En unik musikers spesielle univers

Det er en hårfin balansegang mellom prosa og poesi når vi snakker om en ordkunstner og musiker som Hasse farmen. Det føles som om det ene ordet driver det andre fram etter hvert som setningene blir til, noe som understrekes av Farmens til tider lavmælte røst. Man trenger ikke rope for i bli hørt, eller for å formidle sitt budskap, og dette er vår mann et meget godt eksempel på. Hans sanger er som små lommer i fortiden denne gangen. Små minnefelt der ting har funnet sted, og der Hasse utvilsomt finner sin plass i de forskjellige rollene. Og det er aldri helt klart om låtskriveren ser inn i sitt eget indre når han forteller historiene, eller om han står i andres sko når han tar på seg rollene med stor overbevisning. Og for å være helt ærlig, vil jeg ikke vite mer enn det jeg kjenner på når jeg lytter til Minnefelt. Jeg vil bare ta imot det jeg får, akkurat som ved forrige korsvei da livet vi reddet fort kunne være vårt eget.

Det er liksom aldri tvil om at Hasse Farmen har funnet sin rette plass i den sterkeste og mest uttrykksfulle av alle kunstformer, nemlig musikken. Det er få, om noen, som er flinkere og mer fintfølende til det å finne de rette ordene til sine refleksjoner. Jo lenger bak tankene strekker seg, jo vakrere blir setningene som stadig dukker opp. Eller sånn kan det virke på meg. Og jeg vet jo ikke hvor hendelsene hører hjemme i tid. Her bruker jeg bare følelsene jeg sitter igjen med etter mange timer med musikken i øre og hjerte.

Jeg har hatt store planer om å trekke ut noen fine setninger i denne omtalen, men klarer liksom ikke å separere enkelte utdrag fra versene der de hører hjemme, og det må så langt jeg kan begripe være et uttrykk for hva denne herren behersker når det kommer til ordstabling. Eller ordstabling blir direkte feil å si her, for er det noe Farmen ikke gjør, så er det å stable ord. Han føyer de inn i setninger som ender opp som små elegante severdigheter fra et liv eller en sjel som en gang var. Bare en liten tur på butikken over gata blir til en hendelse du gjerne vil være en del av, eller har vært en del av, for den saks skyld. For når forfatteren forteller om hverdagen i sine sanger, blir de til øyeblikk som like gjerne kunne vært våre egne følelser i det som en gang var.

Alle disse sangene som har fått sin plass i dette minnefeltet, har sine små forskjellige nyanser. Nyanser som tydelig skiller de fra hverandre, men som samtidig forener de inn i en evighet bare et liv kan generere. Jeg får sågar assosiasjoner til min store helt Tom Waits og hans "Frank's Wild Years" fra Swordfishtrombones, når Farmen tar for seg "Kvinnen i sanden". Dette er bare meg, og mine følelser, la det være sagt.
Og Farmen gjør det slik bare han kan i sitt unike uttrykk. Og et annet faktum er kanskje at han er nærmere Bob Dylan enn hva han er Tom Waits i sin ordbruk, eller poetiske prosa, om du vil. Men som sagt. Det er noe der inne som gjør sitt med mine assosiasjoner.

Så har alle de andre små fortellingene sin unike signatur, og steder de vil trekke meg. Ikke bare mot artister jeg gjerne vil tenke på når jeg er i musikken, men også mot små personlige minner fra mitt eget liv. Og det er etter min mening nettopp dette som er noe av styrken i Farmens tekster. Det er ikke helt tilfeldig hva som ender opp å blir til en setning, det er snarere en slags effekt som trer inn å gjør Hasses tekstunivers så unikt. Nærheten til hvert ord, tilstedeværelsen i minnene som kanskje ikke er hans egne engang. Hva vet jeg. Jeg føler uansett at de har å gjøre med personer som har satt sine avtrykk i han.

Når Hasse Farmen synger om Blåmann i låta "Sigøynerøyne", går mine tanker (kanskje ikke så rart, men likevel litt) til en av våre aller største ordkunstnere og diktere. Ja, jeg tenker på den helt strålende mannen vi kjenner som Jan Erik Vold. Kanskje er det noe med skjørheten i sangerens stemme, i tillegg til selve ordet "blåmann", jeg vet ikke. Eller er det bare hverdagen som stråler i mot meg når begge disse påvirker mine følelser? Det samme kan det være, for det funker så jævla godt uansett. Så har vi et par ting til som sender mine tanker mot en tidlig Tom Waits (nå går det fort i svingene her), og det er instrumenteringen på denne skiva. Utført at helt ypperlige musikanter med vaskeekte instrumenter. Men heng dere for all del ikke for mye opp i at jeg trekker frem Tom Waits så ofte her, for dette er først og fremst mine egne svært så personlige assosiasjoner. Ting jeg kan henge i Toms musikalske garderobe av påvirkninger i mitt liv.

For å avrunde denne omtalen som jeg føler at jeg kunne dvelt ved i evigheter, vil jeg si noe så tåpelig som at; dette ikke egner seg som bakgrunnsmusikk (fysj for et fælt ord). Hasse Farmen krever din fulle oppmerksomhet. Hans plater er kanskje ikke av det typisk umiddelbare slaget, men når de først finner deg som lytter, gjør de sine underverker. På denne, hans siste utgivelse, gjelder kanskje dette aller mest. Det er også viktig å få sagt at hans medsammensvorne her er av stor betydning for det endelige resultatet. Den store forskjellen fra forrige album, som mer eller mindre var et tomanns-prosjekt med Farmen og Ishak som varte over flere måneder, er at alle ti låtene er spilt inn live i studio på én dag. Også denne gangen er nevnte Ishak uhyre viktig både som medprodusent og multiinstrumentalist. Ellers har han med seg folk som Fredrik Luhr Dietrichson på kontrabass, Jan Martin Gismervik på trommer og perkusjon, Jan K. Hovland på Moog og sånt noe, Magnus Tenge på diverse strenger. Kenneth Ishak spiller gitar, kontrabass, bass, Moog, han programmerer legger til effekter og spiller litt perkusjon.

Hasse Farmen overbeviser altså nok en gang, og om jeg skal komme med et aldri så lite råd helt på tampen her, vil jeg bare anbefale deg som ikke allerede har gjort det, om å bestifte bekjentskap med denne unike musikerens helt spesielle univers. Dette er musikk for deg som liker å fordype deg i stemninger, eller rett og slett bare setter pris på jævlig fin musikk, og lar deg påvirke av den.