Dynamisk balanse i mesterklassen

Eller sånn oppleves det i alle fall for undertegnede som oftere og oftere finner fram jazzbuksa som var aller mest flittig i bruk tilbake på tampen av 80-tallet, og inn til cirka midt på 90-tallet. Og nå som det er på det rene, må jeg bare si at mitt nye dykk inn i jazzens verden har vært meget fruktbart både hva inspirasjon og letthet til sinns angår. For det finnes en friskhet i jazzen (i hvert fall i deler av den), og en dybde der tanker og andre essensielle faktorer både trives og vokser. Når jeg lytter til jazz, og kanskje særlig som nå, når vi snakker om en trio der piano, bass og trommer figurerer, får jeg alltid jævla mye igjen for det. Det kan sammenlignes med en slags omstart av kropp og sinn, eller i alle tilfeller en form for åndelig oppdatering.

Helge Lien Trio er en trio i stor musikalsk bevegelse, og dette kommer ekstremt godt fram på denne deres siste skive som hele tiden flytter seg rundt i de topografiske terrengene . Dette er en skive som strekker seg over et tidsrom på 1 time og 26 minutter, men som klinger videre langt inn i timene som dukker lengtende opp i etterkant. Vi blir trukket inn i en verden av vakre harmonier, der dynamikk og nærvær går hånd i hånd. De meget sterke komposisjonene ligger som en grunnmur der trioen kan utvikle sin lekenhet og sin store appetitt for improvisasjon. Det er hele tiden en nerve i samspillet mellom disse eminente musikantene, og det virker til tider som de utfordrer hverandre like mye som de med stor letthet leter etter hverandres sone i det musikalske landskapet. Dette gjør selvsagt at lytterens opplevelse hele tiden lever som i en thriller av en film, eller for å si det som det er, i et album som stadig søker nye retninger. Det blir aldri kjedelig, samtidig som det kryr av vakre små øyeblikk der vi kan slå oss ned og bare nyte alt det nydelige i musikken.

Dette er altså Helge Lien Trios tiende utgivelse siden de platedebuterte med What are you doing the rest of your life i 2001. Gjennom årene har de spilt hundrevis av konserter i inn- og utland, fra Canada i vest og helt til Japan i øst. De har vært nominert til Spellemannprisen tre ganger, og i 2008 ble de tildelt den gjeve harpa for det fabelaktige albumet Hello Troll. Det aller viktigste for Helge Lien Trio, når de spiller, er å være tilstede i øyeblikket. For bare slik kan de både oppdage og fortelle den musikalske historien på samme tid. Håpet er da selvsagt at tilstedeværelsen også fanger lytteren, og det handler jo alltid om å skape de små fortellingene med musikken. På dette albumet lykkes de så til de grader med akkurat dette. De små fortellingene kommer på rekke og rad, og jeg som lytter, er trollbundet av tilstedeværelsen hver enkelt av disse tre herrene genererer.

Trioen som består av Per Oddvar Johansen på trommer, Mats Eilertsen på bass, og selvsagt sjølvaste Helge Lien på piano, serverer med 10 et album som bare vokser og vokser for hver eneste gjennomlytting. De mangefasetterte stemningene som skapes i løpet av denne reisen plata i sannhet er, alle de forskjellige opplevelsene som oppstår hele tiden, er elementer som gjør 10 til et album av stort internasjonalt format. Jeg mener, det kunne like gjerne vært Keith Jarrett, Chick Corea - eller Bill Evans, for den saks skyld (uten å direkte sammenligne spillestil), som kom med denne bautaen av et album. Så... Hats off for Helge Lien Trio. I rest my case. Dette er bare helt latterlig bra. Helt på høyde med det aller beste. Om du tviler på disse sterke påstandene, kan du bare skaffe deg skiva, så får du høre selv.