Nakent og vakkert med nerve og atmosfære

Torun Eriksen - Luxury and Waste (Jazzland Recordings)

Det oppstår en naken, sårbar styrke, som pendler mellom lyrikk og melodi, når Torun Eriksen og Kjetil Dalland på sin minimalistiske måte blottlegger og fremfører sangene på Luxury and Wasteland.

Vi havner ved kjernen til hver sang der atmosfærene hele tiden understreker nerven, og der styrken på mange måter er selve sårbarheten i fremførelsen. I dette landskapet er det ikke lett å unngå følelser som i sin tid oppsto da Joni Mitchell og Jaco Pastorius virket sammen, uten at jeg skal trekke noe direkte sammenligninger - jeg bare nevner det i forbifarta. Kjenner det er relevant her jeg sitter.

Samarbeidet mellom disse to har eksistert i over 20 år, noe som på mange måter avsløres underveis på dette albumet som har vært ute i to måneder nå. Kjemien stemmer så godt at det melodiske landskapet hele tiden fusjoneres og gjør elbassen og stemmen til en demokratisk tango der den ene leder an for i neste øyeblikk å la seg lede. Det er både vakkert og intimt, progressivt og svevende. Stilartene som streifes innom er mange, og de betyr egentlig veldig lite i den store sammenhengen. For denne dynamikken er som en helt egen gren på det store musikalske treet - det som brøt opp fra grunnvollene og skapte uttrykkene i begynnelsen av musikkens mange retninger.

Jeg kan ikke befri meg helt fra å tenke litt på Radka Toneff, som jeg har lyttet mye til det siste året. For Torun har et eller annet i sin tilnærming til melodi og tekst som kan påminne om sangerinnen som under tragiske omstendigheter forlot oss for mange år siden. Er det noe med klangen, er det stemningen og innlevelsen? Jeg tror det er en kombinasjon av alt som har med å leve seg inn i en komposisjon å gjøre. Finne flyten i det nakne landskapet uten andre hjelpemidler enn to hender og en røst, et hjerte og det kognitive nærvær.

Komposisjonene er upolerte og inn til beinet åpne med et tekstlandskap som taler om tid, og alt som følger med den i begge endene av skalaen. Det å vise medfølelse med det som skjer rundt en, og samtidig det som bare kan oppfattes som egoisme. Lys og mørke, det å stå på utsiden, eller det å være midt oppi det. Det handler om rettferdighet og urett, og i det hele tatt polene i det å eksistere.

Det samme kan man egentlig si om melodiene og den instrumentale tilnærmingen. Her finner vi alle referansene til livets gang om vi bare slipper garden ned og kjenner etter hva som skjer når musikken gjør sitt med følelser og sinn. Produksjonen er også av en slik kvalitet, at den inviterer oss som lyttere helt inn til kjernen av hver enkelt sang, noe som i seg selv er en dristig bragd. Men både Torun og Kjetil lykkes med dette, og de setter sine musikalske fargenyanser i full sving gjennom hele dette albumet som tikker inn på en drøy halvtime.

Jeg vil også legge til at gode eksempler på dette næringsrike og progressive uttrykket duoen skaper, er en låt som "Shopping On a Rainy Day" der bass og stemme er som et helt orkester (bruk fantasien), og den nye versjonen av "Glittercard" som bare vandrer avsted i harmonien av klang og atmosfære.

Luxury and Waste er en naken perle av et album der overflate og kjerne spiller på lag og til sammen utgjør en helhet der det eventuelle savnet av andre musikalske elementer er fullstendig fraværende. Vi kan godt si at sangene krever sitt av lytteren i disse stømlinjeformede tider. Men, hvis du tør å slappe av for en stakket stund, vil du med stor sannsynlighet finne en slags avstressende frelse i materialet du får servert. Jeg håper det for din del.

[embed]https://open.spotify.com/album/1N3wClxD2MZop9UDEzAd7B?si=PhixS8VVS1m29mSYUp1Ilg[/embed]