Nye dimensjoner fra The Sideways

Og med disse høye forventningene antar jeg at fallhøyden var stor, og med første gjennomlytting følte jeg at det dessverre kunne være snakk om en aldri så liten crashlanding da nedslaget skulle settes. Gutta hadde ikke maktet å forsvare sin posisjon i mitt bilde, noe jeg følte en slags skuffelse over. Den vanskelige andreskiva hadde åpnebare mangler. 

Men, så har vi dette med førsteinntrykket. Denne greia der vi (alle mann i de fleste situasjoner) må naile opplegget vårt momentant overfor hvem det måtte være som sitter på den andre siden av bordet. Vi må overbevise tvert, ellers går det til helvete - uansett hva det gjelder. Og denne greia er sannelig en av vår tids største styggedommer. Det er en hemsko. I vår panikk etter å bli frelst etter 10-20 sekunder, eller bare noen minutter, går vi glipp av det jeg mener er det aller viktigste. Dybde, innhold og kvalitet. Dette finner vi ikke uten å åpne oss. Det er bare en sjelden gang at de nevnte tingene bryter seg rett inn i vårt hjerte på få sekunder. Kanskje så sjelden som et par ganger hvert tiår. Unntaket heter beint fram rock'n'roll. Den skal klappe deg over kjeften på første forsøk.

Da jeg satte meg ned med denne vanskelige andreskiva (ja, jeg vet dette gjelder når det første forsøket er en bestselger eller noe i den retningen) for andre, tredje, fjerde og femte gang, vokste det fram noe helt annet enn hva førsteinntrykket kunne avdekke. Jeg fant en skatt full av små nydelige hemmeligheter som kun er for oss som leter litt hardere, og kanskje mer enn bare én gang. Delikate melodilinjer, nydelige passasjer, et drømmende og vakkert lydlandskap som krever mer innlevelse hos sin lytter. Nå prøver jeg ikke å fortelle at dette er en anstrengelse i ordets rett forstand. Jeg bare sier at de musikalske portene må settes på vid vegg, om alt skal kunne åpenbare seg for deg som akter å prøve - meg inkludert.

Dette bandet som jeg fortsatt har stor tro på, leverer et album som er mer et skritt til siden, enn det er et skritt fram. De har tatt dette skrittet, kanskje uten å vite det, og de har funnet en litt annen versjon av seg selv. Og gutta er utrolig samspilte, selv om de sikkert har spilt inn sine respektive bidrag hver for seg i studio. For det som kommer ut og er sluttresultatet, forteller om en gjeng som drar i samme retning, og som er ute etter et kunstnerisk uttrykk de alle kan stå inne for. Dette er i alle fall min konklusjon etter flere uker med Can't Wait to Arrive Somewhere.

Tekniske data får du som lytter finne ut av selv, hvem som spiller i bandet og hva de spiller. Det er det minste du kan gjøre som musikkelsker hvis du ikke kjenner bandet fra før av.

The Sideways har laget en oppfølger det oser kvalitet av, og som undertegnede kommer til å ta med seg videre i livet. Jeg er veldig glad i dette bandet, og priser meg lykkelig for at de ikke kom med det jeg kanskje hadde forventet. For sånt blir det ikke kunst av.