Et Rosa Mørke

Hedmarkingen Thomas Selvaag Moss vokste opp sammen med Jester på Kongsvinger, hip-hoper'n og rapperen fra Gatas Parlament, og barndomskompisen endte etterhvert opp som en særdeles viktig bidragsyter på Jack of Hearts. Opprinnelig skulle han mikse låtene, men ble produsent. André Alexander Molkom, som er Jesters egentlige navn, har gjort en aldeles nydelig jobb i studio, og det er svært lite som tyder på at han måtte ut av komfortsonen. 

Nå er det ingen album som står på stødig grunn med kun god lyd og fine arrangementer, men er låtmaterialet der så begynner vi å snakke. Og, her er skivas virkelige styrke - de gode låtene. Thomas er rett og slett en meget solid låtskriver. Han har øvd seg på å skrive låter for band tidligere, og uten å kjenne spesielt godt til det låtmaterialet utenom de sangene jeg har klart å google meg fram til, så kjenner jeg meg trygg på at de ni låtene vi får presentert på hans solodebut er finere, vakrere, sterkere og bedre enn noe han har gjort tidligere. Alle sporene har noe ved seg, det er ingen "fillers" og dødpunkt å spore her, selv om noen sanger skiller seg ekstra ut, i positiv forstand.

Han har dessuten fått med seg noen dyktige musikere i studio. Even Finsrud spiller trommer, Kjetil Hjerpset trakterer bassen, på piano/orgel finner vi Thomas Pedersen, og så hører vi fabelaktige Krister Skadsdammen på banjo, pedal steel og akustisk gitar. Skadsdammen har en hånd om strengene vi i The Wilhelmsens har skrytt uhemmet av ved en rekke anledninger, bl.a. på utgivelser med Erik Lukashaugen, Roger Græsberg & Foreningen (Krister er selvsagt en del av Foreningen), og ikke minst hans pedal steel-spill på Torgeir Waldemars steintøffe "Sylvia (Southern People)". 

Skulle jeg ha dristet meg til å rangere Jack of Hearts sine styrker, så ville jeg endt opp med stemmen til Thomas Selvaag Moss på topp. Fine musikere, sterke låter, en nydelig produksjon - alt flott og fint - men den stemmen! Jeg skjønner godt at den er utnyttet av mange av våre største rap-artister, for her snakker vi virkelig om særpreg. Selvsagt kommer referansene sigende i løpet av skiva, men etter en halvtime med Thomas er inntrykket at han synger med den stemmen han har. Det er lite tilgjort og mye innlevelse, noe som alltid er en styrke.

Som så mange andre før ham har Selvaag Moss lagd et album om forholdet til kona, og låtene kan nok ses på som en serie kjærlighetserklæringer til henne. Som de fleste forhold er det oppturer og nedturer, og det er denne ferden som er tonesatt her. Jack of Hearts er inspirert av Bob Dylans mesterverk og "break up"-album Blood On the Tracks, men ikke pga av Bobs formidling av hjertesorg, smerte og sinne. Faktum er at kona brukte Thomas som modell for karakteren Jack of Heart fra Dylan-låten "Lily, Rosemary and The Jack of Hearts" når hun gjorde maleriet som endte opp som cover på skiva. At Jack of Hearts var en bankraner og morder er ei helt anna historie.

Her er det som sagt bare fine låter å spore, men noen er hakket finere enn andre. Åpningssporet og tittellåten er av sorten som fanger din oppmerksomhet om du liker pedal steel, munnspill og Bruce Springsteen fra Nebraska-perioden, og gjorde at jeg satte meg ytterst på stolen umiddelbart. Nydelige "Maker of Maps" følger opp, en låt Thomas skrev for flere år siden. Mer pop, men fortsatt i americana-landskapet, og et arrangement som er elegant og interessant. Videoen over her er en akustisk solo-versjon av "Dark Horse 2", mens album-utgaven byr på suveren koring, herlige strykere, og effekter som skaper et slags mørke som mystisk nok framstår behagelig.

Favorittlåten min på Jack of Hearts har i løpet av de siste par månedene blitt "Maybe", og jeg blir ikke overrasket om dette ender opp som den mest spilte låten for min del når Spotify kommer med årsoppgjøret sitt i desember. En enkel melodilinje spilt tandert på en gitar, et orgel som durer behagelig langt bak i lydbildet, og that's it. Men jeg har ikke behov for så mye mer så lenge Thomas Selvaag Moss synger så vakkert at hårene reiser seg fra lilletåa til nakken, og framstår som en norsk Bill Callahan. Dette er kunst.

De siste låtene jeg vil trekke fram er "Bonfire/Are You Dancing, Thinking I Don't Care", skivas lystigste melodi, med handclaps, munnspill og beintøff koring, og den svært så forsiktige "Before You Go", en låt med så mye luft at det er nok for et helt liv. Denne pianoballaden er komponert på et vis Nick Cave ofte bygger opp låtene sine, og Jester har mikset dette så nydelig at jeg imponeres. Innimellom krydres det hele med lyder av gitarer og orgel, og er i det hele tatt en låt som får tankene til å vandre.

Det eneste jeg har å utsette på Jack of Hearts er at det ikke er gitt ut i fysisk format. Jeg er bombesikker på at lytteopplevelsen hadde blitt enda heftigere om albumet hadde blitt plassert på en platetallerken eller matet inn i en cd-spiller. Vi får håpe at det blir en realitet i løpet av året. I mellomtiden bør du sjekke ut herligheten i Spotify. Det har Thomas Selvaag Moss i aller høyeste grad fortjent.