En musikalsk togreise

Etter hva jeg har skjønt startet dette prosjektet som et eksperiment i studio. Et prosjekt som etter hvert vokste og til slutt endte opp som albumet Lucid Moments. Eller "klare øyeblikk", som det ofte heter på norsk. Jeg tenker at albumet er et resultat av 10 sånne lysende øyeblikk. Ti låter som til slutt havnet under navnet som er hentet fra en tekst av Charles Bukowski. Bare det er nok til at jeg blir nysgjerrig. Jævla nysgjerrig, selv om dette kanskje kun trenger å bety at Eggum er en stor fan av den forfyllede men akk så geniale forfatteren. Samme kan det være, for de forskjellige prosessene startet i meg allerede første gangen jeg hørte dette albumet, for et par måneder siden. Én tanke var at her har vi vår egen Beck. En av mange tanker.

Det er mange sjeler opp gjennom årene som har latt seg inspirere av Bukowski. Ikke rart. Den mannen kom stadig opp med setninger som sa noe tilsynelatende tilfeldig, og som etter litt ettertanke ble til ren poesi. Poesi hentet ut av forholdsvis prosaiske vendinger, og som etter en liten sjelelig modningsprosess endte opp med å  tegne en hel liten tankereise, eller en mangefasettert følelse. Og det er nettopp det som skjer med meg når jeg lytter til Lucid Moments. Kanskje ikke at prosa blir til poesi, mer at konkrete låter blir til små øyeblikk i en musikalsk reise mot en udefinert men likevel klokkeklar destinasjon. Og den destinasjonen ligger et sted der inne, i oss alle. Som den oppvakte leser du er, skjønner du nok hva jeg mener.

Her snakker vi uansett om én mann og hans mange idéer. Vi snakker om en inspirert og meget ambisiøs sjel som setter seg ned for å finne ut av ting som kanskje har kvernet rundt en stund. Bare for å se hva som skjer når tanker blir til virkelighet - hvis virkelighet også kan kalles musikk. I min verden er det lite som er mer virkelig enn musikk, så prøv å forstå meg når jeg hevder at musikken er essensen i vår eksistens. Et fenomen som gjennom alle tider har skilt oss fra alle andre levende skapninger. I alle fall så vidt vi vet foreløpig. Ha meg unnskyld om inspirasjonen farer av sted med meg, men sånn er det enkelte ganger nå musikken evner å trenge helt inn i det aller helligste. Jeg husker ikke hvem så sa de kloke ordene: "En idé vokser alltid frem i ett hode, ikke i flere samtidig", og her  på Lucid Moments demonstreres dette ganske så klart. En mann og hans idéer. En mann - Ett album.

Det ligger absolutt intet banebrytende i det at et helt album er laget av bare én mann. Musikkhistorien er full av slike øyeblikk, og mange av disse har på ingen måter vært vellykkede. Sånt har hatt en lei tendens til å bli det motsatte av mangefasettert, og har ofte endt opp som flate næringsfattige greier for den store glemmeboka. Men det hender jo, uten at jeg skal komme nærmere inn på det, at en mann alene kan sette jorden i bevegelse. Jeg vet dette kan høres litt vel dramatisk ut, men for meg som lytter og musikkelsker, ble altså jorden satt litt i bevegelse da jeg satte meg ned med Vegard Eggums musikk. Hans musikalske univers. Han lyse øyeblikk i et hav av idéer.

Denne bevegelsen starter øyeblikkelig når førstelåta "Velvet Maze" tar form. Kanskje ser jeg tilbake i tid, og finner et labyrint i den trange mørkeblå fløyelsbuksa fra Levis jeg stadig insisterte på å gå med i min ungdom, eller så omformes mine følelser og blir fløyelsmyke når tonene trenger inn. For mine følelser beveger seg i retning David Bowie (som ofte var soundtracket i min ungdom), og dette før jeg visste at Eggum har geniet som et av sine store forbilder. Det er selvsagt ingen sensasjon i seg selv, for bare hør på stemmen Vegard synger med her. Og kjenn litt på den musikalske topografien her. Det er helt klart at toget er slitent i sine bevegelser, men det tar oss dit vi vil. Sakte men sikkert til dette magiske stedet vi stadig leter etter i musikken.

Har jeg sagt det før, at jeg kunne skrevet en liten roman om et album? Det er godt mulig jeg har gjort det - mest for på å demonstrere at her kan det sies mye. Men når det kommer til Lucid Moments, så stemmer dette mer bokstavelig. For av en eller annen grunn (som er åpenbar for meg) vekker denne musikken så mye i meg, at jeg får lyst til å bruke den i en slags selvransakelse. Låt for låt, dypere og dypere inn, lengere og lengere tilbake i tid, helt til da alt begynte. Óg til en mulig slutt. Der hvor pennalet endelig lukkes. Og dette er for meg et kvalitetstegn. Selv om Eggum åpenbart er en drivende dyktig musiker, og at han behersker så mange forskjellige instrumenter, føler jeg at hans virkelige styrke ligger i å formidle det han vil formidle. At han drar sin sjel med seg inn i det han gjør.

Assosiasjonene mine er mange gjennom denne togreisen av et album. En reise der toget tar meg videre gjennom den ene historien etter den andre. Tekstuniverset tar for seg mange følelser og mange situasjoner som oppstår i gjennom et liv, men det er merkelig nok ikke lyrikken som først og fremst fremkaller mine opplevelser her. Det er selvsagt en kombinasjon at det musikalske terrenget vi beveger oss i, og ordene vår man former, men for meg er det en helhet som strekker seg forbi alt dette innlysende. Og de mange assosiasjonene mine henger ofte på knagger i musikkhistorien, og da særlig i min private. Disse musikalske øyeblikkene jeg tidligere i teksten kalte virkelighet. De som ble hengende på sine respektive knagger. De som gav mer enn jeg kunne gi tilbake.

Jeg har nevnt Bowie, men jeg kjenner også elementer av både Bon Iver, Bright Eyes, litt The Shins og kanskje litt Talking Heads i korridorene her. Men når det er sagt, må jeg understreke at ATTTCE selv, først og fremst er selve generatoren her. Motoren som setter alt dette i gang. Vegard har garantert latt seg inspirere av noen av de nevnte, men likevel sitter jeg med følelsen av han har hatt disse sangene i seg gjennom hele sitt liv. Jeg tipper sågar at de har ligget der klare for å ta med seg det som måtte passe inn i den allerede opptegnede strukturen. Hør for eksempel på en låt som "West vs. East". Her ser jeg konturene av Justin Vernon i skyggene bak vår mann. Og denne mannen, han har mange forbilder eller inspirasjonskilder med seg på veien. Som for eksempel Flaming Lips, Beck, Captain Beefheart, King Crimson og andre utmerkede folk.

Nå er jeg visst på god vei til å starte den nevnte romanen jeg kunne skrevet, og derfor røsker jeg i håndbrekket bare for å fortelle deg at Lucid Moments er en helt jævla fantastisk plate, en plate jeg anbefaler dere alle å stifte bekjentskap med. Får Vegard Eggum er en sjelden fugl. En musikkens lokomotivfører som er villig til å ta deg dit du måtte ønske. Og det gjennom sitt indre musikalske følelsesliv. Dette er for meg et skjellsettende øyeblikk rent musikalsk, og dem er det ikke for mange av, naturlig nok. Alle de 10 låtene på denne plata gjør inntrykk på meg, og som helhet er resultatet et skjellsettende øyeblikk. Et øyeblikk som vil stå lysende klart for meg for all ettertid.