Gamle Helter i Ny Drakt

Jack Stillwater så dagens lys etter et møte mellom vokalist, gitarist og låtskriver Terje Espenes og gitarist Morten Huseby på en etterpåfest i 2007. De var da studenter i Oslo med en stor forkjærlighet for musikk, og da særlig av den sorten man kan putte i den ulne sekken kalt americana. Etter en runde i Athletic Sound i Halden samme høst, der de spilte inn ti låter, var det selvtitulerte debutalbumet en realitet i 2009. Etterhvert kom trommis Arne Harald Foss inn, nye låter ble spilt inn, og Muddy River var en realitet, ei kruttsterk skive kunne legges til diskografien til Jack Stillwater i 2012. Veien videre bestod først i å hente inn bassisten Odd Inge Rand, for så å gå løs på et konseptalbum som tok for seg nordmenns utvandring til det forjettede land, USA. Prosjektet ble til gjennom tre EP'er som hver for seg tok for seg forhold før, under og etter reisen over Atlanteren, og endte da altså opp som albumet The Farmer Trilogy.

Den enkle fortsettelsen hadde vært å kjøre på med mer av det som beviselig funker, og spille inn Terje sine nye låter, med klare nikk i retning Tom Petty, Bruce Springsteen, Ryan Adams, Townes Van Zandt og John Mellencamp. Gjerne legge turen til Athletic Sound i Halden, og lytte litt til Kai Andersen og få hans meninger om hvordan det bør gjøres. Men, nei, denne gang ønsker de å gjøre noe annerledes, få input fra folk de ikke nødvendigvis har så mye til felles med, sørge for at nye ører kommer på banen, og ende opp med endringer til det bedre. Valget falt da på Bendik Brænne, karen som er med i fantastiske Los Plantronics, har spilt inn låter med Grand Café, Admiral P, Amund Maarud, DumDum Boys, The South, Paal Flaata, Senjahopen, Odd Nordstoga, Backstreet Girls, Thulsa Doom, Mighty Magnolias, Malin Pettersen, Label og stort sett alt som kan krype og gå blant norske musikere. I tillegg har han jo selvsagt sin egen solokarriere, med fire album som alle er alt fra solide til fantastiske, og som The Wilhelmsens selvsagt har omtalt.

Låtene til Jack Stillwater blir til ved at Terje har en idé, fikser ei skisse som gjerne er akkorder, melodilinje, tempo og lyrikk, og så flikker og fikser han, Morten, Arne Harald og Odd Inge på låtene i fellesskap. Denne gangen har dessuten Bendik vært med på denne prosessen på rundt halvparten av låtene, samt at han sammen med bandet står for de endelige arrangementene. Terje spiller som vanlig akustisk gitar og synger, i tillegg til å kore, Morten spiller alle slags elektriske gitarer, akustisk gitar og korer, Arne Harald trommer og korer, mens Odd Inge holder seg til bassen. I tillegg står alle oppført med perkusjonsbidrag, noe jeg mistenker i all hovedsak er klapping. Bendik på sin side sørger for piano, Rhodes, Wurlitzer, Raagini, saksofoner (baryton, tenor, alt) og koring. Sistemann med musikalske bidrag er Sinde Mølmen Blostrupmoen med sin trompet.

Norwegicana ble spilt inn i Studio Paradiso av Marcus Forsgren, og i Bendix Studio av Bendik Brænne, og begge har vært med på å mikse plata. Masteringen er gjort av Georg Tanderø. Fotoene på albumcoveret har Gunnar Johnsen og Morten Huseby tatt, mens det er Morten som er ansvarlig for det endelige designet. Albumet er produsert av Bendik, og gis ut av Rootsy Music, og i den forbindelse takker bandet spesielt Vibeke Sjøvold og Håkan Olsson. Det skjønner jeg godt.

