Godstemning i Avgrunnen

Vederkast – And in the Abyss They Sleep (Rob Mules Records)

Vederkast er en kvartett bestående av to karer fra Andøya i Nordland, gitaristene Sindre Bakland og Finn Fodstad, den eminente trommisen Magnus Tornensis fra Kåfjord i Nord-Troms, og sist men ikke minst, den syngende bassisten Paul-René Aronsen, karen som kom rekende til Tromsø fra Arvika i Sverige. Hele gjengen er i dag godt etablert i Ishavsbyen, og Vederkast regnes definitivt som et Tromsø-band. De skriver og komponerer alle låtene selv, og har vel strengt tatt kun spilt inn én coverlåt, den dritstilige versjonen de gjorde av Vreeswijks “Balladen Om Herr Fredrik Åkare och Den Söta Frøken Cecilia Lind” som de gjorde i 2016, og som utgjør side D på And in the Abyss They Sleep.

Skiva er produsert av bandet selv og Yngvar Mehus. Mehus er forøvrig en viktig kar når det kommer til lydbildet og sluttproduktet, og står for miksing og mastering, samt at han kore, spiller gitar og har gjort samplinger på noen av låtene. Låtene er spilt inn i Bleik Samfunnshus på Andøya, mens vokalsporene og ekstra gitarer ble lagt til i GRStudios i Tromsø. Strykerne på “Hope Lost” ble spilt inn i LP Studio på Strandveien i 9000-byen. Coveret er et maleri av Marni Kruse, mens selve designet er i regi av Captain Speaking. Albumet ble sluppet 16.november, etter at singlene “Yearning” og “Reflections Linger” hadde ligget ute på Spotify og mørnet folket i et par måneder.

Albumet er som sagt spilt inn i Bleik Samfunnshus på hjemplassen til Sindre og Finn, i havgapet på Andøya der neste sted du treffer på om du legger ut på en seriøs rotur er USA. Stedet er så værhardt som du kun får det på utsatte steder i Nord-Norge, noe de får ganske klart fram på skiva. Lytter du godt etter så hører du vinden som suser gjennom rommet og bølgeskvulp i bakgrunnen. På avslutnings- og tittelsporet har de dessuten gjort naturlydene til en viktig del av låten, i tillegg til at det er plenty av bølgeskvulp både før og etter Cornelis-coveren på side D.

Originallåtene strekker seg til 55 minutter, og i og med at vi snakker om kun ni låter så skjønner alle at vi snakker om et band med progelementer i musikken sin. I utgangspunktet ville jeg ha greid meg lenge med å kalle dem for et hardrockband, men innimellom er de seige som beist, og gitarene er mange og de spiller melodilinjer som varer like lenge som alle riffene på ei Ramones-skive. Stoner-påvirkningen er definitivt til stede, og jeg vil tro at de har sine doser med Kyuss, Fu Manchu og ikke minst Black Sabbath i blodet. I tillegg til en del av bandene som gikk under grungebølgen på 90-tallet.

You weren’t ready, but your light went out
The music suddenly died
If you could, you’d stay and talk
Drinking summer wine

Det hele åpner med en intro de har kalt “In the Abyss”, en kjapp sak på 38 sekunder som låter litt som når The Beatles kjørte gitarene baklengs. Introen flyter så inn i et av albumet absolutte høydepunkt, mektige “Hope Lost”. Som låttittelen mer enn antyder så snakker vi ikke om en solskinnshistorie her, og som de fleste låtene på skiva så er det død, sinne og oppgitthet som er tema. Allikevel sitter jeg ikke igjen tungsindig og trist etter å ha hørt gjennom skiva, selv med en såpass dystopisk og kjip rød tråd. Men, “Hope Lost” er unntaket. En ung mann som dør altfor tidlig, som har drukket sin sitt siste glass sommervin, midtpunktet i gjengen, knuste bein som førte til knuste sjeler. Det er umulig å ikke tolke dette til å omhandle en hedersmann som gikk bort så altfor tidlig, rock’n’roll-trommis og barndomsvenn av Finn og Sindre, Morten Rydland Høyning, som døde tragisk og altfor tidlig i 2014. De spilte også sammen i legendariske Taliban Airways, og på mange måter er dette låten som hedrer og hyller Morten (RIP). Låten åpner med albumets feteste riff, før Magnus hamrer seg inn på imponerende vis. Så legges det på flere gitarer, fuzzbassen rumler stødig, og jeg skjønner at vi skal på en musikalsk ferd som blir nydelig. Og, det blir den. Paul-René synger som en helt, på hele sitt register, fra de dype daler til de høyeste topper, mens strykerne som er lagt på gjør det hele fullkomment.

