Tiden går og den er i stadig forandring. Og med tiden følger det folk. Folk og fe av alle slag. Men her og nå, skal det handle om folk. Folk og musikken som i en eller annen form har en tendens til å bli med på lasset.
Høres det rart ut? Bare slapp av, for det er helt naturlig å tenke det om man er ekstra glad i, for ikke å si, avhengig av kunstformen. Vi er heldigvis mange som har det sånn. Vi bruker musikk. Suger den inn og trykker den til vårt bryst. Lever i den og holder oss flytende med den.
Backbeat er Tromsøs siste platebutikk, og står med rak rygg i en bransje som har slitt tungt i mange år. Her pushes det vinyl, serveres kaffe og øl, og bys på intimkonserter. Musikkelskere i Ishavsbyen kan prise seg lykkelige for at det fortsatt finnes ildsjeler som lever og ånder for å få krem-musikk ut til folket.
Hvordan var det egentlig det begynte? Er det mulig for et individ å huske noe sånt? Hva var det som gjorde at interessen våknet så tidlig? Rundt og midt i all denne fantastiske musikken, mener jeg.