Stay awhile my little angel
Put a log into the fire
Dont you treat me like a stranger
Just wanted you to stay here for a while

Det går ikke mange sekunder inn i åpningslåten "You're Gonna Make Me Lonesome" før jeg skjønner at dette er nye takter, nytt lydbilde og et band som har endret kurs. Ekko på gitaren, et orgel som durer i bakgrunnen, ei koring som roper ut "dette er pop!", og en låt som det er fullt mulig å svinge seg til på dansegulvet. Bevart er tematikken, stemmen til Espenes, og linken til heartland-rock og Springsteen. Det handler om det sterke behovet vi har for kjærlighet, varme og noen som kan fylle den andre halvparten av senga. Terje kan virkelig skrive låter om savn og frykten for å bli alene, og når Bendik i tillegg er på ballen så blir det på sett og vis dobbelt opp med vilje til å ta på seg skylda for det som måtte være galt. - If I hurt you I am sorry, if you hurt me I will mend, synges det, og det føles nærmest som om det er en arveskyld som presenteres. 

Endringene bandet har gått gjennom siden The Farmer Trilogy blir enda tydeligere med "Deep Dark Woods". Her slippes Odd Inge Rand virkelig løs med bassen sin, og styrer kompet som om han er Peter Hook (Joy Division, New Order) eller David Jay (Bauhaus), samtidig som Arne Harald Foss har stilt inn deilig skarptromme-lyd og er uvanlig raus med symbalene. Men, tangentlydene Brænne legger inn er nok det som gjør at Jack Stillwater føles så friske og oppdaterte. En strøken og presis gitarsolo av Huseby gjør susen, samtidig som boksene han bruker er med på å skape den mørke, småskumle atmosfæren som trengs når Terje synger om et forhold som går ad undas. Enda skumlere er det at fyren vi møter her forlater dama på en øde vei, ser at hun legger i vei inn i den mørke skogen, og vet at han vil finne henne der om han ønsker å se henne igjen. Jeg tenker hun da er greit plassert seks fot under torva.

Kompet i "My Baby's Got a Secret" er av det funky slaget, og igjen styrer Rand rammene i låten og skarp-lyden er upåklagelig. Jeg må dessuten ta innover meg at Norwegicana handler om forhold og kjærlighet, med innslag av følelser som følger med på kjøpet. Som frykt, her nærmest visualisert av hemmelighetene dama har, og som vi mer enn aner er av det skumle slaget. Melodien kunne like gjerne ha vært på John Mellencamps Big Daddy, samtidig som det sniker seg en Nick Cave-følelse inn bakveien. En ting er bjella det bankes på, og som låter nøyaktig som den Nick brukte på Let Love In, noe annet er lyden av orgelet til Brænne. Denne rakkeren av en låt suste forbi meg de første gangene jeg hørte den, men når jeg først fikk tak på den fikk den en suggerende effekt. På en bra måte.

I keep on doin things the way that I used to
Oh,I carry on
But I keep losing you

"I Keep Losing You" virker umiddelbart som en typisk Jack Stillwater-låt, selv med ekko-boksen Huseby har koblet til 12-strengeren sin i introen. En rolig, nedpå låt, det synges om å miste kjæresten, og avmakta som følger. Men, her er det mer å ta tak i, ikke minst saksofoner, George Jones-stemning og et lydbilde som nå og da minner meg om selveste Tom Waits. Arne Harald har hentet fra jazzvispene, det låter som om vokalsporet ble spilt inn i Nashville i 1967, og jeg kjenner at jeg priser meg lykkelig for at karene valgte å involvere Bendik Brænne. Den typiske Jack Stillwater-låten kommer med "Foreverman". Her synger Terje som han gjorde i Athletic Studio i 2007, låter er skivas mest akustiske, og savn kombinert med nostalgi er inntrykket jeg sitter igjen med, tema de har ruttet med tidligere. Albumets minst instrumenterte spor fungerer utmerket som en pust i bakken, og det trenger vi med tanke på fortsettelsen.

