Høres det rart ut? Bare slapp av, for det er helt naturlig å tenke det om man er ekstra glad i, for ikke å si, avhengig av kunstformen. Vi er heldigvis mange som har det sånn. Vi bruker musikk. Suger den inn og trykker den til vårt bryst. Lever i den og holder oss flytende med den.
Det å plutselig få full oversikt over platesamlinga etter år med rot og tilfeldige plasseringer, kan være ganske overveldende - selvsagt på en meget positiv måte. Med ett skjønner du at musikksmaken er meget bred, samtidig som denne bredden er mer enn forsvarlig nok. Å få konstatert at du ikke har noe som kan kalles bomkjøp, og at skivene som for eksempel sorterer under "jazz", er flere enn du kanskje hadde antatt eller husket, er ganske så tilfredsstillende.
Hvordan var det egentlig det begynte? Er det mulig for et individ å huske noe sånt? Hva var det som gjorde at interessen våknet så tidlig? Rundt og midt i all denne fantastiske musikken, mener jeg.