Medisin mot galskap

Men det er på ingen måter lett å plassere trioen fra Bergen rent sjangermessig. Bluestoner og rockeriff reiser fort gjennom små skoger av noe jeg kun kan kunst pop, før det i neste omgang kan føles som en slags avart i en eller annen metall avdeling - og da snakker vi fortsatt musikk og ikke byggevarehus.
MK synger med hele kroppen, med hele sin sjel, og hennes gitar den gråter til tider krystallklare blå tårer eller skriker ut sin fortvilelse, før den i neste omgang banker ut tøffe rytmer. Vår dame er en strålende gitarist og sanger, og rett som det er dukker det opp et par øyeblikk der mine tanker går i retning Stevie Ray Vaughan. Ikke at vi er i samme gate på noen måte, men rundt hjørnet i et par av bakgårdene, kan det dukke opp små blaff som kysser den salige blueslegenden midt på truten.

MK's Marvellous Medicine er dessuten en meget elegant konstellasjon på rockehimmelen. Det er hele tiden en viss eleganse over låtene og måten de fremføres på. Fra det helt forsiktige, nesten sakrale, og over i de store utblåsningene er det er alltid en viss ynde over denne gjengen, selv når de skrur alt på full guffe.
Jeg ble sittende å smile en god stund da fonogrammet kom meg i hende for en stund siden da jeg akkurat hadde lagt den fargerike skiva på platespilleren. Det skitne rufsete blandet med det helt klinisk rene er uttrykket. Denne blandingen av nesten alt jeg kan komme på, tok meg litt på senga, for det var liksom ikke helt hva jeg hadde forventet. Og for å være helt ærlig, så vet jeg ikke hva jeg hadde forventet. Bare at det var ganske mye.

Where Do You Go er en litt merkelig plate på den måten at den fenger MEGET øyeblikkelig på enkelte steder, og på andre steder, litt lengere ut på albumet, kommer det som virkelig fenger først etter noen gjennomlyttinger. Ikke at sånt er så veldig sjelden, men det er likevel noe med materialet her, og sammensetningen av det som gjør at helheten blir ekstra spennende. Det er godt mulig at det bare er meg, og uansett hva det enn er, så er det som skjer på denne plata noen ganger over i det mer uhåndgripelige universet.
Jeg vet ikke, eller tror ikke, dette er en kalkulert faktor (da er denne gjengen i så fall tryllekunstnere), men rekkefølgen på låtene, de helt nydelige melodiene, og overgangene i mellom dem, gjør over tid at jeg føler litt på at det er en viss magi med inne i bildet her - og det kan det selvsagt fort være. Det har skjedd før, og det vil skje igjen. Vi snakker jo for svingene om musikk.

Kanskje det er noe av den tunge tiden MK her vært i gjennom , den mellom debuten i 2017 og denne andreskiva som kommer til uttrykk her. Jeg mener, det er så jævla mye sjel ute å går her, at det nesten er så man kan se små spøkelser danse i øyekroken. 
OK. Jeg skjønner at jeg får roe meg litt ned her jeg sitter - før jeg skremmer vannet av den som eventuelt måtte lese dette. Men vær klar over én ting. Dette er musikk som kommer fra noe annet enn bare trangen til å lage musikk. Det ligger en, skal vi si, usynlig drift her, en som kommer til overflaten med jevne mellomrom, og som legger til en ekstra dimensjon. MK er drevet av noe. Driven, som de sier på engelsk.

Dette albumet følger en rød tråd fra debuten, som for øvrig vant en spellemann i bluesavdelingen; en videreføring av MK’s univers skrevet i en subjektiv dagbok-form. Likevel skiller det seg fra det første albumet gjennom å være et mer eksperimentelt og mer abstrakt i sin tilnærming til komposisjon, og ikke minst i det mer fargerike og moderne soundet. Og MK er som de fleste nå sikkert har fått med seg, ikke alene. I bandet har hun nemlig med seg trommeslager Felix N. Rudi og bassist Stian Brungot - som sammen skaper en deilig dose musikalsk identitet. Albumet er dessuten produsert av Yngve L. Sætre i Duper Studio i Bergen.

Om MK har vært igjennom en identitetskrise, så er den så langt jeg kan se over alle hauger nå. For man skal lete lenge etter en artist med en mer tydelig identitet en MK. Hun kan til tider minne litt om svenske Louise Lemón, men det er bare små antydninger her og der som gjør det. Her snakker vi om et band med en helt egen signatur.
MK's Marvellous Medisin er en trio som virkelig er på vei mot de store høyder. Det er i alle fall The Wilhelmsens spådom.