Fantastiske Moving Oos

Ja du heilage fanden for en gjeng. Med det samme stiften finner sin første rille, er det som om sjølvaste Grand Funk Railroad står der midt på stuegulvet mitt. Ikke det et jeg klarer å forveksle Frank Reppen med Mark Farner, men følelsen jeg får er den samme jeg hadde en sommerdag i 1986 da vi spilte Grand Funk Railroads eminente album Survival på full pinne i bilen, hvorpå vi ble så gira at vi måtte stoppe for å gå ut å danse litt. Og vi var klin edru alle mann - kun beruset av musikken. En kollektiv galskap næret av some funky shit fra femten år tidligere, i 1971. Men det får så være. Dette var da vi hadde langt hår og alt var sjalabaisen, god morgen, hallaisen. Og dette er ikke Grand Funk Railroad. Det er Moving Oos. Det er noe ganske annet, om vi ser på helheten. Og det gjør vi jo.

Men du. Mens jeg først er i det lystige hjørnet, kan jeg jo fortelle deg som leser dette noe annet usaklig dill - sånn bare for å illustrere makten denne musikken har over meg. Jeg er for tiden utstyrt med en sånn fancy rullator (en lang historie), og når Romancer går sin gang her, må jeg ta den fatt for å kunne gjøre unna noen mer eller mindre elegante moves. Og da kommer som du sikkert kan tenke deg, min hund ut på gulvet for å hjelpe til. Det er direkte nydelig. Ren ekstase og total fryd, samtidig som vi er uhyre glade for at leiligheta ikke et videoovervåket. For min del er det ingenting som forteller meg mer om en plateutgivelse enn når den klarer å lokke fram litt galskap hos lytteren. Det at man gjennom musikk kan miste sine hemninger for en stund i en ellers grå hverdag, er i sannhet et kvalitetsstempel.

Så vidt meg bekjent er dette bandets, eller kollektivets, tredje album. Det består av et par nye låter, og for det meste "gamle" låter de også har gitt ut tidligere - bare nå i en litt ny og sprekere drakt.
For meg som dessverre ikke fikk med meg denne gjengen tilbake da de først kom på banen cirka midt på 2000-tallet, er Frank Reppen først og fremst vokalisten i helt fabelaktige Blood On Wheels. Nå synger mannen som er en av mine favorittsangere i Moving Oos igjen, og han høres ut som om han var født for å gjøre nettopp det. Som en miks mellom Bon Scott og Chris Robinson gjør han alle låtene på skiva så autentiske i forhold til stil og uttrykk, at det nesten er litt skremmende. Fyren burde hatt hovedrollen i Hair om den skulle bli satt opp her til lands igjen. Hans stemmeprakt er faen tute helt på høyde med salige David Byron som i sin tid gjorde Uriah Heep verdt å høre på, og for dere som ikke vet hva jeg prøver å si med det, betyr det enkelt og greit at fyren er helt rå.

Så har vi den evig talentfulle Per Borten. Ikke den gamle statsministeren, men den forholdsvis nye gitarministeren. Mannen er kjent fra en rekke prosjekter, han er en utmerket komponist, han synger bra, og han spiller gitar som en Gud. Mest kjent er han vel fra Capricorn som fort ble Spidergawd, og nå gjør han altså Romancer til en fest uten like. Mannen er rett og slett en superb musiker som langt flere burde hatt i platesamlinga si, noe vi også kan si om Herr Reppen.

Resten av gjengen i Moving Oos er nøyaktig like viktige som de to nevnte. Vi snakker om geniale Eirik Øien på bass, om fenomenale Haakon-Marius Pettersen på tangenter, den eminente Stian Lundberg på trommer, og om Ranveig Sjelemark, Nadia Warholm og Mildrid Sjelemark på koring. Og hvilket kor de utgjør. De løfter dette prosjektet til uante himmeldrag, og de tilfører så mye sjel, soul og gospel at en stakkar rett og slett holder på å gå opp i liminga. Man blir jo så jævla varm av dette. Denne skiva anbefales på det varmeste.