Fett, kult og bunnsolid fra Grenland

Høsten 2016 slapp Neperud debutalbumet So Unhip It Hurts, hvis de da ikke har gitt ut noe på opptakskassetter og brente cd’er da, noe som er holdt unna folk flest. Ti låter som var alt fra bra til knakende bra, men som den dag i dag fortsatt ikke har blitt streamet 1000 ganger i Spotify. Jeg så dessverre få anmeldelser den gang, og denne gang har jeg ikke registrert en eneste én, om jeg ikke regner med Ole Mortens epistel når han banket dem inn på 4.plass på lista si over årets beste norske utgivelser. Det er sånn man kan bli oppriktig lei seg for, men så setter jeg bare på Follow the Trash så er humøret på topp.

De holder seg til ti låter pr album, men der debuten klokket inn på litt over halvtimen klarer de seg denne gang med 22 minutter. Hovedårsaken er at de denne gangen er i punk- og rock’n’roll-form, og durer på langt mer intenst enn jeg har hørt dem tidligere. Det nærmeste må være bidraget de hadde på Scandinavian Friends – A Tribute To Roky Erickson, der de covret “I Walked With a Zombie”, men selv den låten hadde blitt i snilleste laget til å få innpass på Follow the Trash. Låtene er denne gang spilt inn i Big Red Studio og Klyve Lydstudio, og sært nok er flere av låtene mastra fra dat/bånd til kassett, for så å kjøres tilbake til digitalt. Alt for å skape mer støy. På coveret står det at det er den fiktive Charles Palantine som har produsert skiva, New York-senatoren i Taxi Driver som stilte til presidentvalget i 1972. Men, det er altså ikke han, men bandet selv som har gjort jobben. Coverdesignet står verdens tøffeste designer for, Selveste Sten Moe, som bl.a. har The Wilhelmsens-logoen i sin portefølje, mens en av landets beste rock’n’roll-fotografer har tatt bildet av bandet som pryder frontsiden, ingen ringere enn Ketil Hardy.

Kim, Carsten og Idar deler broderlig på vokaljobben, mens de stort sett korer på de låtene de ikke har vokalansvar for. Kim spiller bass og gitar, samt trommer på “Horses Neck”, en låt trommis Batty spiller orgel på fordi han hadde brukket kragebeinet. Idar spiller bass og gitar, mens Carsten tar seg av det meste av tangenter samt ymse gitarer. Alt på beste sosialdemokratiske Neperud-vis. En låt er kun på vinylen, det blodfete avslutningssporet “If We Don’t, We Die”, og vil du høre denne perla har du bare med å kjøpe skiva.

Tittelsporet åpner ballet, og la det være sagt med en gang, “Follow the Trash” er for meg en av de feteste låtene som kom ut i 2018, utland eller innland. Her har karene gått ut i garasjen, tatt med seg en av de kuleste låtene de har lagd, masse spilleglede, ballene til Rolling Stones, Nuggets II: Original Artyfacts from the British Empire and Beyond 1964–1969 i sekken, og gjort en teit bra låt. Idar synger, og Kim/Carsten korer som noen jævla helter, mens soundet er så djevelsk sylskarp at det er spinnvilt. Gjengen er tightere enn stillongsene mine på tidlig 70-tall, og liker du ikke det du hører så skal du bare gi opp å like rock’n’roll. Ahhh, for en deilig åpning!

There is a girl inside my head
Telling me I wish that you where dead
All this years in emptiness
But now your lonely

Yeah, I know, yeah, I know
This is bad to the bone
Yes I am, in need of
Medication or your love

På “Horses Neck” er det Kim som griper mikrofonstativet og synger ut, om trøblete kvinnfolk og det sånne gjør med en stakkars kar. I tillegg er Horsesneck en dram, bestående av to deler bourbon, brandy (eller amerikansk rye whiskey) og ingefærøl. Ble litt usikker på hva som er verst av denne drinken og ei skikkelig vanskelig dame, så drikkevarene må testes ut. Kim spiller trommer som om han er Stephen Morris (Joy Division), mens Carsten korer som besatt. Batty gjør manns jobb på keyboard. Kremlåt, som avløses av “Erwin Schlup”. Den observante leser vil se at Schlup-navnet er å finne i plateselskapet óg, og jeg har blitt fortalt at Erwin Schlup er en tysk dansbandmusiker, av alle ting. I tillegg produserer Erwin Schlup stoppeklokker, noe en gammel gymlærer vet, og i og med at Holt er utdannet urmaker og synger på låten, så er det mulig å legge sammen en og en og en her. Det bruker å bli tre, og siden “Erwin Schlup” er den tredje fete låten på skiva så passer det bra. Dette er kanskje den låten som hadde passet best inn på Carsten Holt sine soloskiver, siden den er hakket roligere enn forløperne og har sine popelementer. Når det er sagt så snakker vi ikke om en låt som blir å prege VG-lista, til det er det for mye herlig galskap, det synges for skakt, og sangen er rett og slett for bra. Den tostemte vokalen er briljant, og minner meg om at det er på sin plass å anbefale soloskivene til Carsten Holt på det varmeste.