Igjen er det Springsteen-referansene som føles best når de drar i gang med "Nothing Good Seems To Come", samtidig som man må være tonedøv for å ikke høre Beach Boys-harmoniene i koringen. Det synges om gammel kjærlighet som ikke førte noen vei, ihvertfall ikke til noen bra steder, og det som kan minne om god, gammeldags anger og bortkastet tid. Trommingen høres veldig programmert og spinkel ut, men det kler låten, det samme gjør definitivt stemmen til Terje. Det er ikke mange her i landet som synger "heartland"-låter så bra som karen fra Dyrøya. Vakkert.

Shadows in the mirror, shadows on my wall
Out in the woods I can still hear you call
I'm walking now, through this world on all alone
I keep searcing for you, and I travel alone

Så tar det virkelig fyr, med mariachi-tendenser, ørkenrock og sart country i ei salig blanding. "Follow You Down" er intet mindre enn det barskeste Jack Stillwater noensinne har levert. Den ville og sylskarpe trompet-føringen til Blostrupmoen gjør at jeg får Helldorado-vibber, versene sender tankene i retning Green On Red og Dream Syndicate, mens det beint ut over-vakre refrenget med kosekoring skaper ei skrudd stemning. Dette er hva som må kunne betegnes som hybrid-musikk. En dose Helldorado, legg til litt Paisley underground, og husk å ta med noe vakkert i gata til David Mayfield, Otis Gibb eller Robert Ellis. Lyrikken som er utarbeidet av Espenes og Brænne, kan nok tolkes på flere måter, men for meg virker det som om plottet er at dama har stukket av, fra en fyr som ikke er bra, og at han nærmest har gjort det til en livsoppgave å finne henne. - Don't tell me to stay behind, you know I'm gonna follow you down. Det stinker litt av stalker-tendenser.

"Broken Hearted Town" er standard americana, som vi har blitt vant til fra Terje & co. Litt dans på lokalet og feelgood-stemning, selv om det synges om trangsynte og forutinntatte småbyfolk, og dama som er utenfor rekkevidde. Et slagsmål med en påfølgende flukt sørger for at fyren om ikke annet kommer seg vekk fra bygda. Stor kudos til Blostrupmoen og mariachi-stemningen han skaper. "Sold Down the River" er mer heartlandrock, med tung bassisering, kjapp takt og glad-koring. 

Albumets absolutte høydepunkt er for min del "Rebel Heart". Her har samarbeidet Jack Stillwater/Bendik Brænne nådd klimaks. I tillegg serverer Terje årets barskeste verselinje med "looking like the devil, feeling like a rake". Man kan få Townes-vibber av mindre. Refrenget er av sorten som umiddelbart legges i skuffa der resten av de legendariske refrengene ligger. Terje spiller definitivt hovedrollen her, som forteller og med hånd om kassegitaren, selv om Morten gjør store ting med el-gitaren sin i outroen, og den taktfaste klappingen er en viktig ingrediens. Man må bare elske en rebell.

Avslutningslåten, "Little White Lie", er passende nok albumets vakreste øyeblikk. Litt mystikk, vakkert pianospill, Terje med sin sarteste stemme, kompkompiser som nærmest vugger seg gjennom låten, denne koringen som er ny av året, saksofon bak i lydbildet, et orgel som spiller en stor rolle i outroen, og en sprek liten gitarsolo. Alt dette og mer til får du på knappe tre og et halvt minutt.

Jack Stillwater har med Norwegicana gitt ut sitt beste album til dags dato, et album som etter bortimot ti gjennomlyttinger byr på nye lyder og nye finurligheter, og kan fort ha etablert et samarbeid som vil gi oss mye å glede oss over i årene som kommer. Bendik Brænne har hatt mer enn en finger med i produksjonen, og tilført et rikere lydbilde, spennende krydder i form av blåsere og tangenter, og arrangementer som er lekre som fy. Det har gjort et allerede knallbra band enda bedre.