Den første siden rundes av med “Echoes Diminish”, en ti minutter lang villmann av en låt. Et hektisk og sprøtt riff venter inn et spinnvilt komp, et komp som viser at Magnus vet hvor han har tam’er og symbaler. Vokalen er akkurat passe aggressiv, og her synger Aronsen på det viset som får meg til å tenke på salige Chris Cornell. Intenst, men kontrollert, og med en anelse lesbing å spore. En av styrkene til Vederkast er at alle er gode instrumentalister, men ingen som prøver å overdrive, de har en vokalist mange ville ha profittert mer på, men Paul-René legges akkurat passe langt bak i lydbildet. De er på mange måter perfekt for hverandre. Selv i de mest progga partiene er det rom for alle, også gjesteartister, og det blir aldri plagsomt selv på denne mastodonten av en låt som kunne ha vært avsluttet etter fire minutter, nå de ikke har mer lyrikk på hjertet. 

B-siden åpner med “Reflections Linger”, en låt som sprøtt nok toucher borti noen pop-elementer her og der. Det synges høyt, spilles seigt, og skarpen treffes hardt. På mange måter er det lett å skjønne at karene valgte denne når første singel skulle velges ut, for her snakker vi om potensiale for mye radiotid. Mange overganger, mange melodiske tema, men selvsagt bare et team når vi snakker om budskap: et forhold som ikke var ment å vare. Men, selv om bandet liker og foretrekker dystre tekster, så er de ikke en dyster gjeng. Jeg lar Sindre og Paul-René si litt om hva låten “Yearning”, den andre singelen fra plata, handler om:

Vel, ikke mye å bli klok på, men blide er de! “Yearning” er Paul- René på sitt mest intense, Magnus som spiller trommer på snasent vis, og Andøyas svar på Scott Gorham og Brian Robertson. Thin Lizzy-riffing, Soundgarden-aktig låt, med Iron Maiden-tendenser her og der. Men, det er vel det som er Vederkast? En av mine favoritter på albumet. På “Searching” skrur de til på tøffhetsknappen, og henter fram det tyngste skytset. Bassen buldrer, gitarene byr på feedback, før de tunes inn på klare akkorder og låten setter seg. Refrengene er av det nynnbare slaget og langt lettere enn de seige versene, og det funker som bare det. Låten avsluttes med en bridge som fører til død og elendighet, eller “to our demise”. B-siden rundes av med “In the Waves”, albumets kjappis på 3:40. En intens og heftig låt som avrundes med noen studio-rop som låter ganske så euforiske.

C-siden består av to låter, “Blindfolded” og tittelsporet “In the Abyss They Sleep”. Den førstnevnte rusler behagelig avgårde i et avdempet tempo, og er en sånn låt du bare lener deg tilbake og nyter. Lekker riffing, glimrende koring og masse feelgood-stemning, og i det hele tatt en låt å bli glad i. Jeg liker spesielt at de kobler til wawa-pedalene, s-ene til Aronsen, og de elegante overgangene til Tornensis. Så avsluttes det hele med tittelsporet, en låt som er tuftet på en tragedie som fant sted utenfor Andøya i 1930, da en far og hans sønner gikk ned med fiskeskøyta under en storm, en hendelse de fleste bygder her nordpå lett kan kjenne seg igjen i. Vi har lignende tragedier i familien, og disse preger et lite samfunn i lange tider. Låten starter rolig og dronete, men lever etterhvert sitt eget liv, der den tidvis er kjapp og spenstig før tempo roes, veksler mellom dur og moll, mellom håp og fortapelse, som folket på Andøya følte det etter stormen. Nok en favoritt her i heimen.

Blackened sky
Windy wound
Looking out from the shore
Sensing the sea sound sing
Songs of a salty grave
Flashing lights bringing hope

Kjøper du vinylen, noe du virkelig burde om du liker rocken din hard og har sans for melodiøs metall med elementer av prog, så får du som sagt en dritlekker versjon av “Balladen Om Herr Fredrik Åkare och Den Söta Frøken Cecilia Lind” på D-siden. Vederkast spiller forøvrig på Bleik Samfunnshus 26.januar, og der skulle man pinadø ha vært. Oppvarmingen tar en annen kar som trådte sine barnesko på Andøya seg av, the one and only Erlend Julian. Folket i Tromsø kan se fram til 9.februar, for da blir det en heidundrende releasekonsert på Verkstedet i Kulturhuset, sammen med et annet Rob Mules-band, Endolith. Der er det lurt å innfinne seg.

Fram til da gjør du lurt i å få låtene på In the Abyss They Sleep under huden. Mine favorittlåter er noen innertiere av noen låter: “Hope Lost”, “Echoes Diminish” og “In the Abyss They Sleep”. Fetere blir ikke hardrock her nordpå.