Med Bjella og Krohn i Bakgrunnen

OIX – Tre Bekkefall (FAJo Records)

I tillegg til Morten og Steinar består OIX av Niklas Aanensen (trommer), Ole Kristian Bekkevold (bass) og Richard Limbodal (gitar), og der de trenger saxofon er det Kjetil Nilsen som tråkker til. Låtene ble spilt inn i Athletic Sound i Halden, og den som hadde kontroll på knottene var Dag Erik Johansen. Mastringen ble gjort av Alex Gordon i Abbey Road Studios i London. Frontcoveret er et maleri av selveste Michael Krohn, og er et resultat av litt tilfeldigheter. Morten dro på ei kunstutstilling Krohn hadde i Oslo, primært for å høre om de kunne bruke versjonen de hadde spilt inn av “Jeg Vil Bli Som Jesus” (Kjøtt), men kom over dette maleriet av Kro(h)nhjorten. Maleriet ble kjøpt, henger på veggen hjemme hos Morten, og endte altså opp på coveret. Hva som skjedde med Kjøtt-låten kommer jeg tilbake til. Baksidebildet er tatt av John Nyborg.

Men noe æ på vei
Itj ei sky å sjå
Med Bjella på stereon
Å mobiln tå
Å retningen e Nord
Det trengs en gång i blant
Mæ sjøl å mine egne tanka
For godt t å værra sant

Med en referanse til en av landets fineste artister i “Bjella På Stereon” klasker OIX til med en lekker, nydelig og kul låt som plasserer dem i et stadig voksende norsk americana-landskap. Melodien sender tankene i retning såpass forskjellige artister som Guy Clark og Benny Borg. Det åpner med et fin-fint fingerspill, før bass, trommer og munnspill kommer inn og komplementerer det som Bjella selv har kalt en nydelig låt. Og, Stein Torleif tar selvsagt ikke feil. Vi møter en fyr som virker å være på leiting etter “noe” som mangler i livet, selv om han lever et bra liv, og da slår han av mobilen og vender nesa nordover. En klok mann som portretteres av Kroksæter på strøkent vis. Trønderdialekten kler låten, og han synger rett og slett steike bra. Når han legger seg ned ei halvtone i refrengene nærmer ståpelsen seg umiddelbart. Ellers byr de på en kul, lyrisk referanse til Cornelis Vreeswijk, noe som aldri er dumt.

“Avslått” virker umiddelbart å være en låt i samme gata som åpningssporet, nedpå og melodiøs, men her snakker vi om en ulv i fåreklær. Låten som er skrevet av Aanerud, og vi hører en komponist og vokalist som definitivt har hørt sine doser av Kjøtt og Raga Rockers. Vi snakker om en særdeles interessant og energisk vokalist, som serverer tekstlinjene som en poet, ikke ulikt en viss Krohn. At gitaren skjærer seg gjennom høyttalerne som om det er Bruno Hovden (RIP) som er gjenoppstanden er nifst kult. OIX er sammen med Desertör fra Fredrikstad band som virkelig tar opp arven etter Raga Rockers. Litt av det samme høres i “Hu Der Heime”, en knallfet låt hvor saxofonen til Kjetil Nilsen bidrar til at et Dire Straits-aktig riff løftes et par knepp opp. Halvveis ut i låten vil Aanerud bli som Jesus, Elvis og Buddah, og en snasen cover av “Jeg Vil Bli Som Jesus” åpenbarer seg. Et stilig grep, og en kul låt blir enda kulere.

OIX har altså eksistert i tre år allerede, og tilbake i 2016 var Krogsæter og Aanerud en trio sammen med Ida Eilevstøl Gjøystdal. YouTube-klippet over her hvor de spiller “Brun Lampeskjerm” er et av ganske få liveopptak å finne av bandet på www, og bør sjekkes ut. Lekker cello-traktering har jeg digget siden Luke Haines og hans The Auteurs puttet det inn i låtene sine. På Tre Bekkefall er det derimot småfrekk symbalbruk, litt piano og bass, og albumversjonen er definitivt hakket kvassere, selv om den fortsatt er nedpå og akustisk. Aanerud skriver tekster som en poet, og bruker språket på et vis som gjør at vi som lyttere ender opp lett funderende. Men, jeg tenker at den brune lampeskjermen, med sine 60-tallsfrynser som henger som tårer hele veien rundt, skal fortelle oss om savn og en kar som virker å stå på stedet hvil på grunn av sorg.

Etter 15 lange år kom han tilbake
Det verserte mange rykter om hvor han hadde vært
Noen hadde sett ham langt mot nord
Andre sa han hadde vært der han gale bor

Den siste låten, “15 År Tilbake”, er ei fortelling som gir meg klokkeklare assosiasjoner til Tom Waits sitt mesterverk “Swordfishtrombone”. Nå kan ikke OIX komme opp med all den instrumentelle galskapen til Mr. Waits, men vi snakker om en kar som kommer tilbake til byen sin etter mange års fravær, en kar som blir møtt med skråblikk og vantro, en fyr som omgir seg med mystikk og som skiller seg ut fra den gemene hop. En  to minutters lang, deilig outtro innledes med dyster feedback, og karene byr på masse kult gitarspill, en trommis som får hamret fra seg litt, og er et tøft punktum på det som er en virkelig lovende debut. Jeg gleder meg virkelig til denne gjengen kommer på banen med sin første fullengder, for vi snakker om et band som bør treffe mange musikkelskere her i landet.