Kompromissløs Rock'n'roll fra Gribbene

Gribbene – Megomani (Voices of Wonder/VMP)

The Wilhelmsens hadde trua på Gribbenes debut da den dukket opp. Siden den gangen har den fått seg noen runder på musikk- og treningsrommet her i kaféen – ikke bare for at den funker fint å mosjonere til for en halvfeit smågammel skrue med hang til mat, øl og fet rock’n’roll, men også for at den fortsatt svinger jævla bra. På denne andre skiva er det altså bare frontmann, vokalist og tekstforfatter Marius Roti og hans medsammensvorne akkordstabler og gitarist Kim Raaden Hoque, igjen siden sist. Det nå fem mann sterke orkesteret driver fortsatt på med god gammeldags drivende rock’n’roll, og det setter vi selvsagt pris på. Noe annet skulle tatt seg ut. Men det var ingen selvfølge at Gribbene skulle fortsette.

I et øyeblikk tenkte undertegnede at det så mørkt ut for Gribbene. Dette bunnet i at de på sin Facebook-side fortalte at Ronny Pøbel måtte trekke seg på grunn av generell rock’n’roll-slitasje i en arm eller var det et håndledd? Men heldigvis som bekymringer flest, var også denne helt unødvendig. Det fine óg det kjipe med bekymringer, er at de som regel er bortkasta energi. Og mens vi nå først er inne på dette med energi… Megomani flyter over av akkurat det. Akkurat det er jævla lurt når du holder på med rock’n’roll av det bredbente slaget.

Gribbene i ny versjon er altså fortsatt et band som starter maskineriet rett på nylagt asfalt. Her er det ingen grusvei, så det går unna i svingene med godt gitardriv, og med et lyrisk landskap som ofte henger seg på banditen framfor “offeret”, hvis det går an å hevde. Jeg vet ikke om Roti tar på seg forskjellige roller (jeg holder en knapp på det) eller om han ser inn i den verste utgaven av seg selv, men her er altså sosiopatens/psykopatens hule indre ofte under lupen. Det finnes selvsagt rom for forskjellige tolkninger av stoffet det synges om, selv om det alltid er sett fra svikeren, dealerens eller den hensynsløses side. 

Det oppkonstruerte ordet “Megomani”, som er valgt som tittel på denne andreskiva, beskriver veldig godt at det handler om egoisme her, noe psykopaten ofte er den fremste eksponenten for. Nå har jeg ikke så veldig lyst å gå inn i en tekstanalyse her, så jeg nøyer meg bare med å si skuffelser og dårlige relasjoner er en del av tematikken. Det var først meningen at albumet skulle kalles “Psykopati”, så jeg regner med at mine antagelser ikke er helt på jordet når det kommer til Rotis lyrikk.

Marius har blitt en bedre vokalist siden sist. Dette høres fort på albumets vanvittig tøffe åpningslåt “Sviker’n”. Fyren synger med større pondus, og det er liksom ikke tvil om at han i tillegg har noe på hjertet – noe han bare MÅ ha ut. Han får dessuten ofte det norske språket til å høres universelt ut, og det kler etter min mening bandets punkrock-aktige uttrykk meget godt. Det er også grunn til å trekke fram soundet de har utviklet siden sist. De høres mer tighte ut nå, samtidig som gitarer og komp unngår å havne i den elendige glættis-fella. Det er akkurat passe rufsete, og det sparker balle nok til å sende hordene foran scena sammen i meget trivelige bruduljer, om det skulle være et ønske.

Hoque som står for låtkonstruksjonene og mye fett gitarbombardement, har funnet fine variasjoner i et landskap som fort kan føles litt endimensjonalt for det utrente øre, noe som er en kunst, og som absolutt tilfører en ønsket kvalitet her. Og det trenger nødvendigvis ikke å bety at skiva er bedre enn sin forgjenger. Det er jo snakk om to ganske forskjellige album, album som likevel har en slags felles stamme når alt kommer til alt.

Låtene kommer tett som hagl, de spytter hett bly som et mitraljøse, og de herjer fint utpå parketten når volumknappen er stilt i den etterlengtede posisjonen “reis til helvete”.
Så for å avrunde med en kjapp konklusjon: Rockenorge har fortsatt bruk for Gribbene. De spiller kompromissløs rock’n’roll med attitude, og de gjør det med stil. Bandet har dessuten funnet sin lydbølge, og det er jo bare helt jævla suverent. De leverer med Megomani ni låter på til sammen 25 minutter, noe som burde være evig nok hvis du skal bevege deg til musikken. Og det skal du jo muligens.