Skogens Egen Komponist

Erik Lukashaugen - Vi Eier Skogene (Øksekar)

Februar beveget seg sakte mot mars første gangen jeg hørte Erik Lukashaugen. Jeg bodde i Oslo og hadde vært på en typisk tur i Østmarka med min kjære hund Jonas. Året var 2013, og den morgenen snublet jeg over det vakre og meget tiltalende navnet Lukashaugen - da jeg leita etter noe nytt å lytte til via Spotify. Eriks musikk sørget for at jeg straks ble dratt inn i et univers som fint kunne vært lydsporet til turene i Østmarka, og husker jeg ikke mye feil, tok jeg kontakt med mannen for å formidle min beundring. Og fortsatt før februar hadde rukket å bli mars, plumpet "Sliteren" (som vi gjerne kaller Lukashaugens debut) ned i postkassen, og dagen etter, hadde jeg altså omtalt min første norske plate i min gamle blogg, "Onkelmorten".

Omtalen ble sågar trykket i "Børli-stikka" (husker ikke hva dette bladet het i farta), og jeg var ikke så rent lite stolt da jeg fikk et eksemplar tilsendt i posten. Min første norske omtale hadde havnet i en liten papiravis, eller fanzine om du vil. Det var stilig.

Det sier seg selv at jeg elsket denne musikken umiddelbart. Det delikate akustiske terrenget som omgir, eller omfavner Børlis lyrikk, gikk rett hjem både hos min samboer (nå kone) og meg, og siden den gangen for godt over fem år siden, har Lukashaugen med sine vakre melodier vært å høre mellom veggene her - óg de som rammet oss inn i Tigerstaden. Sangene spilles også i bilen, må vite. Nå som vi bor omgitt av endeløs skog i alle retninger, er det fint lite som matcher stemningene Lukashaugen og hans gjeng - Arbeidslaget, fremkaller når vi setter oss i vår trofaste Peugeot for å finne en grusvei mellom høye trær og lange skygger, lysninger og overveldende natur.

Før jeg oppdaget Erik Lukashaugen, Elverums store komponist og sanger, var Hans Børli bare et navn for meg. Et kjent navn kanhende, men likevel et som ikke sa meg så alt for mye. Men nå, takket være vår kjære visesanger fra taigaen, føler jeg at Børlis lyriske univers har kommet til meg for å bli. Måten den gudbenådede lyrikeren og dikteren beskriver skogen på, er så gjennomgående ren og utilsminket rå, så presis og likevel så tankevekkende, så jordnær og drømmende, at den selvsagt mangler sidestykke. Jeg kjenner at hver eneste setning hører hjemme i de omgivelsene hvor jeg befinner meg, og at Hans hadde meget voldsomme følelser for skogen og alt hva det innebærer. Av og til kjenner jeg dessuten at jeg er en litt overflødig brikke i dette universet. Ikke når det komme til å suge inn hvert vindpust, hvert fallende løv og hver minste lyd fra alt som holder til her, men når det kommer til den følelsen det må ha vært når arbeidsdagen var omme for en skogsarbeider og kvelden hang ubønnhørlig over tretoppene. Da føler jeg, uten at det blir så alt for plagsomt, at jeg egentlig bare er en unyttig liten mann som kun bivåner alt som var ment for så meget mye mer. Men nok om det. Jeg er ufattelig ydmyk og glad for at jeg får våkne og sovne i den uendelig store skogen hver eneste morgen og hver eneste kveld. Jeg er også ufattelig glad for at det finnes folk som Erik Lukashaugen og Hans Børli. Folk som forstår og forstod verdien av hver minste kvist, hvert vindpust og hvert eneste lille vingeslag fra hva det måtte være for fugl.

Ja, som du skjønner vil fascinasjonen for skogens mystikk og romantikk ingen ende ta, når jeg åpner mitt værslitte gamle hjerte. Og det får så være. Men her jeg sitter etter å ha slettet avsnitt etter avsnitt, setning etter setning, i denne omtalen, vet jeg jo at det er Eriks nye album, "Vi Eier Skogene" jeg skal si noen ord om. Og det skal jeg.

Foto: Erik Larsen

Nå skal det sies at Børlis lyrikk ikke akkurat skriker etter en melodi. Rytmen og fasongen hans dikt ofte har lever meget fint uten å bli tonesatt. Dette kan jeg lett se sånn rent retrospektivt for min egen del. Men siden jeg kom inn i dette universet (i den grad jeg har det) gjennom Lukashaugens sanger, er det nesten så jeg krever en snedig melodi av vakre toner og lekende melodiføring når diktene sniker seg inn under huden. 

Jeg var så heldig her i våres at jeg fikk ta del i det å lytte på testpressingen til "Vi Eier Skogene". Det var selvsagt en stor ære, og en minst like stor opplevelse. Det føltes nesten som om jeg endelig fikk adgang til å ta den stien jeg alltid bare har vandret forbi på mine turer i skogen. Som om sperrebommen åpnet seg og jeg kunne tre inn i ukjent terreng der skogen lå mørkere enn ellers rundt omkring. Og tro det eller ei. Det mørket jeg hadde enset da jeg før bare skrittet forbi, ja det åpenbarte deg ganske så umiddelbart etter bare et par skritt inn. For det er en litt mørkere Lukashaugen, og en noe mer skyggefull Børli som trer fram denne gangen. Der leken og det litt uskyldige figurerer på "Av en sliters Memoarer", er det det litt mer alvorstunge og dype som utspiller seg på "Vi Eier Skogene". Vi snakker ikke Townes Van Zandt-mørke, eller rett til helvete her, men om vi kjenner på det og lytter godt, er det mye av det mørket Børli hadde i seg som trer frem nå. Og dette forsterkes ofte av bærekraftige og meget gode komposisjoner. For Erik har funnet frem i sitt eget indre når han denne gangen har fordypet seg, og i menneskets sjel, har kjent litt på vibrasjoner rundt både eksistens det det som eventuelt kan dukke opp når den opphører.

