B for Bjørn B for Berge B for Blues

Jeg kjøpte “Blues Hit Me” på CD da jeg var innom en bensinstasjon etter en aften på pub i gode gamle Tromsø tilbake i 1999. Siden ble det vel et par til, men så ble jeg ledet i andre retninger underveis. Sånt skjer av forskjellige grunner, og grunnen det IKKE var den gangen, var at jeg gikk lei av blues. Blues har alltid vært en del av meg. Vel, ikke alltid, men i hvert fall siden jeg hørte Howlin’ Wolf på radio en gang på 70-tallet. Da med låta “Evil”. Den traff, og siden da har Robert Johnson, Muddy Waters, Lightnin’ Hopkins, Stevie Ray Vaughan, Johnny Winter, ZZ Top og en lang rekke andre, kommet til og gjort bluesen til en del av meg. Jeg vil påstå at blues er like viktig som kaffe og kraftige nedturer. Den er like viktig som kjærligheten, og tapet av den. Har du først fått bluesen under skjorta (og blusen, for den saks skyld), blir den der.

Men la oss ikke rote oss bort i historikk og filosofiske krumspring her. La oss heller bare slå fast at Bjørn Berge er en av våre fineste bluesgitarister, i godt selskap med Knut Reiersrud og en hel liten familie med andre av samme slag. Og Bjørn Berge, som er en kunstner med kassegitar og bottleneck, og som også er en rakker bak elfjøla, slipper i disse dager et nytt album. Og album i denne genren har ofte en tendens til å bli avfeid i pressen, blant kritikere. Jeg føler disse platene (uten å nevne eksempler) ofte ikke blir vurdert ut fra sitt håndtverk, men heller for å ikke finne opp kruttet på nytt, eller i det minste tilføre noe overraskende fjongt til det store blues/bluesrock-bordet.

Det er noe med blues som nesten krever at ting skal være av en viss fasong. Ikke bare for å kunne kalles blues, men også for at fargene og tonene hele tiden er så følbart tilstede, at det liksom ikke er noen vei utenom, for å i det hele tatt kunne komme i mål med greia. Det er nok av klisjéer rundt dette med blues, og at her henger vi med hodet, og her har vi mistet noe vi burde fortsette å ha for å kunne leve videre. I denne klisjéen våkner man ofte opp på mårran og føler seg som et dass, og/eller så gir man faen i verden rundt, og bare følger strømmen av elendige vibber. Uansett hva bluesen er, så er den opprinnelsen, eller i alle fall neste steg etter den første musikken, som etter hvert har ført oss hit hvor vi er i dag med alle sine genre og uendelige uttrykk. Bluesen er basisk.

Det er kanskje dristig av Berge og hans våpenbrødre å slippe et litt småfunka bluesrock-album i disse tider. Men jeg tror ikke følelsen av å være dristig engang streifer innom disse mennenes hoder. For de gjør bare det de er født til å gjøre helt uavhengig av tid og sted. Og takk og pris for det. Berge er en bunnsolid musiker. En tøff sanger og en briljant gitarist jeg håper vil fortsette med det han kan best – og det er å lage skiver som dette. Bluesrock som vokser i takt med volumet du tillater å tilføre den. 

Bjørn Berge synger som et pukkverk når han er i bluesrock-siget, eller så gjør han det så utrolig varmt og følsomt, som i låta “Bitter Sweet” på denne årets utgivelse – Who Else?
Det kan hende at låtene han kommer med ikke er av slaget du aldri vil glemme av ulike grunner, men de er låter det passer å utfolde seg i for musikere som gjør sånt. Låter som legger seg fint i en verden av blues, der selve følelsen er viktigere en alle detaljene tilstede.

Når det er sagt, er det nok av detaljer å ta tak i. Særlig hva gitarspill angår. Men det er ikke så jævla viktig, om du ikke er gitarnerd. Berge spiller med en overlegen og opplagt autoritet, og han synger med både variasjon og selvfølge i sin røst. På dette hans siste album i en rekke på, ja faen vet hvor mange, har de ni låtene en fin variasjon. Her er det både sakte og fort, og det slutter aldri å være trivelig om du setter pris på blues og fet gitarspill over et teknisk vidunderlig komp.

Bjørn Berge finner ikke opp kruttet, og det vet han. Han er heller ikke ute etter å finne det opp. Kruttet finnes allerede. Det han finner derimot, er følelsen, eller feelingen om du vil. Han gjør bare det han må gjøre, og han gjør det mesterlig. Skru opp volumet, jekk deg en pils, og kjenn etter selv. Dette er både tøft og flott. Og til det du ikke skulle stole på at jeg ville forklare. Her kommer en forklaring: Et avbrekk kan være sunt.