Å mikse følelser er Kåres sterkeste side

Jeg ble oppmerksom på Herr Indrehus sånn cirka 10 måneder får han slapp debutskiva. Da var det den tragikomisk flotte låten Sult som tiltrakk seg min nysgjerrighet (Kåre minnet meg en smule om vår avdøde helt Mark Linkous – kjent fra Sparklehorse). Jeg skrev vel en omtale allerede da, altså i mai 2016, og bedyret min begeistring, og siden den gang har det bare gått slag i slag. 

På sitt nye album fortsetter Indrehus sin reise gjennom småskakke viser om liv og lære. Hans poetiske tilnærming til alt som skjer blir stadig mer tydelig, og han fortsetter å pøse på med skrudde underfundigheter det er umulig å ikke trekke på smilebåndet av. Like under overflaten ligger det stadig et alvor, og denne gangen synger han mer om sin oppvekst på Sunnmøre, om å flytte derfra til hovedstaden, om hverdagens strabaser der, og om å endelig flytte på landet, nærmere bestemt, til Nøtterøy.

Indrehus synger rart, og han synger inderlig. Han spiller det meste selv på denne plata, og har sågar tatt med en litt rusten elgitar. Den passer helt utmerket inn i lydbildet der han bruker den, og er med på å krydre atmosfæren og plassere stemningen nærmere der den hører hjemme. For disse sangene er på ingen måter glansbilder. Dette er så ærlig og utilsminket at vi formelig kan se hybelkaninene som surrer rundt i kroker og kriker. Kåre har ingen sperre når det kommer til selvironi og ei heller mangler han selvinnsikt. Dette er viktige kvaliteter når man skriver sanger om hverdagen og alt det den fører med seg.

På tittellåta har han fått med seg sin kone Maria. Hun synger veldig fint sammen med sin mann, og er med på å gjøre låta til en av mannens aller beste låter. På “Hund Som Hobby” setter han skapet der det skal stå, og sier det alle burde mene om det å skaffe seg hund for egen kortvarige forlystelse. Indrehus synger om å drukne sorger i vin, om ensomhet og de forskjellige aspektene det drar med seg, han har hele tiden øynene på ballen, og mister aldri fokus. Han synger om lengsel, og med sitt skjøre instrumentelle univers, blir ordene ekstra sterke samtidig som alt på finurlig vis kan være hysterisk morsomt. Han synger selvsagt om kjærlighet og vennskap: Og i myldret av våre liv ble brisen snart til storm, og du slo deg til ro med en som skulle drikke seg i form. 

Jeg vil påstå at dette er den beste av de tre albumene i denne trilogien. Kåre har på mange måter funnet ut av sitt eget univers og han spisser formen elegant med Livet På Landet. Albumet avsluttes med den herlige “Svette & Slit”. Her har han fått med seg den talentfulle visesangeren Kim Laland, og sammen avrunder de plata som fort fortjener kultstatus – allerede. Kåre Indrehus tar oss med rundt i sine tanker, og han mikser følelser som ellers befinner seg på hver sin kant av skalaen.

– Ta litt vin og litt parafin, og bland det ut i drinken min. For e blir så sur og destruktiv, når e går tom for medisin, synger Herr Indrehus i låta “En vise om vin“.  Og med disse ordene, foreslår jeg at du skaffer deg disse tre fonogrammene, jeg foreslår også at du skjenker deg et et glass vin og et glass parafin, setter deg i godstolen, og tar en deilig absurd helaften med deg selv og vår mann Kåre. Det fortjener du.