Det bor en rocker i sangeren og poeten som ellers fronter Country Heroes

Du hører det med en eneste gang. Det er aldri tvil om hvem det er som synger når Jørund synger sin egen blues - sin egen gospel. Hans stemme er like karakteristisk som morgengryet, og hans lyrikk like skjebnesvanger som solnedgangen. Med sin egen menighet i ryggen låter han like unik som et engangstilfelle, men for oss som vet noe og har fulgt litt med på hva han står for, er det selvsagt aldri snakk om et engangstilfelle. Mannen skiller seg tydelig ut i et stadig voksende musikkunivers - kun fordi det er sånn det er. I et øyeblikk kan han høres ut som en sølvgutt dratt på kryss og tvers gjennom et nådeløst og dømmende bibelbelte, for i neste å høres ut som han har vokst opp på hybel sammen med Joachim "Jokke" Nielsen.

For undertegnede blir dette ROCK. Rock uten roll. Ikke noe sjangerdill den ene eller den andre veien. Musikken bor i det landskapet jeg føler er rock. Den rene norske rocken de fire store norske til tider var en del av. Men Jørund Vålandsmyr & Menigheten er samtidig ingen av delene. De er bare det de er. Rene i formen, og en fryd å ha oppdaget. Rene i formen, men med en aldri så liten (stor) beltespenne hvor du kan ta et godt tak i tyrens horn. Et lite snev av country å falle inn i. Kom ikke her å si at du ikke vet hva jeg mener. Et langt rockebelte spent sammen av en countrybeltespenne. 

"Alle er lykkelige på samme måte, alle er ulykkelige på hver sin måte", sies det. I spennet mellom disse brofestene lyser låtene her som veimerker. Det betyr at det ligger en variasjon i det musikalske uttrykket her, eller i låtene - i hver og én av de. Men det betyr ikke at stilen brytes på noe vis. Stilen er bunnsolid umiskjennelig, og den er den perfekte ramme for tekstuniverset på Til dere som er lykkelige. Her er poesi og melodi skapt for hverandre i et ekteskap godt som noe. Jørund har dessuten en understrøm av blues i sin røst, og den sørger for konstant troverdighet.

Første gangen jeg hørte disse sangene, eller dette albumet, slo det meg at åpningslåta "En sang", og den neste "Hvis Gud ikke tror", har en sånn helt uhyre perfekt match over seg så snart de tar form. Måten Jørund fremfører teksten på, og hvordan bandet har lagt seg i topografien. Bare lytt selv, og du vil skjønne at fremdriften og elegansen er påtagende. Direkte fengslende. Etter hvert som låtene fortsetter å komme og plata til slutt er snudd og gjennomspilt, kjenner jeg at Herr Vålandsmyr er like definert og perfekt i sitt indre musikalske driv som f.eks Hank Williams var det - og skal vi si Jokke på samme måte var det på rockefronten. Timingen er alltid overbevisende, og ordene snor seg som bare ville roser kan det, rundt de utsøkte melodilinjene. Så har vi bandet. Menigheten. Jeg tør påstå at det bare er denne konstellasjonen av folk som kan skape det vi får her - det landskapet låtene fortjener. Jørn Raknes: el. gitar og lap steel, Hans Wagner: bass, og Finn Håkon Borgi: trommer og perkusjon. Det bør dessuten nevnes at Jørunds kassegitar hører nøye med i lydbildet.

Jeg kunne vært fristet til å trekke ut sitater fra disse tekstene - som selvsagt holder en usedvanlig høy standard, men har etter hvert skjønt at det ene sitatet overtar og/eller overgår det neste. Formen på det lyriske er så langt jeg kan forstå også ganske unik i rockesammenheng, selv om den samtidig er som en slags selvfølge. Og det er det jeg mener med at musikk og lyrikk er en perfekt match her. Det er ment at det skal være slik det har endt opp med å bli, og det er rett og slett helt jævla overbevisende. Mine favoritter er mange på dette albumet. De to første, og vidunderet "To kalde steinheller". Men, hvis jeg ikke stopper nå, ender jeg fort med å nevne dem alle. For det er sånn det er her. Alle låtene er sterke, og fullpakka av lyrisk medisin, og parfymert med tvilens mørke besnærende odør.

Det som til slutt her i denne lille omtalen kan være noe å dvele ved, er Jørunds egenartede røst. Den smelter ubemerket inn i musikken når tekstene er på engelsk og bandet heter Country Heroes, men når språket er på norsk og bandet heter Menigheten, er dette på ingen måter den samme selvfølgen. Hvis du tror jeg er i ferd med å motsi meg selv nå, må du tro om igjen. Det at selvfølgen ikke er så selvfølgelig når språket er det norske og bandet heter Menigheten, sorterer under det jeg velger å kalle musikalsk magi. For selv om en ikke skulle tro at denne stemmen kunne passet inn i rockebegrepet, så gjør den altså det til de grader. Det er dette krysningspunktet som er helt avgjørende for alt det jeg har nevnt tidligere i denne teksten. Det er dette som gjør Til dere som er lykkelige så jævla bra. Ta en lytt selv. Jeg for min del er søkkimponert.