller om konserter jeg har vært på... Noe må komme.

Jeg trenger kanskje å sørge for at skriving blir min jobb. At jeg får lønn for å skrive. Som en forfatter eller som en skribent for et eller annet magasin. Som et eller annet med lønning i posen, og ikke bare urent mel. Det ansvaret ligger jo kun i mine hender. Jeg må jo prøve meg om jeg skal komme noen vei. Det er bedre å hoppe langt, og falle, enn å hoppe kort og stå. Dette bruker en av mine faviorittforfattere å si. Han har til og med sagt det til meg mens han satt bak rattet i sin kjære pickup og viste meg rundt i sitt forfatterskaps geografiske univers. Jeg vet han har rett. Og dessuten: Det er vel faen tute på høy tid å skaffe seg noen ambisjoner nå. Bli litt ambisiøs oppi alt dette dillet. Jeg har jo for faen vært gift i to uker. Det er kanskje på tide å bli voksen.

God helg.