Jeg har ingen planer om å analysere lyrikken her (selv om jeg tror jeg kunne gjort det med en viss troverdighet), for det mener jeg er lytterens privilegie å gjøre selv, gjerne i takt med gjennomlyttingene. Og her er nettopp gjennomlyttinger et nøkkelord. Jo mer du lytter til disse sangene med sine tilhørende dikt, jo dypere inn i skogsarbeiderens sjel, og inn i skogens dyp, kommer du. Det kan jeg garantere deg. Bare lukk øynene, guff opp volumet, og forsvinn av sted i ditt eget tankeverk.

Arbeidslaget, Lukashaugens egen gjeng, gjør at mine oppfordringer lett lar seg gjennomføre. De maler musikalske landskaper det er lett å drømme seg bort i, óg sågar gå seg vill i, om du har den kapasiteten. Og den har du nok som den musikkelskeren du er. Tarjei Nysted med sin fele, sin nøkkelharpe, sin mandolin, bratsj, dreielire eller Moog Taurus, Bjørge Verbaan på sitt tråorgel, piano eller trekkspill, Annar By på elgitar og banjo, Ellen Brekken på bass, Krister Skadsdammen på steelgitar, dobro og wissenborn og Jørund Fluge Samuelsen på munnspill og lekepiano, gjør at det musikalske landskapet trer fram som var det selve skaperveket som åpenbarer seg. De instrumentelle strukturene denne gjengen med Erik i spiss er i stand til å fremkalle, gjør hele reisen til en genuin og rett fra grunnen, nydelig og sterk opplevelse. Sånn er det med den saken.

Foto: Erik Larsen

Albumet åpner helt fortreffelig med den helt nydelige "Skogsmorgen". Det musikalske landskapet tar oss direkte med inn i en manns dypeste kammere, og vi forføres i senk fra første drag med den store musikalske saga. Så er det tittelsporet som forteller oss at vi eier skogene akkurat som en mor eier sitt barn. Det er virkelig noe det kan lønne seg å dvele litt ved. Erik er 100% prosent inne i melodien og lyrikken, og arbeidslaget tryller frem den perfekte atmosfæren. Så trer "Louis Armstrong" frem og skiller seg litt ut med sin mer rockeprega struktur. Rock i retning en fyr som Mike Scott, for eksempel. Låta er rett og slett genial, og avslører virkelig hva som bor i Lukashaugen når det kommer til å få fasong på litt utilgjengelig lyrikk med tanke på å plassere den i en låt. Men det gjør han, og han gjør det som om det var det som hele tiden var meninga. Diktet har bare stått der å ventet på dette øyeblikket.

Den litt sånn tivoli/Tom Waits/ fransk inspirerte (min mening) "I Usle Koier" tar øyeblikkelig tak i oss. Her havner vi i skogens hjerte, og vi får kjenne litt på stemningene jeg forestiller meg var sterkt tilstede i hine hårde dager. "Dagene og Drømmen" er noe av det vakreste jeg vet for tiden. Det er noe med den enkle melodien vår komponist fra de dype skoger har komponert her. Atter en gang er det umulig å ikke føle litt på hva som skal til for å gjøre denne lyrikken så utrolig perfekt for en vakker sang. Jeg har tenkt litt på det, og jeg har funnet svaret. Kunst. Det er kunst som skal til. Jeg har grått et par tårer her, let me tell you. Hvordan kan jeg la være.

Første gangen jeg hørte "Skogens Sang" kjente jeg igjen flere steder vi har rundt oss her hvor vi bor. Mystikken, det trollske, dynamikken og den kommende óg gående, pulsen. Skogens pust, so to speak. Her har Lukashaugen latt seg inspirere litt av sine gamle helter i Led Zeppelin. Hvis du legger øret helt ned mot skogbunnen her, kan du høre "Whole Lotta Love" langt der nede i jordens indre, og hvis du lar følelsene ta overhånd, vil du se skyggen av Edvard Grieg i ditt sidesyn. "Hver Liten Ting" er en sterk tekst i en utrolig velkomponert låt. Her er det mange følelser i sving. Følelser bare naturen kan gi oss som har sansene med inn i hverdagen. Høres det rart ut? Vel, jeg vet hva jeg mener. Så kommer "To Svarte Karer" deisende gjennom skogen. Her går Erik og Arbeidslaget rett inn i countryland, som om det var den mest naturligste ting i verden (noe det antagelig også er). Country med en deilig folkdreising. Fabelaktig låt.

"Syng Liv I ditt Liv" har fått en stor plass i meg siden den dukket opp i min musikalske horisont. Og det er klart at det kom tårer og store følelser til overflaten her. Bare hør, og bare tenk på ditt eget liv. Vær så snill, om du tør. Dette er bare så jævla bra. Sistelåta, "Gleden", er en stillferdig, nesten hypnotisk opplevelse som passer veldig bra til å etterlate et siste avtrykk - før du kanskje tar turen ut i din egen natur - jeg mener den du har tilgjengelig der du befinner deg.

Produksjonen her er rett og slett genial. Naken, ren, nesten klangløs. Akkurat som skogen. Det er Erik og Jørund Fluge Samuelsen som har stått for knottrattinga. 

Om du vil oppleve dette albumet helt optimalt, anbefaler jeg at du kjøper vinylutgaven.

[embed]https://open.spotify.com/album/0KWWAF76ItXJq3SrvcZZex?si=xuYU87_cQhyplaAHpXwgUQ[/embed]