Helt hinsides rock'n'roll baluba

Dangerface – Get Loud! (Big Day Records)

Vi digger dette hardcore punkrockbandet fra Stavanger som visstnok har hentet noe av sin inspirasjon fra band som Refused, Gallows, The Ghost Of A Thousand og The Bronx. Bandet, som består av: Michael Myklebust – vokal, Thomas Nilsen – gitar, Jan Eirik Forland – gitar, Christian Monsen – bass, og Steinar Fattnes – trommer, er gutter som har spilt i band som: Drink Your Poison, Spit og A Red Sky Collapse. Ved unnfangelsen befant disse seg for første gang på lenge uten band, og ingen følte seg på noen som helst måte ferdig med å skape heftig rævsparkende og hissig rock’n’roll. Debutalbumet Get Loud! er et tydelig bevis på akkurat det.

Med forskjellig bakgrunn som strekker seg fra punk, hardcore og metal, ble fellesnevneren en forkjærlighet for aggressiv punk-hardcore, og det synes vi i The Wilhelmsens er jævla flott. Direkte N.Y.D.E.L.I.G. Uten å snuble innom dette evige temaet om hva punk var et par heftige år på siste del av 70-tallet, og hva det er i dag, kan vi bare fastslå at mye har skjedd. Når det kommer til dagens band, Dangerface, så er utvilsomt dyktige musikere kjernen. Det var som mange vet ikke alltid tilfelle med punken da den oppstod. Da var det unge frustrerte menn, og etter hvert kvinner, som hadde fått kloa i en gitar og/eller et trommesett, en gitar og/eller et trommesett de trakterte som verktøy de kunne rive ned kjedsomheten med. Det finnes sikkert et snev av denne greia i dagens mest heftige rockere, men de fleste som driver med denne kunstformen nå, trakterer sitt instrument med stor musikalsk innsikt. I alle fall innen sitt felt.

Dangerface fremstår for undertegnede som en hybrid mellom god gammeldags hard rock, og typisk amerikansk hardcore punkrock, hva enn det måtte si den enkelte leser. Med gitarriff som i det ene øyeblikket kan lokke frem assosiasjoner om en ung og fremoverlent Brian May tidlig på 70-tallet, eller en svett og gira Michael Schenker, for i neste å virke som en brutal skuddveksling i en geriljakrig, fremstår bandet som noe mer enn bare én av delene. Når i tillegg kompet med en sånn presis steintøff tromming og ditto stilig fuzzbass kombineres med Michael Myklebusts voldsomme stemmebruk, får vi Dangerface. Et av de tøffeste bandene jeg har hørt på en stund – og jeg hører på jævlig mange.

I tillegg til at mitt første møte med bandet var som den villminkbeskrivelsen øverst i denne teksten, kjente jeg momentant at noe traff den berømte spikeren MIDT på hodet. Denne konstellasjonen av rockere traff virkelig min hoved rock’n’roll-nerve. Det var som om alle energier, all innestengt guffe, fikk fritt utløp. Ventilene stod plutselig vidåpne, og det føltes og føles jævlig godt. Før jeg visste ordet av det hadde jeg skiftet ut gammel dritlukt med ny vital og energirik friskluft, og både toppetasjen og kjelleren fikk seg en lenge etterlengtet oppdatering. Tusen jævla takk.

Selv om angst ofte spiller hovedrollen i tekstene på denne plata, føles den aldri tung og mørk. Den føles rett og slett som en helt nydelig vitamininnsprøytning, og sprer seg rundt i kroppen som en gressbrann en varm vårdag. Med en ren og rå produksjon, med de instrumetelle og jævla bra samkjørte ferdighetene i bandet, med sine detaljer, synkoper og temaskifter, er Dangerface noe av det mest næringsrike jeg har hørt innen rock’n’roll segmentet på jævlig lenge. Snakk om heldige kombinasjoner og sammensettinger. Det er bare helt rått.

Albumet som åpner med erkefete “Fifteen Seconds”, fortsetter med like tøffe “Apocalypse on the Radio”, og som avsluttes med låt nummer 10, “Young skeletons”, er en fest for min gamle rockesjel. Jeg vet ikke om jeg har hatt et større rockekick siden jeg hørte Ramones eller Deep Purple In Rock på gutterommet i hine hårde dager… Men, det kan være ett fett. Så lenge Get Loud! treffer meg så hinsides godt, og tvinger meg til å servere den mest soleklare sekseren jeg noen gang har servert et rockeband på denne siden av heisann og hoppsann og fallerallera. Ja, jeg vet “et rockeband” høres helt dust ut, meeeen… det får stå sin prøve. Min klokkeklare oppfordring er: Har du 37 minutter til overs. Guff opp hifi-en og bruk dem på Dangerface – Get Loud!

You won’t regret it.