ABSOLUTT KOLOSSAL

Alt Som Har Hendt, som dukket opp i 2017, og som fikk en særdeles bra mottagelse fra et samlet pressekorps (hvis det finnes sånt noe i musikk Norge), óg som ble nominert til hele to spellemannpriser, var på mange måter en perfekt plate i rock-landskapet. Til og med Erlend selv tenkte at han hadde nådd taket med denne utgivelsen, og at dette var det beste han kunne få til med de ressursene som lå til rådighet i både bandet og i han selv. Men der tok han altså feil. For det viste seg fort etter at prosessen var kommet i gang, at det var nok av kvaliteter i det han allerede hadde i umiddelbar nærhet. Han hadde bare ikke fått det maksimale ut av alt så langt. Når han skjønte at det var mer å hente i det som var tilgjengelig, óg fikk Roar Nilsen (The Dogs) med på laget, var det bare å gå i gang. Og etter min mening: gikk de i gang med å lage norsk rockehistorie. Noe de nå har gjort.

Brenn Siste Brevet er både tyngre og mer komplett i formen enn noen av mannens tidligere utgivelser. Dette er mer utpreget melankolsk og mørk rock med alt som hører inn under her, og mannen med De Rotløse i ryggen, har virkelig funnet sitt rette uttrykk med et sound andre like gjennomførte rockere egentlig bare kan drømme om å finne. Alt klaffer så til de grader overbevisende fra første tunge basstromme kick, til siste hjertesukk, at undertegnede har ved flere anledninger vært nødt til å gå noen runder rundt i huset for å skikkelig ta inn at dette er sannheta. At dette er hvordan rock i den unike Erlend Ropstad-formen, skal låte.

Dette albumet strekker seg mot konsertversjonen av De Rotløse, og selv om jeg aldri har opplevd gutta på konsert, skjønner jeg hva de mener når de hevder dette i presseskrivet. For kjemien her er elektrisk og vakkert følbar som den aller ypperste poesi. Uttrykk og lyd henger sammen som siamesiske tvillinger, og bare understreker Ropstads følelser om at dette er det beste han har gjort. Vi, altså The Wilhelmsens, er store tilhengere av alt fyren har servert så langt, og for min egen del må jeg bare si at dette overgår alle mine meget store forventninger. Egentlig kunne jeg avrundet omtalen her og sagt “Allah og Herregud – dette er den feteste rockeskiva jeg har hørt på denne siden av livet”, men jeg tenker at jeg må utbrodere følelsene litt mer.

Det utartet seg sånn cirka som dette da jeg hørte Brenn Siste Brevet for første gang:

I det første låt, “Når Alt Har Ordna Seg”, bankes ut av hifi-en, og atmosfæren øyeblikkelig tar form, er det som om alt åpner seg, trykker meg tilbake i godstolen og sier “her vil du bli”. Erlend har en følsomhet i stemmen som snakker rett til hjertet, og med en lyrikk få andre, om noen, kan overgå tar han oss med inn i et univers det er jævlig lett å bli helt fullstendig avhengig av. Når de alltid fantastiske strykerne i Oslo Strings kommer inn i låta, og Erlend legger inn et ekstra gir, blir opplevelsen absolutt kolossal. Ståpels og heftige hjerteslag overtar virkeligheta og produserer en ekstase alle vi som lever for musikken er ute etter å finne. Så bare fortsetter det inn i “Exit The Dragon” (vet ikke om vi snakker Bruce Lee eller Urge Overkill her) der fete gitarer setter sine deilige avtrykk, og der Ropstad elegant demonstrerer hvilket utmerket register han har, uten å miste noe av den hjertenære grunnfølelsen han har i stemmen. Nok en perle av en låt (noe som skal vise seg å være veien helt til mål).

Den deilig seige låta “Lenge Lenge Lenge” tar oss litt ned i rockedypet samtidig som den holder oss på teppet. Det deilige langhåra teppet som ligger der det må ligge.
Den helt strålende tromminga til Gunnar Sæther danser rundt Erlends røst, og snur bandet i riktig retning når det er på sin plass. Her legger jeg virkelig merke til hvor jævla godt jeg liker produksjonen, og tenker at dette må bli en etterspurt vare. For hvem vil ikke låte sånn som dette? Og så, ikke plutselig, men likevel litt plutselig, dukker “Du Hang Med Ei Stund” opp. Med en atmosfære og et uttrykk som fint hadde passet inn på Tom Waits’ mesterverk Swordfishtrombones, eller på Bill Fays Life Is People, seiler vi av sted inn i et hjerteskjærende mørke. Og det er så vakkert så vakkert, og så jævla smertefullt på en helt uimotståelig måte, at alt jeg kan gjøre er å bøye meg i støvet før jeg snur plata, nå med om mulig enda større forventninger, og med tanker om at Erlends innlevelse overgår det meste.

Mine første tanker beveger seg i retning Thåström når “Menneske, Kjære Menneske” tar form. Rock noir med sin mørke grunnoktav, et tydelig og enkelt piano, og en lyrikk som tar oss med ned i dypet. Det er mesterlig servert av furet værbitts egen “Pimme”. Ferdig snakka. Så kommer tittelsporet “Brenn Siste Brevet” og bare sementerer det faktum at Erlend Ropstad er en av våre aller beste låtsmeder. Jeg skjønner nå at vår mann har en magisk blyant i sitt penal. Makan til poet og musiker.
Så ryr vi ut i rock’n’roll. “Vi Er De Siste” finner gasspedalen, glemmer bremsene, og bare durer på mot stupet. Utrolig fett.

Den første låta vi fikk servert fra Brenn Siste Brevet, var “Natta Som Er Over Nå”. Å faen for en låt det er. Her synger Ropstad med hele kroppen, og på enkelte steder oser det rett og slett av pur innlevelse og grundig sjel. Når vår man synger “Jeg trodde du hadde et eget system”, og den lille knekken i stemmen på ordet “system” treffer, er det ingen vei tilbake for meg. Jeg elsker Erlend Ropstad. Enkelt og greit. Det er sånne detaljer jeg lever for, og når de dukker opp i låter som dette, er det på sin plass å fyre sigaren jeg aldri finner når jeg trenger den. Så slår vi av forsterkerne og plukker akustiske strenger inn mot en jævla vakker avslutning – med nydelige strykere og like nydelige ord. “Stein I Dine Sko” er rett og slett en vakker vise, en vise som avrunder det beste albumet jeg har hørt på jævlig lenge.

Og bare for å avrunde denne lille omtalen med et par velvalgte ord: Erlend Ropstad er absolutt KOLOSSAL.