Atter et kunstverk

Garden of Earthly Delights er Susannas trettende album, et album med musikk som opprinnelig var et bestillingsverk for VossaJazz i 2017. Nå har hun tilpasset denne musikken for albumformatet, musikk som er inspirert av den nederlandske 1500-talls kunstneren Hieronymus Bosch. Dette har hun gjort sammen med sine disipler i The Brotherhood of Our Lady som består av: Stina Moltu, Ida Løvli Hidle, Ina Sagstuen og Natali Abrahamsen Garner.

Det er ingen forutsetning å ha kjennskap til denne litt obskure kunstneren for å sette pris på Susannas musikk, det kan undertegnede forsikre om. Det holder lenge at du er lutter øre, holdt jeg på å si. Musikken med alle sine nedstrippede komposisjoner har en egenverdi som ikke står tilbake for noen annen stor kunst. For det denne dama holder på med et intet mindre enn stor kunst. Samtidig som vi kan spore musikalske inspirasjoner fra mange forskjellige retninger og noen få konkrete artister, er det hevet over enhver tvil at Susanna skaper sitt eget unike uttrykk når hun tilnærmer seg uansett tematikk.

Det kreves innlevelse for å komme skikkelig inn i Susannas musikalske univers, eller så sies det. Men for undertegnede er det ikke helt sånn. Nå kjenner jeg på langt nær hele katalogen til denne særegne artisten, ennå, og da jeg for ett år siden skulle tilnærme meg Go Dig My Grave, ble jeg umiddelbart dratt inn i et univers som via et pust fra det hinsidige. Det eneste som krevdes av meg, var at jeg senket nåla ned i første rille, og lot det stå til. Jeg var inne i Susannas verden etter få sekunder.

Nøyaktig det samme skjedde da jeg for noen uker siden satte meg ned med den helt nydelig utførte vinylutgaven som utgjør Garden of Earthly Delights. I det tittelsporet, som åpner albumet, traff meg, fikk jeg denne déjà vu-følelsen over meg. Jeg ble dratt tilbake i det følelsesmomentet jeg befant meg i ved siste korsvei, og før jeg visste ordet av det satt jeg der fullstendig ubevist mine omgivelser. Jeg var tilbake i Susannaland, og stemmen som trengte inn i min sjel, var på mange måter hjemme der den hører til, et sted der inne i dypet. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg ellers skal beskrive det.

Det eksisterer ingen bås der Susanna og hennes medsøstre til enhver tid befinner seg, og passer inn, og akkurat det finner jeg svært befriende. Båsen må i tilfelle hete Susanna. Og det er noe åndelig over hele det musikalske uttrykket som skapes, og da særlig i artistens stemme. Kanskje på samme måte som den stemmen Johnny Cash hadde utviklet da han tok fatt på American Recordings-seksjonene sammen med Rick Rubin, finnes det en uforklarlig åndelighet i Susanna Wallumrød og hennes røst. Det sier seg selv at disse to stemmene tilhører hver sitt univers rent vokalt, men inne der et sted, der inderlighet, itensitet og kvalitet blir til, finner jeg en nesten guddommelig kvalitet vi skal lete lenge etter.

Intensiteten i Susannas stemme kan godt sammenlignes med den vi finner i Diamanda Galás' voldsomme røst. Men for min del er Susannas vokal langt mer behagelig selv om den til tider kan oppleves urovekkende. Jeg vil ikke sammenligne uttrykket som formes her med noen andres, selv om det kan spores ting som sikkert har hatt innflytelse på Susanna. For vi snakker i sannhet om noe eget her. Tekstene som omfavner himmel og helvete, idioti, forslukenhet, visjon, mystikk og mye annet i lys og mørke, er hele tiden av det poetiske slaget. Med mange gjentagelser i de forskjellige låtstrukturene, forsterkes ordene helt nydelig i samspill med alt det andre som foregår.

Og det som foregår tilhører egentlig avdelingen for det sparsommelige. Vi overøses ikke med instrumenter og produksjon her, men tvert imot får vi servert en struktur som hele tiden søker å forsterke komposisjonene med minst mulig påvirkning av det materielle. Med det mener jeg at instrumenteringen er særdeles gjennomtenk, og den passer godt inn i budskapet om at mennesket har utviklet en grådighet hinsides all fornuft. Det finnes ingen overflod av virkemidler i denne musikken, bare det som er helt nødvendig for å uttrykke det ønskede lydbildet. Og her ligger noe av genialiteten til Susanna. Hun vet hvor hun skal, og kommer dit, vet hvor hun vil være, og er der.

Susanna er en komponist uten en stor symfonisk samling i ryggen, og nettopp det gjør henne unik. Jeg kan likevel høre det symfoniske orkesteret langt der inne i kjernen av låtene, i alt 15 stykker. Det storslåtte ligger i alle rommene som oppstår underveis, den stillheten som tillater lytteren å vandre rundt i topografien som skapes. Stillheten som forsterker stormen når den kommer, eller rommene som utvider seg når elementene etterlater oss alene med en så vidt hørbar puls. Susanna & the Brotherhood of Our Lady har med Garden of Earthly Delights skapt et kunstverk.