Diamanter på frontruta
Ikke det at Tuxedo med Trond Svendsen i spiss har så alt for mye til felles med Far, eller Tom Waits som han jo heter, men dette er hva jeg føler når Smalltown Stories utkrystalliserer seg og kommer godt i gang med det den har å by på. Spoler vi tilbake litt, og tar med introen, "La Serenata de Peluquero" - komponert av gitarist Lars Linkas, er det som selveste Clint Eastwoods værharde fjes sakte kommer til syne ut av skyggene. Ja, det er vanskelig å ikke tenke litt på den geniale duoen Leone/Morricone når trompeter og forblåste ørkenklanger fyller lydbildet med et musikalsk landskap som også berører det våre helter i Calexico har en tendens til å drive på med. Dere skjønner tegninga. Texmex og spagetti. En udødelig kombo. Som en film kun bestående av lyder, og følelsene disse tvinger fram.
Så har jeg tatt meg selv i å tenke at jeg sitter der å lytter til Joe Ely når Svendsens sanger fyller mitt forholdsvis gamle hjerte og minst like gamle hode, men klarer likevel på finurlig vis å separere meg fra denne følesen og bare konstatere av Trond er en helt strålende vokalist. Han har definitivt en av landets beste stemmer, og kan fint menge seg med folk som Pål Flåta og en annen Trond, nemlig han med etternavn Andreassen. Ricochets vokalisten. Nå er det ikke så jævla viktig å sammenligne denne helt unike brummunddølen med andre folk, men siden jeg allerede har gjort det, så er det for så vidt helt greit.
Trond Svendsen skriver nære og reflekterte sanger om arbeidsfolk. Om småbyer og nedlagte fabrikker. Han tegner til tider et noe dystert bilde av det som foregår i samfunnet, særlig i den mer perifere delen av det, du vet, der det meste produseres. Eller der det historisk sett har vært produsert mest. Han synger om at folk mer eller mindre har slutta å jobbe på fredager, og han synger selvsagt om kjærlighet, og om det å betrakte verden gjennom ruta i en bil. Det er et ganske så kjent konsept, men samtidig et utømmelig et. Jeg mener, historiene er mange, og livet utenfor er jo i god bevegelse når det betraktes fra en bil som sluker asfalt, mil etter mil. Jeg tror bare jeg konkluderer med at Trond og hans kumpaner har mye av det samme kruttet Bruce og hans bande er kjent for å ty til. Det ekte. Greier du ikke kan henge på veggen.
Trond Svendsen & Tuxedo som i disse dager altså er ute med sin andre langspiller, består av de utmerkede herrene som er: Lars Linkas på gitarer, Vidar Tyriberget på bass og kor, Lars Viken på tangenter og dragspel, Tommy Kristiansen på trommer og kor, og selvsagt Trond selv som synger, spiller munnspill og gitar.
Da denne gjengen for et par år siden debuterte med Palomino Motel, ble undertegnede temmelig fjetret. For det er jo ikke akkurat hverdagskost at en godt voksen mann noen knapt har hørt om i musikalsk sammenheng, bare dukker opp av intet og flesker til med en killer av et album. Men det gjorde han. Debuten er sterk, og den står seg like godt i dag som da den kom i 2017.
Nå har mannen, som også er kriminaljournalist, med god hjelp fra sine medskyldige, hamret ut nok en praktplate, og denne gangen er resultatet enda bedre. Skiva henger bedre sammen både låtmessig og lydmessig, og det går fint an å høre at det ligger en overordnet tanke bak hele produksjonen. Jeg ser ingen hensikt i å vandre gjennom albumet, låt for låt, i denne omtalen, for helheten er så utsøkt at det er helt unødvendig. Dette er et album for oss som foretrekker sånt foran enkeltlåter og singler. Dette er som en liten novellesamling der den ene historien overtar den andre. Låtene kommer som perler på en snor, og det er aldri tvil om kvaliteten på det som kommer ut av treverket, eller skal vi si, dukker opp foran oss etter hvert som vindusviskerne har sveipet frontruta tørr for en stakket stund.
Bare for å avrunde denne lille teksten om et album jeg tar med meg videre i mitt musikalske univers, vil jeg bare si at jeg, av en eller annen grunn, føler meg trygg på at neste album ikke vil bli noe dårligere enn sine to forgjengere. Snarere tvert i mot. Trond Svendsen & Tuxido driver ikke med det middelmådige. De hoster ikke opp noe for å kunne levere det fra seg og si 1-2-3. Nei, Denne gjengen leker ikke butikk. De skaper musikk som både betyr noe, og som låter jævlig bra uansett ukedag. Dessuten vil jeg gi litt ekstra skryt til gitarist Lars Linkas. Den mannen vet hva det vil si å være en del av et band. Hans terreng er alltid like imponerende.
Så... Jeg er rett og slett stor fan av disse gutta.
Disse små blinkende diamantene på frontruta. Disse tårene fra oven...