Dexter Gordon, The Stranglers, bekymringer, og utmerket orden i platesamlinga

Orden i sysakene, men litt kaos under topplokket. Kanskje kan dette sammenlignes med improvisert jazz, avant garde, frijazz eller garasjerock rett fra hjertet, jeg vet ikke. Det jeg vet er at jeg skal ha en ganske så stor operasjon i min venstre ankel i morgen, og at det skal meisles, bores, sages og skrues. Jeg har vært operert opp til flere ganger - på forskjellige steder før, men det begynner å bli en stund siden sist nå. Nå som jeg er godt voksen (53 år) er ikke prosessen jeg skal gjennom hvert øyeblikk, en som jeg trekker på skuldrene av slik jeg har hatt for vane å gjøre før. Neida, denne gangen er jeg faktisk temmelig nervøs, og det er sikkert derfor jeg sitter her å skriver litt mens Dexter Gordons klassiker GO! fra 1962 snurrer så elegant i bakgrunnen.

Da jeg gikk den siste morgenturen på minst tre måneder med min kjære hund Jonas denne fine tirsdagen først i august, kjente jeg på et vemod, og faktisk en aldri så liten sorg. Mens den jævla Foo Fighters-låta "Monkey Wrench" sto på repeat under hyssingen gikk jeg der å følte meg rimelig fortapt. Ikke bare på grunn av den nevnte låta. Nei. Det var mest for at det ville være lenge til neste gang vi fikk vår elskede morgentur. For jeg elsker å gå turer med min kjære hund. Dette ritualet som har utartet seg i en periode på sju år har fått et skikkelig godt tak på min sjel, og er på mange måter noe jeg ikke kunne tenkt meg å være foruten. Så det var en spesiell tur vi hadde i dag. Nå kan sikkert dette høres ut som noe en dramaqueen kunne funnet på å si i sin rosablogg, og det får så være, men det er faktisk reelle følelser som kommer til overflaten her. Dessverre får jeg vel si (haha).

Det kan sikkert være på sin plass og spørre seg om det jeg sitter her og forfatter nå hører hjemme her i musikkbloggen The Wilhelmsens, og om spørsmålet stilles vil jeg antagelig svare ja på det. For det har noe med videre framdrift å gjøre. Mine intensjoner er å skrive en hel masse omtaler i tiden som kommer, for jeg har samlet opp en del materiale som bare ligger der å venter. De siste månedene har jeg brukt til å bevege meg så mye jeg har maktet med den umulige ankelen jeg har, nettopp fordi dette vil ble vanskelig når den er gipset og jeg er henvist til et liv på krykker i tre måneder. Et liv der jeg ser for meg en del trening, en god del smerter, masse musikk fordypning, og ditto skriving.

Så her jeg sitter mens Dexter nå har stilnet, kjenner jeg at alderen har gjort noe med meg. Jeg la riktignok sigarettene på hylla for cirka ni uker siden, men jeg tror ikke det er grunnen til at jeg bekymrer meg mer nå enn jeg noen sinne har gjort før. Det er alderen. Jeg kjenner hver eneste dag at livet har satt sine fysiske spor i meg. Det som før var en selvfølge, noe som aldri engang streifet mine tanker, er nå plutselig noe jeg tar på det dypeste alvor. Hvordan vil selve operasjonen gå? Vil jeg våkne opp av narkosen? Hvordan vil tiden på krykker utarte seg med tanke på at jeg ikke er like sprek som før, og veldig mye tyngere enn jeg noen gang har vært? Det er mange tanker som surrer rundt i hodet, og det finnes ikke musikk som kan distansere meg helt fra de faktiske forholdene jeg er under nå. Musikken kan bare nytes som før, men klarer ikke helt å pakke inn mine bekymringer.

Men jeg skal la bekymringer være bekymringer. En klok mann har sagt at det sjelden eller aldri blir noe av dem likevel. Og jeg er tross alt ikke så gammel at det gjør noe. Har egentlig aldri følt meg såpass i takt med meg selv som jeg gjør nå. Poenget mitt var vel mest at det er forskjell på å være 33 og 53 - enten du tror det eller ei.

JEG HAR ENDELIG FÅTT ORDEN I PLATESAMLINGA, og det kjære venner, er pur lykke. Nå kan jeg bare rusle bort, så der i noen sekunder, får så å bare nappe ut den skiva jeg hadde i tankene. Alfabetisk orden er en absolutt nødvendighet. Alfabetisk med kronologisk rekkefølge for hver artist. Jeg vil gå så langt som å si at en kaotisk platesamling er å sammenligne med en roman der sidene er stokket om på. Umulig å orientere seg i. I alle fall nesten umulig. En kaotisk platesamling har på ingen måter samme verdi som en ordnet og oversiktlig en. Nå har jeg for eksempel vært en snartur i samlingen, jeg fikk en idé eller en trang til å høre en helt spesiell skive, jeg gikk bort, nappet den ut uten antydninger til besvær, satte den på, og nå fyller den rommet med lyder jeg ikke kan annet enn å elske med stor kjærleik. Vi snakker om The Sranglers debut Rattus Norvegicus som dukket opp i det strålende plateåret 1977. Fytte rakkern for en skive dette er. Jepp. Det å ha orden i sysakene er helt avgjørende. Hvor mange ganger har jeg ikke stått der å leitet etter en spesiell plate, for så å miste trangen til å hører den, og langt mindre finne den, etter 10 svette, resultatløse minutter. Minutter av livet du aldri får tilbake, og som fort kan bli til år om du legger sammen alle de potensielle leteaksjonene. Men, men... Dette er altså fiksa nå, og da kan jeg ikke annet enn å håpe på at kirurgene nede på Diakonhjemmet Sykehus får fiksa min plagsomme, og til tider umulige ankel. De er visstnok de beste i landet. Jeg krysser fingrene og satser på at alt er honky dory når kalenderen forteller oss at vinteren er her for fullt.

Tja... Det var vel det jeg hadde å si i denne omgangen. I morgen grytidlig drar jeg den halvannen time lange kjøreturen til Oslo med godt mot påvirket av en urokkelig nervøsitet.

Kjære leser. Vær snill å ikke kom med en masse "lykke til" meldinger. Det er helt unødvendig da jeg tar det som en selvfølge at gode mennesker ønsker andre hell og lykke når en operasjon står for døra.

Jeg kan se at dette er en mer eller mindre meningsløs og intetsigende tekst, men jeg måtte bare skrive den for min egen del. Kanskje for å få litt mer ro i sjelen. Jeg kunne jo ha skrevet den og så bare slettet den, men i og med at jeg ert den jeg er, publiserer jeg den uten å tenke mer over den saken.

Ha en fortsatt fin sommer. Den synger definitivt på siste vers nå, og det gjør jo ingenting. Livet går sin gang, akkurat som årstidene gjør det.