Tiden går og den er i stadig forandring. Og med tiden følger det folk. Folk og fe av alle slag. Men her og nå, skal det handle om folk. Folk og musikken som i en eller annen form har en tendens til å bli med på lasset.

For meg er det helt avgjørende å ha musikk i livet. Så lenge jeg kan huske har musikken vært som en nær venn som aldri svikter, en som alltid er der uansett hvordan livet måtte se ut for øyeblikket.

Høres det rart ut? Bare slapp av, for det er helt naturlig å tenke det om man er ekstra glad i, for ikke å si, avhengig av kunstformen. Vi er heldigvis mange som har det sånn. Vi bruker musikk. Suger den inn og trykker den til vårt bryst. Lever i den og holder oss flytende med den.

Backbeat er Tromsøs siste platebutikk, og står med rak rygg i en bransje som har slitt tungt i mange år. Her pushes det vinyl, serveres kaffe og øl, og bys på intimkonserter. Musikkelskere i Ishavsbyen kan prise seg lykkelige for at det fortsatt finnes ildsjeler som lever og ånder for å få krem-musikk ut til folket.

Hvordan var det egentlig det begynte? Er det mulig for et individ å huske noe sånt? Hva var det som gjorde at interessen våknet så tidlig? Rundt og midt i all denne fantastiske musikken, mener jeg.