Imponerende debut fra norske KitFai

KitFai - The Things You Left Us (KitFai Records)

Jeg skjønte meg ikke på navnet KitFai. Hva f... skulle det bety liksom. Ordet som fikk meg til å tenke på japanske klesdrakter eller en eller annen sushi-rett til å begynne med, plantet seg etter hvert i skallen sammen med selve bandet og musikken som kom ut av det, og til slutt skjønte jeg at det passet perfekt. Debutalbumet The Things You Left Us høres ut som KitFai, hva enn det måtte være. Og det høres både tøft og vakkert ut.

Det er umulig å si om det som har kommet ut av høytalerne i ukesvis er mer pop enn det er rock. Det er utvilsomt noe som passer inn i det begrepet, "indie" etterhvert har endt opp som, og det er fengende. Jævlig fengende. Til tider sitter jeg her og tenker på det som var progrock eller progpop på åttitallet, mens jeg samtidig kjenner at noe av det som var resepten på nittitallet har viklet seg inn i strukturene og låtoppbyggingen. Ikke tilfeldig, er jeg sikker på, men likevel.

Men la oss for all del ikke rote oss bort i sammenligner igjen. KitFai er en kvintett som på suverent vis skiller seg ut fra mesteparten vi får servert her på bjerget for tiden, og som får meg til å tenke at lille Norge kan høres jævla stort ut vurdert ut fra det musikalske uttrykket her. Denne gjengen får gamle "som det stiger frem", til å virkelig stige frem. Både med sin melankoli og sin kraft generert av et til tider tungt batteri som er omringet av fete gitarer. Og i midten, en klokkeklar og presis vokal - full av både styrke og følelser.

The Wilhelmsens må også få lov til å berømme coverarten, for å bruke et helnorskt uttrykk. For den er utrolig flott, og ikke minst ganske så beskrivende for det vi får servert av musikk. Remi Juliebø (Deformat) har virkelig funnet kjernen her, og han har skapt en innpakning som lett matcher stilen mange progband (og andre) hadde på syttitallet. Tøft og på tide med coverart som dette.

[embed]https://youtu.be/vpxTxpftekM[/embed]

Så var det bandet da. Bodil Kvangarsnes på vokal, Andreas Engeseth på gitar, Markus Lind Aase på gitar, Rein Blomquist på bass, og Arne Steinar Myrvang på trommer.
Denne gjengen har visstnok holdt det gående i fem år allerede, og de ga ut sin første EP Grip, i 2015. Nå er de altså her med sin første langspiller, og den har tatt sitt tak i meg gjennom de siste ukene. Med sin melankoli, sitt lyriske terreng, og med sine grandiose oppbygninger som sniker seg innpå gjennom versene og får sin fulle utblåsning i refrengene, trenger de inn i poprock-hjertet mitt for å dukke opp igjen mens jeg minst venter det. Kanskje når jeg står der å stirrer tom ned i frysedisken etter noe å ha til middag, eller langs de endeløse landeveiene som omgir meg i hverdagen:

"Faen, der var den låten igjen... Hvem var det nå som hadde den..."

Så kommer jeg på at det er det nye bandet (i min verden) KitFai. Snedig, ikke sant, og som regel et godt tegn. Disse bør passe for enhver radiokanal som vil fenge sine lyttere med musikk.

Albumet er fullpakket av fete låter. Noen er kanskje ikke helt der de kunne vært, men også de er med på å gjøre skiva til en helhetlig og gjennomført opplevelse. De tre første er killere. "The Way Ahead", "Something Real" og "Better". Så har vi "Rush of Fear" (representert live i lenken ovenfor), og ikke minst sistesporet "Fall". 

Dette ti låter lange albumet som tikker inn like under førti minutter, har en ekstra låt, spør dere meg. Og det er produksjonen som er fast i fisken, men samtidig løs og luftig nok til å gi rom for det vakre og utsvevende. Andreas Westhagen med co-produsent Tobias Flottorp Heltzer har gjort en vidunderlig jobb her, og de fortjener lett en grammy for innsatsen. Dette er en imponerende debut som skiller seg klart ut fra det som ellers foregår her til lands for tiden.

[embed]https://open.spotify.com/album/2QKtJItREWud5yf43etLzE?si=J9rgkw6wQs2x2LnBAEj75g[/embed]