Så slippes Kim løs igjen, til kaskader av feedback, monotone gitarer og to hele akkorder. Drømmen til Mr. Wild er å lage en fet låt med en akkord, men inntil han lykkes får vi nøye oss med de to han har spandert på “Kill Kim”, mannens ultimate depresjonslåt. Kølsvart noise rock av ypperste merke, med meldinger som “sometimes I wish that I am dead, ain’t got the nerve to kill myself”, og ikke låten du tar med deg til ditt første møte med svigers. Her bøyes og tøyes strenger, skarptromma er Battys beste venn, og Kim høres akkurat så deppa ut som han påstår. Låten går rett over i “Christine”, en kjapp instrumental som også står for avslutningen av A-siden. Her kjører de på som et hissig The Stooges, med et av fjorårets barskeste riff, og noen smått spastiske innsmett av gitarer og det som høres ut som saxofon. En djevelsk kul sak som absolutt ikke må skippes.

I am horny
I hate you
Need you home and your body tonight
Need you home and your body tonight

“Sufferace” er et oppkonstruert ord, litt i Tom Waits-gata, der jeg lett leser inn sufferance (elendighet, smerte), suffer (lide) og race (løp), og det Idar synger om her jævelskap og en fyr som ikke er mors beste barn. Kvinnesynet er heller ikke helt passende i disse MeToo-tider, men siden Neperud er gode gutter så kommer de unna med dette. Idar er familiemann og såvidt jeg vet en snill kar, selv om han høres bortimot manisk og ilter ut her. Igjen byr de på et fett og enkelt riff, maler på med gitarer, mens Kim og Carsten hjelper Idar med litt hyling og vræling i god, gammel pønkeånd. Hvem sa at pønken er død?

En småfunky bass, ei kjapp takt, litt Talking Heads-gitar, og “Get It” er i gang. Låten er en slags hyllest til Karianne Stenbock, legendarisk bassist i altfor bortglemte Camaros fra Halden, og inspirasjonen fikk Kim da han så garasjerocker #1 her til lands Mr. Christian Sandaker spy bak en høyttaler under en konsert på Kick i Skien i 2002, uten at han slapp gitarsoloen. Fascinasjonen for Karianne, foruten at hun var en knall bassist, kom da han så at hun stemte gitaren til Christian. Kim synger som om han er avkommet til Joe Strummer og Johnny Rotten, mens resten av gjengen beviser at de trygt kan bookes til dans på lokalet. Albumets danse-alibi. Albumets stygge andunge heter “Dishes”, og det er ikke fordi låten er rølpete eller fæl, men fordi den står og roper mot meg som noe helt annerledes. Den er rolig, av sorten som metallbandene brukte å by på på 80-tallet, og skiller seg ut fra sine ni med-låter. Jeg liker twangen på gitaren, noe som er med på å gjøre dette til en kupønk-ballade, og Idar synger bunnsolid.

Follow the Trash avrundes (på Spotify) med “MWK”, en låt Carsten Cesh Holt spilte inn i California i 2014, og som var med på hans solodebut. Albumet Break Down Free mener jeg er et av tidenes mest skammelig oversette album, og et jeg ofte tar fram. “MWK”, som står for Married With Kim og handler om et av Kims hårete kjærlighetsforhold, og som det ikke sømmer seg å komme inn på her, var en deilig poppa låt den gang da, og beskrevet av undertegnede som en UK in the 80s-låt med referanser til Elvis Costello, The Clash og The Specials. I neperud-drakt er den nydelige melodilinja fortsatt inntakt, men her herjes og rølpes det seriøst, og vreng og fuzz er låtens følgesvenner. De har rett og slett tatt låten fra 80-tallet til 60-tallet, og “MWK” har fått ei solid Kinks-behandling. En alldeles utsøkt avslutning på et album som allerede har havnet i favorittbunken min.

Hadde jeg vært religiøs så skulle jeg ha inkluderet “få Neperud til Tromsø” i aftenbønnen min. Jeg kjenner på en trang til å få sett Kim Wild, Cesh, Idar og Batty live snart. The Wilhelmsens elsker Neperud. Gratulerer med et fabelaktig album, karer!