Den musikalske hukommelsen

Det er sannelig ikke godt å si hva det er som får en guttunge til å forsvinne inn i musikken. Når det en vakker dag skjer at alle sansene tiltrekkes en melodi eller en stemme - ett eller flere elementer i en sang. Noe som skiller seg ut fra resten av den generelle lyden av omgivelsene i et forholdsvis nytt liv. Er det bare den ene låta, den som først river deg inn i noe nytt og ukjent, og gir deg følelsen av å være en viktig del av noe mye større enn alt det andre som ellers omgir en, la oss si, 5-6 år gammel krabat? Eller er det noe elementært som bor i mennesket og som hos noen framstår som mye sterkere enn alt annet. Noe magisk som overtar styringen og lar hverdag være hverdag. Noe som stjeler deg ut av virkeligheta. Jeg mener, om du ser bort fra Drillo, så liker jo de fleste mennesker musikk. Jeg sier liker.
Men så er det jo noen som virkelig elsker den, og som på mange måter bygger sitt liv rundt den, og knapt klarer å leve uten den.

Etter at musikken, og da særlig (i alle fall i mitt tilfelle) rocken, har funnet sin plass, fylles resten av livet med visse referanser til det som befinner seg i nettopp musikken, det være seg synet på kjærligheten, og egentlig på hele tilværelsen, måten man gjerne vil kle seg på, hvordan man helst vil framstå ovenfor andre, hårsveisen, hvilke venner mann finner, og i det hele tatt. Alt dette skjer selvsagt uansett i et hvert liv - uavhengig av musikken og dens magiske krefter. Man blir jo tross alt et slags menneske uten musikalsk påvirkning - noe nevnte Drillo er et godt eksempel på. Men for den som virkelig elsker rock og andre musikkformer, er det på mange måter litt annerledes. En sånn skrue vil ofte at hans (eller hennes) fremtoning skal gjenspeile hvilken musikk han eller hun liker. Og det er egentlig ganske rart, og det sier i alle tilfeller mye om hvilke krefter som befinner seg i rock'n'roll. I musikken. I dette universet.

Nå skulle vel ikke dette handle så mye om hvilke påvirkningskrefter musikken kan ha på et menneske, men heller hvordan den kan tidfeste hendelser og hvordan enkelte band og enkelte låter aldri går i glemmeboka. Jeg mener; når jeg først hørte den eller den låta. Eller første gangen jeg ble oppmerksom på et album, et band, eller en sjanger for den saks skyld. For det er jo sånn at jeg ikke husker det meste av livets trivialiteter. Jeg husker for eksempel ikke at jeg lærte meg å sykle, men det gjorde jeg. Jeg husker ikke hva den eller den sa om et eller annet for lenge lenge siden. Det er borte nå. Det er i det hele og det store lite jeg husker fra way back when. Men jeg husker at jeg hørte Rubber Soul, som mine foreldre hadde på LP, da vi bodde i en blokk på Håpet i Tromsø (dette må ha vært i 1971 sånn cirka), og at den gjorde så stort inntrykk at jeg snek meg opp før natt hadde blitt dag, for å prøve å spille den helt mutters alene - før alle andre hadde stått opp. Det klarte jeg heldigvis fint, og det opp til flere ganger. Det husker jeg. Alt det andre fra nøyaktig samme tid, er helt borte fra min hukommelse. Hva faen skal det bety annet enn at Beatles er helt jævla fantastiske greier. At rock'n'roll er helt jævla fantastiske greier. At musikken har magiske krefter.

Jeg har også en tendens til å huske hendelser som har en viss tilknytting til musikk jeg har omgitt meg med. Saker som av en eller annen grunn henger fast i min musikalske hukommelse. Men da skal tilknyttingen være sterk. Et godt eksempel er jordbær og rabarbra. Aviser og støvete fortau i Tromsøs tidlige morgengater. La meg forklare.

Da min broder og jeg var veldig unge, da jeg var 11 og han 8, syklet vi helt fra Kroken, cirka en mil utenfor byen. Tidlig på mårningen kastet vi oss på syklene, noen ganger sammen med et par andre krabater, med retning avisa Nordlys, og bladet Tromsø. Vi var avisgutter som gikk rundt i byens gater for å selge aviser til andre morgenfugler. Vi fikk 25 øre pr. avis, og vi ropte og skreik så det ljomet mellom byens vakre bygninger. Og det funka. Når avisbunken vi hadde fått tildelt etter hvert ble solgt bort og vi atter var tomhendte, dro vi tilbake til avishusene, fikk vår lønn, og fant syklene vi hadde stående i Nordlys' innebygde bakgård. Så bar det ut i gatene igjen, til en by som hadde våknet til liv, og til butikker som nå hadde åpnet for dagen. Og da var det platebutikkene som gjalt. Det var der alle drømmene befant seg. Rader med tøffe plateomslag. Stativer fulle av kassetter vi gjerne skulle hatt. Men for å få råd til disse, måtte vi jobbe mer enn bare én dag, så da ble det til at man prøvde å spare til det var nok - til en kassett for eksempel. Man hadde jo bare kassettspiller til å begynne med.

Når vi så hadde spradet litt rundt i platesjappene, bar det hjemover til Kroken igjen, men før vi kom så langt, og når det var godt vær, stoppet vi hos en gammel dame på Tomasjord, en som ved en tidligere anledning hadde spurt oss om vi kunne tenke oss å stå nede ved veien for å selge rabarbra og jordbær for henne. Og det gjorde vi en god del ganger. På den måten ble det etter hvert penger til overs, i alle fall nok til å kjøpe en kassett. Min første kjøpte jeg sommeren 1977. Thin Lizzy - Jailbreak. Snakk om å være heldig med sitt første kjøp. Etter hvert ble det også Van Halens debut, det ble Road to Ruin med Ramones, det ble Kiss - Love Gun, og det ble Nazareth - Razamanaz...etc. Det ble også kjøpt noen kassetter som ikke lar seg huske, så de kan jeg av naturlig grunner ikke navngi.

Så på grunn av musikken i alt dette, på grunn av platesjappene og guttedrømmene som følger med, er jeg i stand til å huske oss da vi som smårollinger sykla et par mil hver dag noen sommeruker, noen få år på rad. En tid som jeg relaterer til min virkelige inngang til rockens verden. Egentlig både min og min broders. En lykkelig og ikke minst spennende tid. Vakre minner.

Jeg kunne sittet her i evigheter og ramset opp musikk som sender meg tilbake til gitte situasjoner som jeg husker nettopp på grunn av den, altså musikken, men det får jeg vente med til jeg skriver min første bok en vakker dag. Grunnen til at jeg fikk lyst til å skrive litt om dette akkurat her og nå, henger nok sammen med at jeg har flyttet, og at det i den sammenhengen har dukket opp minner som knytter seg til enkelte av mine plater jeg har vært nødt til å grave i når de skulle inn og så ut av kasser.

Ja det er ingen tvil. Vi har nok en musikalske hukommelse vi som anser musikken som en essensiell del av livet, og dette vil nok følge oss til vi en vakker dag stuper, og lyset slukkes for godt.
Jeg lurer på hva som blir den siste låta i mitt liv?
Gjør du?